Debatt ● per arne bjørkum
Kierulf-utvalget går rundt grøten
«Akademikere har seg selv å takke for problemene de opplever når de ytrer seg», mener professor emeritus Per Arne Bjørkum.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor emeritus, Universitetet i Stavanger
Kierulf-utvalget har en grundig beskrivelse av problemene noen akademikere opplever når de ytrer seg i det offentlige rom, men forklaringene er overflatiske. Derfor treffer ikke tiltakene.
Ønsker man å forstå det ubehaget noen akademikere opplever når de ytrer seg, må man ta utgangspunkt i hvilke begrensninger vitenskapen legger på hva akademikere skal ytre seg om – og når. Det har utvalget ikke gjort.
For å få en dyp forståelse av nåsituasjonen, må man også trekke inn akademias stolte historie. Det har utvalget heller ikke gjort.
Det er nemlig et paradoks at mange akademikere opplever at den akademiske ytringsfriheten har kommet under et press i demokratiske samfunn, til tross for at den aldri har hatt bedre vern i lovverket.
Den akademiske friheten ble tildelt akademikerne under middelalderen av den katolske kirka, da den opprettet universiteter. Universitetene ble et sted, en institusjon, der rasjonaliteten kunne utfolde seg med en større frihet enn ute i samfunnet.
Denne utvidede friheten kom nemlig under en betingelse: Akademikerne skulle ikke legge seg borti kirkelige og statlige anliggender.
Det har fungert bra. Det er i alle fall lite som tyder på at den akademiske aktiviteten har vært særlig hemmet av religiøse og politiske konflikter.
Giordano Bruno (1548–1600) havnet ikke på bålet for det han mente om naturen, men fordi han ved flere anledninger hadde brutt løftet alle prester måtte gi om å forkynne Guds ord i henhold til det de hadde lært.
Dagens akademikere har ikke signert noe papir, men mange av dem bryter akademias egne føringer (etikette). I 2021 satt det danske Folketinget derfor foten ned. De ville ha slutt på at akademikerne drev med politikk forkledd som vitenskap. Det vil si vitenskapeliggjort politisk aktivisme.
Dette var etter min mening en sunn og nødvendig reaksjon, fordi akademikere ikke skal instruere politikere. Når akademikere bruker vitenskapelige argument for å begrunne eget politisk ståsted, fungerer det nemlig autoritært.
Det danske Folketinget gikk derfor ikke til angrep på den akademiske ytringsfriheten. De beskytter demokratiet ved å klargjøre hva den akademiske friheten består i.
Akademikere skal drive med folkeopplysning, og ikke meningsdannelse.
Det er ikke en avgrensning av den akademiske friheten, ettersom den vitenskapelige metoden kun tillater oss å si/opplyse om hvordan noe er og ikke noe som helst om hvordan noe bør være. Vitenskapen skal – rett utført – levere verdinøytrale analyser. Det er kanskje lett å glemme det når man henvender seg til allmuen.
Men når man gir uttrykk for personlige og verdiladete meninger, åpner man opp for problematisering av sin etiske karakter. Det er nemlig eneste temaet ikke-eksperter og menigmann rasjonelt sett kan ta opp i diskusjon med faglige autoriteter.
Det danske Folketinget gikk ikke til angrep på den akademiske ytringsfriheten. De beskytter demokratiet ved å klargjøre hva den akademiske friheten består i.
Per Arne Bjørkum, professor emeritus ved Universitetet i Stavanger
Det som skjedde i Danmark blir ikke trukket frem i utvalgets rapport, til tross for at danske akademikere mente at det var et politisk angrep på den akademiske frihet. Å ikke ta opp dette er en svakhet ved rapporten fordi de danske politikerne har, slik jeg ser det, gått løs på kjernen av problemet.
Kierulf-utvalget viser (i stedet) til eksempler på at publikasjoner har ført til umiddelbare konflikter og personangrep, men unnlater å nevne at siste nytt fra forskningen ikke oppfyller de krav som stilles til nye vitenskapelige påstander.
Det er ikke nok at påstandene er fagfellevurdert av tre personer. De skal etterprøves og kritiseres av «alle», og det er bare et lite mindretall av påstandene som overlever den prosessen som typisk tar mer enn ti år. Svært mange artikler blir dessuten regelrett ignorert (med mindre de kommer i media).
Løsningen på denne type konflikter, som ser ut til å dominere i offentligheten, er derfor å la forskersamfunnet avklare saken på kammerset før den når vår oppmerksomhet. Siste-nytt-oppslag fra forskingen, der den ene påstanden slår den andre i hjel, skader dessuten vitenskapens omdømme.
Vi har nemlig ingen metode for sanntidsvurdering av sannhetsgehalten av forskningsresultater hvilket betyr at dagens tellekantsystem for publikasjoner, som utvalget ønsker å beholde, bygger på høyst tvilsomme premisser.
Akademikerne har, slik jeg ser det, selv vært med på å skape de problemene de opplever. Disse kan derfor neppe løses ved flere lover eller obligatorisk kurs om ytringsfriheten, slik Kierulf-utvalget foreslår.
Mitt ståsted er at akademikere (og media) bør sette seg inn i sin egen kultur slik den opprinnelig var. Det kan de gjøre ved å lese noen akademiske tekster fra middelalderen. Da får man den akademiske tenkningen inn med teskje. Og så bør man (på nytt?) lese de greske filosofene – som startet det hele for over 2500 år siden.
Ønsker man en dypere forståelse av den akademiske kulturen, bør man lese The Structure of Scientific Revolutions (1962) av Thomas Kuhn (1922-1996), som handler om paradigmeskifter i naturvitenskapene.
De som ikke kan stå i den type konflikter som beskrives av Kuhn bør finne seg et annet yrke. Ønsker man å sette seg grundig inn i den vitenskapelige metoden, som utvalget ofte viser til, bør man lese Conjectures and Refutations (1963) av Karl Popper (1902-1994), en av vitenskapsteoretikernes grunnleggere.
Vitenskapsteori, som er læren om hvordan forskning skal utføres, er kun nevnt én gang (s. 64) og i en bisetning. Det er ingen referanser til verken Kuhn eller Popper.
Utvalget har derimot laget en liste på 10 punkter med råd om hvordan akademikere bør tenke/opptre (s. 63). De ber om innspill. Jeg foreslår at listen erstattes med en norsk oversettelse av en 12 punkts, og mer utfyllende, liste som er skrevet av Karl Popper. Listen, som er hentet fra hans siste bok The World of Parmenides: Essays on the Presocratic Enlightenment, kom ut posthumt i 1998, og gjengis i det følgende:
- Our objective conjectural knowledge continues to exceed more and more what one person can master. Therefore, there are no authorities. This holds true even within the various medical specialities.
- It is impossible to avoid all mistakes, or even all those mistakes that are, in themselves, avoidable. Mistakes are continually being made by all scientists. The old idea that mistakes can be avoided and that one is therefore in duty bound to avoid them must be revised: it is itself a mistake.
- It still remains our duty to do everything we can to avoid mistakes. But it is precisely in order to avoid them that we must be aware of the difficulty in avoiding them, and of the fact that nobody succeeds in avoiding them all; not even the most creative scientists who are guided by intuition succeed. Although we can do nothing without it, intuition is more often wrong than right.
- Mistakes may be hidden in our best-corroborated theories, and it is the specific task of the scientist to search for such mistakes. Finding that a well-corroborated theory or a much-used practical technique is mistaken may be a discovery of the greatest importance.
- We must therefore change our attitude to our mistakes. It is here that our practical ethical reform must begin. For the attitude of the old professional ethics leads us to cover up our mistakes, keep them secret, and to forget all about them as soon as possible.
- The new basic principle is that in order to avoid making more mistakes than we need make we must learn from the mistakes we do make. To cover up mistakes, therefore, is the greatest intellectual sin.
- We must, therefore, be constantly on the lookout for mistakes, especially our own mistakes. When we find them, we must remember them; and we must scrutinize them from all aspects, in order to understand better what went wrong.
- A self-critical attitude, frankness, and openness towards oneself become, therefore, part of everyone's duty.
- Since we must learn from our mistakes, we must also learn to accept, indeed accept with thanks, their being pointed out to us by others. When we draw other people's attention to their mistakes, we should always remember that we ourselves have made similar mistakes. And we should remember that the greatest scientists have made great mistakes. This is certainly not meant to imply that our mistakes are, generally, forgivable: we must never let our attention slacken. But it is humanly impossible to avoid making mistakes, and when we draw the attention of others to their mistakes, we might help them by pointing this out too.
- We must be clear in our minds that we need other people to discover and correct some of our mistakes (as they need us); especially people who have grown up with different ideas, in a different cultural atmosphere. This too leads to toleration.
- We must learn that self-criticism is the best criticism; but that criticism by others is a necessity. It is nearly as good as self-criticism.
- Rational (or objective) criticism must always be specific: it must give specific reasons why specific statements, specific hypotheses appear to be false, or specific arguments invalid. It must be guided by the idea of getting nearer to objective truth. In this sense it must be impersonal, but also sympathetic.
Nyeste artikler
En akademisk julefortelling
Hun fikk samme jobb tre ganger. Nå er hun klar for nye oppgaver
Fortelling er beredskap
Norge publiserer tredje mest i forhold til folketallet
Stort tematisk mangfold i romjulsfilmene
Mest lest
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
To studenter er Årets navn i akademia