Debatt ● kristian gundersen
Kierulf-utvalget: Berget som fødte en mus
Det er få konkrete lovendringer og de få nye bestemmelsene er temmelig tannløse, skriver Kristian Gundersen om Kierulf-utvalgets rapport.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg er i grunnen litt skuffet over Kierulf-utvalgets innstilling. På mange måter fødte berget en mus, for det er få konkrete lovendringer og de få nye bestemmelsene er temmelig tannløse.
Det er naturligvis et framskritt når utvalget foreslår at institusjonene ikke bare skal beskytte akademisk frihet som prinsipp, men føyer til «og de som utøver denne», men dette vil knapt endre gjeldende rett. Man kan spørre seg om de tandre lovendringene ville stoppet NTNU i den famøse saken mot Øyvind Eikrem? I det hele kunne man kanskje bruke en «Eikremtest», for innstillingen, for det er en sak hvor et norsk universitet virkelig gikk seg vill. Og det er en sak som utrolig nok også har involvert vårt hemmelige politi!
Den nye bestemmelsen «Universiteter og høyskoler skal sikre at ansatte og studenter får tilstrekkelig opplæring i og forutsetninger for utøvelse av akademisk frihet, herunder akademisk ytringsfrihet» berører knapt ytringsfrihet når det stormer, og vil vel bare føre til at man lager enda et kurs. Vi får håpe det blir et lederkurs.
Innstillingen er god lesning og drøfter mange dilemmaer, men den løser dem ikke.
Det kan også virke som alle ansatte pålegges en individuell formidlingsplikt, som også vil gjelde midlertidige ansatte. Hvordan dette skal innpasses i det å etablere seg som forsker på et internasjonalt nivå i en norsk virkelighet der man snakker om at selv forskere skal klare jobben innenfor 37,5 timer i uken er uklart. Er ikke forskere i etablerings- og småbarnsfasen med forskningsambisjoner på et internasjonalt nivå, pålagt nok allerede?
Innstillingen er god lesning og drøfter mange dilemmaer, men den løser dem ikke. For eksempel mener jeg at man kunne foreslått klare bestemmelser som avgrenser ledelsens mulighet til å innskrenke den akademiske friheten, for det er jo her ting har blitt satt på spissen. Utvalget har eksplisitt vurdert den irske universitetsloven som er meget klar på dette punktet. «A member of the academic staff of a university shall have the freedom, within the law, in his or her teaching, research and any other activities either in or outside the university, to question and test received wisdom, to put forward new ideas and to state controversial or unpopular opinions and shall not be disadvantaged, or subject to less favourable treatment by the university, for the exercise of that freedom.»
Utvalget avviser å ta inn noe lignende i Norge. Argumentet er at den klassiske ytringsfriheten allerede sikrer det samme gjennom «Grunnloven § 100 og EMK art. 10, som også gjelder for akademikere». Dette er et underlig argument fordi utvalget samtidig siterer ytringsfrihetseksperten Vidar Strømme: «Det er på det rene at ytringsfriheten skal være større i akademia enn for offentlig ansatte generelt. Lovgivning og norsk og internasjonal rettspraksis levner ingen tvil om det». Sant og si er det vel det særegne ved akkurat akademisk ytringsfrihet utvalgets arbeid skulle handle om?
Utvalget har også noen formalistiske innvendinger mot en irsk løsning, men med fare for å bryte utvalgets Ytringsvettsregel nummer 5 (om å lese ting i beste mening), er det nokså vanlig, etter min erfaring, at formelle innvendinger brukes som vikarierende argumenter mot forslag man egentlig er substansielt uenig i. Har utvalget vært redd for å utfordre universitetslederne?
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Ytringvettreglene er forresten fine de, men de burde kanskje vært kalt råd? Den norske universitetsleder som mest spektakulært har brutt normer for akademisk frihet i Norge i nyere tid, rektor Anne Borg, er raskt ute med å trekke frem reglene for å innskrenke ytringsfriheten. «Her blir ytringsvettreglene som utvalget foreslår et viktig verktøy» skriver Borg. Som setter «stor pris på Kierulf-utvalgets avgrensing av akademisk ytringsfrihet i forhold til den generelle ytringsfriheten, og at det stilles kvalitative krav til den akademiske ytringsfriheten. Den akademiske ytringsfriheten bygger på et system av kvalitetskontroll...»
Noe av det mest spesielle med akademisk frihet sammenlignet med klassisk ytringsfrihet er at lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver er mer avgrenset. Noe av det som «brukes» oftest av universitetsledere for å bremse ytringer, er plikten til å sikre arbeidsmiljøet. Dette var framme i både Nedkvitnesaken, Eikrem-saken og tyskervitssaken. Jeg har også selv erfaring med det under en opphetet debatt om en instituttdeling.
Utvalget ønsker seg riktignok justeringer i arbeidsmiljølovgivningen, men dette er en ansvarsfraskrivelse, for det ligger utenfor mandatet. Utvalget er merkelig passivt når det skriver «Hvor vidt utfordringene med dagens regulative løsning av balansegangen ytringsfrihet- lojalitetsplikt kan avhjelpes med lovfesting, og hvordan den eventuelt skulle se ut, har utvalget ikke synspunkter på.» Utvalget har altså ikke synspunkter på det kanskje mest sentrale konfliktområdene innen akademisk ytringsfrihet i Norge. Det er så underlig at det er fristende å spørre om dette var for å unngå en dissens, om noen mente det kunne bli for mye frihet? Spørsmålet kunne vært avhjulpet ved en krystallklar lovbestemmelse, slik som i Irland.
