Kirka opprettet universiteter i middelalderen for å hegne om fornuften. Men hva nå?

Middelalderen var en tid da de fleste trodde på Gud, men det var også en tid da den intellektuelle eliten verdsatte fornuften. Evnen til å tenke selv, det vil si det rasjonelle intellektet, var sett på som gave fra Gud og han forventet at vi, hver og en av oss, brukte den.

Den katolske kirka opprettet derfor universiteter for å gi den individuelle fornuften et sted der den kunne utfolde seg. Professorene bestemte selv pensum – og hva de forsket på. De som oppholdt seg ved universiteter, også studentene, hadde høy status og nøt godt av visse juridiske og økonomiske privilegier. Universitetene ble en fri/nøytral sone i samfunnet - en institusjon.

Man utdannet leger, jurister og teologer, men hovedoppdraget var å bidra til økt kunnskap om Gud. Det kan fortone seg som et snevert oppdrag, men det var to forskjellige veier til kunnskap om Gud: Bibelen («The Book of God») og Naturen («The Book of Nature»). Man var i grove trekk enige om arbeidsdelingen. De som studerte naturen, det vil si det Aristoteles (384-322 f.Kr) hadde skrevet om den, hadde stor frihet. Bibelen var nemlig ifølge Augustin (354-430 e.Kr.) ikke sett på som en lærebok om naturen.

De aller fleste studerte tekstene til Aristoteles før de gikk løs på sin profesjonsutdanning. Teologene var spesielt begeistret av logikken/syllogismen til Aristoteles. Gud var nemlig også logisk. Han var allmektig, men ikke selvmotsigende. Det var imidlertid tekster i Bibelen som kunne gi inntrykk av at han var det. Det måtte man rydde opp i. I den sammenheng var logikklæren til Aristoteles som sendt fra himmelen.

Logikken/fornuften hadde en viktig mangel: Man kunne ikke komme til troen på Gud eller forstå doktriner/dogmer fullt ut ved hjelp av fornuften alene. Troen på Gud var ikke et resultat av et logisk steg-for-steg-resonnement. Den kom via en (spontan) åpenbaring. Deretter kunne man forstå. Eller som Augustin formulerte det: «Jeg må tro for å forstå».

Den katolske kirka var raus overfor naturfilosofene. Teologen Peter Abelard (1079-1142) la grunnlaget for det rause meningsklimaet da han hevdet at «Først bør vi søke grunnen for alt, og hvis vi finner støtte hos en autoritet kan den brukes i tillegg. Autoriteter alene kan imidlertid ikke få en naturfilosof til å tro på noe, og den bør heller ikke brukes som bevis» (Grant, 2001). Dette var ikke bare et forsvar for fornuften, det var også et forsvar for individets rett til å mene noe.

Det oppstod spenninger mellom kirka og naturfilosofene, men det var ingen naturfilosof som måtte bøte med livet for utsagn om naturen (God’s Philosophers, J. Hannam, 2010). Naturfilosofene var ikke prester og utgjorde derfor ingen kvalifisert trussel. Prester måtte derimot være ytterst forsiktige. Den katolske kirka oppfordret alle til å lytte til sin egen samvittighet, men det gikk en grense: Man kunne ikke tvile på dogmene. Gjorde man det, måtte man regne med å bøte med livet (med mindre man angret og ba om tilgivelse).

Les også:

PhD-student eller PhD-kandidat?

Uansett, ved å inseminere den europeiske kulturen med den individuelle fornuften, det vil si retten til å lytte til egen overbevisning/samvittighet, ble kulturen svanger med den vitenskapelige tenkemåten. Det var ikke kirka som gjorde at vitenskapelig metode ikke så dagens lys i senmiddelalderen, men Aristoteles. Han var en autoritet - datidens Einstein. Naturfilosofien til Aristoteles var imidlertid gal på alle punkter. Den var logisk bygget opp og fremstod derfor som fornuftig og tilforlatelig, men den tålte ikke møtet med teleskopet og kontrollerte eksperimenter (på 1600-tallet).

I Metafysikken hadde Aristoteles satt en effektiv stopper for å eksperimentere med naturen. Det var å påtvinge naturen bevegelser og slike bevegelser ga ingen informasjon om naturens naturlige bevegelser. Aristoteles advarte også mot å blande sammen ulike vitenskaper som for eksempel matematikk og fysikk. Da Galileo Galilei (1564-1642) trillet kuler nedover et skråplan og kom frem til en matematisk beskrivelse av fall-loven, var det derfor sett på som to regelbrudd. Ikke av kirka, men av naturfilosofene.

Det var derfor aristotelikerne Galilei hadde i tankene da han skrev at «når det gjelder vitenskap, er autoriteten til tusen mindre verdt enn den ydmyke argumentasjonen til én person». Kirka tvang Galilei til å trekke påstanden om at jorda beveget seg rundt sola, men den var ellers positiv til hans innovative forsøk på å forstå Guds skaperverk.

Naturvitenskapen har gitt rasjonaliteten en unik status i vår kultur, men det har ikke vært ubetinget positivt. Rasjonaliteten/logikken er kun et verktøy og trenger derfor et startpunkt, noe som gir en retning og en ramme. I naturvitenskapen utgjør observasjoner ett slikt startpunkt. I humanistiske fag trenger man i tillegg også noe som peker hen mot et formål, det vil si noe som gir (livet) mening. Da må man bygge på noen etiske verdier.

Gudstro kan være ett slikt utgangspunkt, mens filosofien kan danne et annet. Problemet med det religiøse utgangspunktet er at det ikke er tilgjengelig for logisk-rasjonelle analyser/kritikk eller empirisk testing. Problemet med det filosofiske utgangspunktet, som humanismen hviler på, er at det er mangfoldig og til dels utilgjengelig for andre enn filosofer.

Selv om man velger å betrakte de rasjonelle og de religiøse inngangene til virkeligheten som uforenlige, er det ikke åpenbart at man bør tilstrebe å oppheve motsetningen ved for eksempel å eliminere religiøsiteten - slik man forsøkte under den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet og kommunismen i Sovjet, Kina og Kambodsja på 1900-tallet. Det førte til død og lidelse - i rasjonalitetens navn. Når det religiøse standpunktet har fått dominere, har det også resultert i død og lidelse i form av kriger, forfølgelse og hekseprosesser.

Uavhengig av om Gud finnes eller ikke, er forestillingen om en Gud en sosial realitet/virkelighet. Det må vi forholde oss til på klok måte ved å gi rimelig rom for begge tilnærmingene - slik at de kan holde hverandre i sjakk når det røyner på. Det var trolig det ateisten Voltaire (1694-1778) hadde i tankene da han uttalte at «Hvis Gud ikke fantes, ville vi ha måttet funnet ham opp».

Den religiøse tilnærmingen er godt beskyttet i hellige tekster. Fornuften er ikke like godt beskyttet. På tross av det har fornuften ikke blitt utfordret i den vestlige kulturen - ikke før nå. De seneste tiår har postmodernistene forsøkt å ødelegge (for) den ved å hevde at det ikke finnes rasjonelle kriterier for å si at noe er mer sant enn noe annet.

Det postmodernistene formulerer er imidlertid så tåkete og usammenhengende at det ikke kan utsettes for normal logisk-rasjonelle analyser og kritikk. Man kan derfor spørre seg om postmodernistene har en legitim plass ved offentlig finansierte universiteter.

Postmodernistenes innflytelse i akademia er i ferd med å avta. Problemet nå er derfor ikke så mye tilliten til fornuften, men at akademikere har begynt å fremstille oppfatninger som avviker fra flertallets som irrasjonelle, det vil si i strid med fornuften og derfor ikke verdt å lytte til. Det er et autoritativt angrep på den individuelle fornuften og derfor et angrep på en av akademias grunnverdier: Individualismen.

Akademikerne er imidlertid kløktige mennesker og har derfor som regel rasjonelle grunner for det de gjør. De har derfor funnet ut, som rett er, at under rådende finansieringsordning lønner det seg å fremstå med omforente, gjerne alarmerende, idéer/hypoteser. Selv om strategien er rasjonell med hensyn på å skaffe ressurser til forskningen, vil den kunne komme til å koste oss dyrt.

Les også:

Savner faktagrunnlag i bok om universitetshistorie

Hvis kollegial enighet blir den nye akademiske normen, det vil si hvis konsensus blir en del av akademias etikette, vil det ikke lengre være plass for en ny Galilei. Universitetene vil opphøre å være arnested for ny kunnskap. De vil bli bygninger der man lærer om uforanderlige Sannheter, det vil si «vitenskapelige» dogmer – slik man i middelalderen lærte om religiøse dogmer ved madrasene i den islamske kulturen. Man kan ikke regne med at den katolske kirka igjen skal komme til unnsetning. Den ser nemlig også ut til å ha glemt hva den har vært med på å skape.