Debatt ● Espen Ytreberg

Idéfattig om formidling i UiO-valget

UiOs forskere formidler faktisk, men det har ikke rektorteamene fått med seg.

Professor Espen Ytreberg
Det er skuffende få idéer om formidlingspolitikk i de tre plattformene i rektorvalget, selv om det er noen viktige forskjeller mellom dem, mener medieprofessor. — Hva slags politikk vil egentlig monne for å gjøre UiOs formidling bedre?
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Etter mange år på Universitetet i Oslo som formidler og leder av formidlere, leser jeg i rektorkandidatenes valgplattformer etter bidrag til hvordan formidlingsjobben kan gjøres bedre. Så viser det seg at skuffende få idéer om formidlingspolitikk finnes i de tre plattformene, selv om det er noen viktige forskjeller mellom dem. 

Hva slags politikk vil egentlig monne for å gjøre UiOs formidling bedre?

Rektorteamet Ursin har fått en god del oppmerksomhet på å hente inn Harald Eia. Han kan mye om formidling, men har ingen erfaring med å lede, og «har sagt fra at han er ikke noen ledertype», skriver Khrono (09.01.25). I så fall må jo noen andre ta beslutningene på formidlingsområdet, men hvem som egentlig skal ha makt og ansvar her, sier ikke Ursin noe om. 

Det handler formodentlig om å hente inn friskt blod og framstå som et spenstig kandidatur. I rekrutteringen av Eia kan det imidlertid ha sneket seg med en fordom også: at noen utenfra må til for å få disse forskerne til å skjønne hva moderne formidling egentlig er. 

Jeg tenker rektorteamet Ursin kan risikere at det som ligner et trumfkort utad, oppfattes som en undervurdering innad.

I tillegg vil Eia være utstyrt med en plattform hvor det som finnes om formidling er påfallende generelt og uforpliktende. Der står at UiO skal gjøre saker som man gjør allerede: «Bidra med vitenskapelig baserte innspill til politiske beslutningstakere» og «Utnytte mulighetene for forskningsbaserte innspill til dagsaktuelle politiske temaer». 

Det nærmeste rektorteamet Ursin kommer en formidlingsprofil er når de vil «maksimere formidlingen» særlig gjennom «sosiale medier og andre innovative medieplattformer». Mer, altså, og nyere. Dette er fortsatt fint lite å styre etter. Det friske blodet Eia skulle representere, leter man forgjeves etter.

Det friske blodet Eia skulle representere, leter man forgjeves etter.

Espen Ytreberg

Rektorteamet Harbo har ikke formidling med blant sine hovedmål. Valgplattformen bruker rikelig med plass på intern kommunikasjon, her er mange ord om samhandling og dialog innad på UiO, men lite om kommunikasjonen utad. 

Det er rart, når man først vil holde seg med en egen prorektor for «samhandling og kommunikasjon». 

Hos rektorteamet Hennum står det mer om formidling, men det aller meste er også her uforpliktende saker, av typen «vi skal bidra til en opplyst samfunnsdebatt», uten presisering av noe konkret man vil oppnå. Første punkt i formidlingsdelen er at formidlingen må nå ut, og lenger nede står at den må tilgjengeliggjøres.

Og det må den jo, men dette er da svært foreløpige saker. En slags formidlingens nybegynnerspråk preger i det hele tatt valgplattformene. Nå er slike plattformer en krevende og sikkert litt utakknemlig sjanger der mye skal med og formuleringene ofte må bli overordnede. 

Men de tre plattformene inneholder også distinkte og ambisiøse idéer — bare ikke på formidlingsområdet.

I den grad det er mulig å generalisere, tyder det meste på at UiO-forskerne faktisk formidler aktivt. Man skal ikke lese lenge i en vanlig norsk avis, se mye på TV eller høre mange timer podkast før en forsker fra UiO dukker opp. 

Dag Hessen er der og snakker om økologi, Sofie Høgestøl om valg, Einar Lie om økonomi, Gunnveig Grødeland om pandemier, Tore Wig om internasjonal politikk, Tore Rem om litteratur og Trine Syvertsen om medier. Inntil nylig var den kanskje mest kjente og aktive av våre formidlere, Thomas Hylland Eriksen, i full sving. 

Listen av faglig tunge formidlere fra UiO med høy offentlig profil kunne enkelt være gjort lengre.

Når det så gjelder bredden, har UiO 7200 ansatte. Dermed kan man alltid finne forskere her som ikke tar formidling alvorlig nok, men det er ingen spesiell grunn til å tro at de utgjør noe flertall. 

Undersøkelser ved NIFU har vist at 84 prosent av norske forskere i et gitt år enten hadde publisert en populærvitenskapelig artikkel, bidratt til den allmenne samfunnsdebatten, holdt et foredrag for offentligheten eller deltatt på en konferanse med allmennheten (Reymert, Forskersonen.no, 11.11.22). Jeg har vært blant dem som deler ut UiOs formidlingspris, og kan forsikre om at kandidatene er mange og konkurransen knallhard. 

Jeg [tror] ikke vi har særlig bruk for at verken mediefolk eller ledere forteller oss sånt som at formidling er kjempeviktig, at humor er et sprekt virkemiddel og Instagram en spennende plattform.

Espen Ytreberg

Videre er det nå helt gjengs at våre doktorgradskandidater går gjennom kurs i forskningsformidling. Unge forskere som ikke skjønner at formidling er viktig, skal man etter min erfaring lete lenge for å finne. UiO har kort sagt bredden, og vi har spissen innen formidling. Stadig flere av oss har en god del erfaring i hva det innebærer.

Da trenger vi ledere som forstår hva de faktiske utfordringene og mulighetene framover er. Derimot tror jeg ikke vi har særlig bruk for at verken mediefolk eller ledere forteller oss sånt som at formidling er kjempeviktig, at humor er et sprekt virkemiddel og Instagram en spennende plattform. 

Jeg mistenker at for mange vil oppfatte dette som gammelt nytt, og som en litt unødvendig belæring.

Så hva burde det stått mer om?

De viktige utfordringene for UiOs formidling i dag ligger andre steder. Her er fire innsatsområder som de tre kandidatene sier lite eller ingenting om, men som kunne gitt merkbart bedre formidling ved UiO.

Vi har lenge hatt fremragende enkeltformidlere, men tradisjonen vår er svakere for å utvikle kollektive innsatser innen formidlingen. UiO ville vunnet på en mer ambisiøs utveksling av «best practice» for hvordan vi iscenesetter offentlige diskusjoner om viktige samfunnsspørsmål, for eksempel på biblioteker, litteraturhus og festivaler. 

Nok et mulig innsatsområde gjelder vilkårene for formidling blant forskere som er tidlig i karrieren. Økt konkurranse om jobbene har gjort det vanskeligere for denne gruppa å prioritere formidlingen. Det er et tap, for her kan det friske blodet så å si komme innenfra. Det rektorteamet som kunne kommet opp med konkrete tiltak for denne gruppa, ville gjort en positiv forskjell.

Et tredje innsatsområde gjelder forskere som møter spesielt harde belastninger i det offentlige ordskiftet, på grunn av temaene de forsker på. Når slikt som rasisme og transproblematikk diskuteres offentlig, er et bredt spekter av fag og forskere utsatt. Det trengs en tilsvarende bred satsing på støtte og kompetanse for disse forskerne på UiO — noe det skal sies at rektorteamet Harbo har med i sin valgplattform. 

Til sist: Flere av rektorteamene antyder at forskere bør være aktivt til stede på de digitale og sosiale medienes plattformer. Men dette er ikke først og fremst et spørsmål om å henge seg på hele tiden, siden mye av den medieteknologiske utviklingen er flyktig og ressurskrevende. Det trengs en formidlingspolitikk som gir mulighet for å utveksle erfaringer og strategier på tvers om hva de ulike plattformene kan og ikke kan brukes til. Her tror jeg at utfordringen er vel så mye å velge bort på basis av kunnskap om disse mediene som å kaste seg på.

Hadde det stått mer om slike ting i valgplattformene, kunne rektorteamene sørget for en bedre formidling på UiO i praksis. Da ville de også demonstrert at de hadde tenkt et hakk lengre om hva formidling ved UiO faktisk er, og kan bli.

Powered by Labrador CMS