Formidlingsplikt for alle?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

De fleste ansatte i ordinære vitenskapelige stillinger ved landets universiteter og høgskoler (førsteamanuensis eller professor) har tre definerte oppgaver: forskning, undervisning og administrasjon. Hvor mye tid som brukes på de ulike oppgavene, avhenger av stillingsbeskrivelse og hvor man jobber. Noen institutter fokuserer på forskning, mens andre har større undervisningsforpliktelser. Administrative oppgaver utgjør overalt en mindre del i forhold til de andre oppgavene. 

Universiteter og høgskoler er også lovpålagt å formidle kunnskap til samfunnet. Ansvaret for formidlingen ligger formelt hos institusjonene, men hviler likevel på de ansattes skuldre. Det er forskerne som formidler.

formidling

Forskar har lansert podkast for å læra forskarar om formidling

Her oppstår et problem. Formidling hører nemlig ikke til de definerte oppgavene for ansatte i førstestillinger, slik det tradisjonelt har blitt forstått. De skal forske, undervise, og utføre nødvendige administrative gjøremål. De må gjerne formidle, men det hører strengt tatt ikke til jobben deres. Dermed kunne vi si at de som formidler, gjør mer enn de har plikt til. Det er mange som prioriterer formidling til tross for at det ikke er en del av stillingsbeskrivelsen deres.

Og her oppstår et annet problem. Den formidlingsjobben som gjøres av faglige ildsjeler, gir ingen uttelling i det akademiske timeregnskapet, i hvert fall ikke som jeg er klar over. Dette regnskapet sier kort fortalt hvor mye tid som skal brukes på de forskjellige oppgavene. Undervisningstiden er fastsatt i form av antall timer som er viet til undervisning. Det gir liten fleksibilitet. Forskningstiden er friere for de fleste, og tiden til administrasjon utgjør en mindre prosentandel av den totale arbeidstiden. Hvis du ønsker å bruke tid på formidling, må du i realiteten enten ta av forskningstiden eller fritiden din. Mange gjør det i dag.

Debatt ● Jens Elmelund Kjeldsen

Formidling til folket – der folket er

Hvorfor er så dette et problem? En grunn er at formidlingen blir skjørere sammenlignet med forskning og undervisning, ved at den står og faller på faglige ildsjelers lyst og selvpålagte plikt til kunnskapsformidling. En annen grunn er at det nåværende systemet i praksis innebærer en utnytting av de som formidler. Institusjonene kan smykke seg med at de oppfyller samfunnsoppdraget, men uten at formidlerne blir tilgodesett med uttelling for formidlingsarbeidet sitt.

Kierulf-utvalget foreslo i sin NOU 2022:2 flere tiltak for å bedre formidlingens kår, blant annet at forventninger om formidlingsaktivitet kan legges inn i de ansattes arbeidsavtaler. Det er bra, men jeg tror dessverre ikke det er nok.

Her er et forslag som går ett skritt lenger: Hva om formidling gjøres til den fjerde definerte oppgaven for vitenskapelig ansatte ved universiteter og høgskoler? Det ville bety at alle ansatte i ordinære stillinger, ved siden av å forske, undervise og utføre administrative oppgaver, også skal formidle. Det er mulig å tenke seg ulike modeller for et slikt forslag, for eksempel at 35 % av tiden brukes på forskning, 35 % på undervisning, 15 % på administrasjon, og 15 % på formidling. Det kan lages ulike prosentfordelinger her, avhengig av person og stillingsbeskrivelse. I dag er det slik at noen bruker mer tid på forskning enn på undervisning, og motsatt. Det er kun rimelig at noen bruker mer tid på formidling enn andre, og at formidling i så måte utgjør en større del av jobben for noen enn for andre.

Rapport om akademisk ytringsfrihet

Borten Moe vil ikke love mer penger til formidling: — Dette er jobben deres

Det er også mulig å tenke seg en menyversjon at dette forslaget, hvor ansatte i samråd med ledelsen, selv kan velge noen av de fire definerte oppgavene. Institutter kan da struktureres slik at de har ansatte som dekker alle fire oppgavene. Dette vil gi institusjonell fleksibilitet, men er samtidig mer komplisert å administrere.

Dette forslaget har slik jeg ser det flere fordeler: 1. Det vil bidra til å heve statusen til formidling. Når formidling blir en obligatorisk oppgave for alle, vil det i større grad bli anerkjent som et viktig arbeid. 2. Det faktum at flere formidler, bidrar til at universitetene og høgskolene i større grad oppfyller sitt samfunnsoppdrag på formidlingssiden. 3. Det at flere er med og drar lasset, sikrer en større bredde i formidlingen. Vi vil rett og slett få flere fagpersoner som deltar i offentligheten, som er et demokratisk gode. 4. Det vil øke sannsynligheten for at de som allerede formidler mye i dag, vil fortsette med det — og mange vil ganske sikkert gjøre det mer enn i dag fordi det blir anerkjent.

Et slikt forslag møter garantert motforestillinger. For det første opplever mange at de allerede gjør nok, og en fjerde oppgave vil innebære for mye arbeid. Poenget med forslaget er imidlertid ikke å legge til mer arbeid, men å synliggjøre formidling som en viktig oppgave. De som formidler mye, bør få reduksjon i andre oppgaver.

For det andre vil noen si at vi allerede gjør en god nok jobb med formidling, og at et forslag om å innføre en formidlingsplikt ikke vil utgjøre en forskjell. Men poenget er at den gode formidlingsjobben nettopp gjøres av et mindretall ildsjeler, og at deres viktige arbeid ikke blir tilstrekkelig verdsatt. En institusjonalisering av formidlingsplikten sikrer at flere drar lasset og sammen gjør en enda bedre jobb. Det er også grunn til å tro at det vil åpne folks øyne og heve respekten for formidling som en verdifull og krevende akademisk aktivitet.

For det tredje passer ikke alle like godt til å drive med formidling. Men selv om ikke alle egner seg like godt på Dagsnytt 18, kan alle bidra med formidling av perspektiver fra sitt eget fag. I dag finnes det mange forskjellige arenaer og plattformer for formidling. Jeg går ikke her inn på hvilke typer formidling som finnes, men tenker at det uansett er plass til alle. Og som med alt annet, gjelder det at øvelse gjør mester.

For det fjerde er det antagelig ikke all forskning som lar seg formidle til et bredt publikum. Det gjelder for eksempel mye grunnforskning. Men her er ikke poenget å stille de samme forventningene om breddeformidling til alle forskere, uavhengig av hva de forsker på. Forskere gjør det imidlertid enkelt for seg selv ved å si at de jobber med ting som er vanskelig for folk å forstå. Innstillingen bør være at forskningen i utgangspunktet har samfunnsrelevans, og at den kan formidles.

Hovedpoenget mitt i dette innlegget er at formidlingsoppgaven bør få bedre institusjonelle betingelser og rammevilkår. Det bør diskuteres om mitt forslag kan bidra til det.

publisering

Forskere er mer skråsikre og skrytete om forskningsfunn