«Realistisk trening» i forsknings­formidling?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

For litt siden ble jeg invitert til å delta i en podcast om et tema jeg har jobbet med. Ikke direkte relatert til min avhandling, men ikke helt urelatert til mitt fagfelt heller. Dessuten mener jeg at medietrening alltid er nyttig for den som planlegger et arbeidsliv fordelt mellom forskning, undervisning og formidling. 

Jeg måtte takke nei til invitasjonen fordi dagen var satt av til et av opplæringskursene under «Ph.d.-uka» ved Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Ett av kursene jeg ikke tok denne runden var kurs i forskningsformidling. Kurset er obligatorisk for alle stipendiater og skal tilsvare 50—60 timers arbeid.

Debatt ● Espen Gamlund

Formidlingsplikt for alle?

For akademikere er det kanskje viktigere enn noen gang å bidra til den offentlige samtalen. Hvordan man får tilgang til denne offentligheten er ikke nødvendigvis åpenbart eller intuitivt for en blivende forsker med spesialkompetanse på hulemalerier eller stumfilm. Derfor er det bra at dette er en del av opplæringskravet i forskerutdanningen. 

En gang kunne dette kravet oppfylles gjennom praktisk formidlingserfaring. I dag må man gjennom minimum 50 timers innføringskurs i forskningsformidling. Eller som det heter i opplæringsplanen: «Alle kandidater skal ha opplæring i formidling som skal gi realistisk trening i forskningsformidling og inneholde refleksjon rundt akademisk ytringsfrihet.» Man skal altså lære formidling gjennom realistisk trening. Det er litt som å lære seg å svømme på land.

Generaliserte innføringer og «realistisk trening» i seminarrom er om lag like nyttig for praktisk formidlingsarbeid som boka «Veien til førerkortet» er for evnen til å kjøre bil. På veien må man ha lært om vikeplikt, men kjøring er en praktisk ferdighet. Dessuten er ikke offentlighetens kjøreregler absolutte. De er hele tiden i endring. Ulike deler av offentligheter har ulike normer for skikk og bruk. Jeg tror heller ikke at unge akademikere som ønsker å formidle stoppes av manglende kunnskap om hvordan man skriver en kronikk. Det kan man ganske enkelt lære av YouTube eller ChatGPT.

Formidling

Svein Østerhus har vore 15 gongar i Antarktis. No fortel han om det i teikneserieform

Jeg har riktig nok en ganske privilegert posisjon når det kommer til å drive formidlingsarbeid. Før jeg ble stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, hadde jeg både flere års erfaring som kommunikasjonsansvarlig og en mastergrad i retorikk og språklig kommunikasjon. Kommunikasjonsarbeid føles ikke skummelt eller mystisk når man har plaget journalister i årevis.

Da kan man med rett spørre seg: Handler min motvilje mot formidlingskurs om at jeg i min egen selvgratulerende fortreffelighet synes at jeg selv allerede er en god nok formidler og har lyst til å bruke tiden min på andre ting? Selvfølgelig ikke. Å delta i en offentlig debatt, enten det er på NRK eller Facebook, er en kontinuerlig læringsprosess. Det handler om å være påkoblet den offentlige samtalen og å koble seg på når man har noe å bidra med. Det handler om å lære å rekke opp handa når du vet du har svaret.

formidling

Forskar har lansert podkast for å læra forskarar om formidling

Som ny i et fagfelt handler det om å finne sin plass. Hva er min spisskompetanse og hvor kan jeg bidra? Hvor i offentligheten er det plass til meg? Hvordan blir dette mottatt av kollegaer og fagfeller? Hvordan blir jeg hun de ringer? Det er heller ingen universaloppskrift på hvordan man finner sin plass i mediemylderet. Noen er best på Tik-tok andre på Ekko. Ulik kompetanse gir ulike muligheter til å posisjonere seg. Dette er ikke teoretisk eller generaliserbar kunnskap, men erfaring.

Den viktigste erfaringen jeg har fått gjennom kommunikasjonsarbeid, og som jeg oftest deler med andre, er at det nesten aldri noen som får med seg det du sier. 

Folk er mest opptatt av seg selv og med mindre du sier noe voldsomt provoserende, så er det ingen som bryr seg. Etter å ha blitt intervjuet av NRK for første gang ringte min bestemor og sa «Onkel Svein sier han så deg på nyhetene!». Det var all responsen jeg fikk. Da jeg skjønte at det ikke var noen andre enn meg som anså dette som en mediebegivenhet, ble det også mindre skummelt å delta. Til slutt føltes det som en vane. Men det er lite øvelse i å vite at øvelse gjør mester. Man må faktisk øve.

Når man først får stille til intervju, sende inn en kronikk eller kommentere en sak, så mener jeg at det aller viktigste er å ha noen som støtter deg gjennom det. Alle har godt av noen å teste argumentene på, noen som blir med på venterommet på Dax18 eller som kan lese kronikken før du sender den. Alle kan trenge å bli holdt i hånda av noen med litt mer erfaring. Alle trenger en som videresender forespørsler og sier: Du kan svare på denne! Noen som sier: ikke vift så mye med hendene, pust med magen og husk dine tre hovedpoeng, før du går på lufta.

Jeg skulle gjerne brukt litt av min arbeidstid på å delta i podcaster og paneldebatter. I stedet gjør jeg det på fritiden. Jeg skulle gjerne sett at jeg fikk uttelling for å skrive kronikk og for å delta i det offentlige ordskifte. I stedet må jeg på kurs i kronikkskriving og «refleksjon rundt akademisk ytringsfrihet». Det fremstår for meg som en dårlig prioritering. 

Derfor vil jeg gjerne invitere dekanatet ved HF til 50 timers evalueringsseminar om fakultetets ph.d.-formidlingsopplæring. Hvis de har tid da.

Khrono helg

Hun får Forskningsrådets formidlingspris. Men i løpet av noen år tror hun hun må bremse