Hvorfor lærerutdanningen er eneste studium med lavere interesse

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LÆRERUTDANNING| I forbindelse med årets opptak til høyere utdanning har det vært en del oppmerksomhet om lærerutdanning. De fleste studieområdene de siste par årene har hatt økt søkning og økt antall tilbud om studieplass, men ikke lærerutdanning. Det er foreslått noen forklaringer og tiltak, men ingen synes særlig gode.

les også

Fortsatt nedgang for lærer­utdanningene. Nær to av tre tilbud har ledige plasser

Denne kommentaren begrenser seg til de femårige integrerte lærerutdanningene (LU), for henholdsvis trinn 1-7, 5-10 og 8-13 i skoleverket. Disse utdanningene er om lag like store. På hver av dem møter 1 300 – 1 700 nye studenter hvert år, fordelt på 26 campus. De hadde vekst i noen år, med en topp i både antall kvalifiserte søkere og antall tilbud om studieplass i 2018/2019. Deretter har det vært en nedgang for begge størrelsen på ca. 3 % i 2020 og ca. 8 % i år. Nedgangen er størst for LU 5-10 og minst for LU 1-7.

Jeg tror ikke reformene i lærerutdanning de siste årene kan forklare den reduserte interessen som vi ser nå. For det første, det er en nedgang i søking og tilbud for alle tre studieprogrammene, også LU 8-13. LU 8-13 ble etablert allerede i 2003 og revidert i 2013 og har en utvikling de siste årene som ikke skiller seg vesentlig fra LU 1-7 og 5-10, til tross for at de to siste ble masterprogram først i 2017. Dette tyder på at det ikke er gjennomgående masterkrav for lærere som har redusert interessen.

For det andre, opptakskravet til lærerutdanning ble skjerpet på ett punkt fra og med opptaket i 2016. Det har lenge vært karakterkrav for de to største fagene i skolen, norsk og matematikk, men kvalifikasjonskravet i matematikk ble skjerpet i 2016. Etter et kortvarig fall i antall kvalifiserte søkere økte det igjen til høyere nivå enn tidligere. Det virker derfor lite sannsynlig at nedgangen de siste par årene kan tilskrives dette.

For det tredje, underfinansieringen av det siste året i LU 1-7 og 5-10 kan ha hatt betydning. Det ble vedtatt i statsbudsjettet høsten 2020 og har gitt behov for rask omstilling i lærerutdanningene. Men jeg tror ikke dette er særlig allment kjent, og konsekvensene vil ikke bli synlige før noe fram i tid.

Jeg tror heller ikke de mer generelle endringene i universitets- og høgskolesektoren har vært av betydning. I år er opptakskravene for alle tre studiene høyest for NTNU og Universitetet i Agder. Den ene av disse har vært gjennom en fusjon, den andre ikke (men begge har sin lærerutdanning på kun én campus!). Det var et mål med fusjonsbølgen at det skulle bidra til økt kompetanse i forskning og undervisning. Kanskje er det oppnådd, med det ser ikke ut til å ha bedret interessen for lærerutdanning.

Økt politisk interesse for tema som praksisstudier, arbeidslivsrelevans og etter- og videreutdanning ser heller ikke ut til å bidra, selv om lærerutdanningene har omfattende aktivitet og innretning på disse temaene.

Dette er i og for seg betryggende. Ungdom bør gjøre studievalg basert på hvilket yrkesliv man ønsker. Det er først og fremst jobbene man skal ut i som bør styre valgene man tar, ikke om forholdene ved utdanningen er slik eller sånn, innenfor rimelighetens grenser. Høyere utdanning er i all hovedsak en investering i kunnskap for framtidig yrkesutøvelse. Det er kanskje valg av studiested som først og fremst bør påvirkes av kvalitet og ha preg av konkurranse. Studiekvaliteten varierer mellom institusjonene.

les også

Ny tollutdanning topper. Lærerutdanning stuper

Mye tyder også på at arbeidsmarkedsutsiktene er viktig for valg av studium. Generelt synes det å være slik at studier der det er mange som ikke får relevant jobb etter studiet, eller der det forventes nedgang i relevante jobber, får redusert interesse. Det synes blant annet i at noen humanistiske fag og petroleumsrettete studier har vært påvirket av dette.

For skoleverket gjør SSB på bestilling av Kunnskapsdepartementet framskrivninger av etterspørsel og tilbud av lærere, og dermed også framtidig overskudd eller underskudd av lærere. Slike framskrivninger krever mange og rigide forutsetninger. Det forutsettes i all hovedsak at alle forhold blir som dagens trender. Det er derfor et spørsmål om hvor nyttige slike framskrivninger er fordi all erfaring tilsier at trender endres.

SSB kom med en ny framskrivning for læreryrket i mars i år. Mens de tidligere har predikert stor mangel på lærere, er framskrivningen nå mer optimistisk. Det skyldes i hovedsak fallende fødselsrater de siste årene. Det ser ut til å bli færre elever i skolen enn lagt til grunn tidligere. Det er grunn til å forvente at slike endringer i framskrivninger, i den grad de er kjent for studiesøkende, vil bidra til mindre søking til lærerutdanning.

Karl Øyvind Jordell legger hele årsaken til fallende interesse for lærerutdanning i år til publiseringen av denne framskrivningen. Imidlertid var det altså også nedgang i 2020. Det virker derfor lite plausibelt at dette er hele forklaringen. Dessuten, hvis muligheten for å få lærerjobb var en så sterk motivasjon for å velge lærerutdanning som Jordell antyder ville man forvente størst interesse for lærerutdanning i regioner der det er kronisk underskudd på lærere, for eksempel i Nord-Norge. Slik er det ikke. På den andre siden, framskrivninger tyder på at behovet er størst for barneskolene, og nedgangen i søkning har vært minst for LU 1-7.

les også

Professor: — Læreropptaket i nord rakner fullstendig

Mange argumenterer for at lærernes lønn- og arbeidsvilkår er problemet. Hvis dette er den sterkeste mekanismen, så er det grunn til å tro at det også bidro til økt interesse fram til 2018/19. Det har imidlertid vært relativt små endringer i lønns- og arbeidsvilkår de siste 5-10 årene når vi ser bort fra pandemien. Mer generelt er det bekymring for læreryrkets «status». Det kan påvirkes av mange forhold og er lite presist.

Kanskje har pandemien gitt et fall i status? Det har vært mye medieoppmerksomhet om blant annet lærernes vanskelige arbeidsforhold, faren for å bli smittet på jobb og oppfatning av for liten verdsetting av innsatsen som er lagt ned. Jeg tror dette, eller andre pandemidrevne forhold, er viktigst for nedgangen i interessen for lærerutdanning. Jeg klarer ikke å se hvilke andre systematiske forhold som kan forklare både veksten fram til 2018/2019 og nedgangen i 2020 og 2021.

Derfor mener jeg man skal være forsiktig nå med å gjøre endringer i lærerutdanningene som er motivert av fallende interesse. Det er andre forhold som det bør arbeides med for å øke interessen for læreryrket.

Likevel argumenterer mange for å gjøre endringer knyttet til lærerutdanningene. Spesielt er kvalifikasjonskravet i matematikk omdiskutert. Det kan synes som at det bygger på en oppfatning om at alle lærere er like, så lenge de har godkjent lærerutdanning. Derfor bør kvalifikasjonskrav reduseres. Men hvorfor er man da opptatt av kvaliteten i lærerutdanningene? Og hvorfor er resultater i videregående skole generelt uten betydning?

For LU 1-7 skal alle være kvalifisert til å undervise de to fagene norsk og matematikk. Det skal oppnås med kun 30 studiepoeng. Derfor vil høyere kvalifikasjonskrav i disse fagene bidra til at undervisningen i lærerutdanningen i større grad kan handle om annet enn ren fagkunnskap, for eksempel undervisningsmetodologi (hvordan forstå brøkregning? Hvordan oppfatte grammatikk?).

Fordi elevene i videregående selv velger omfang og vanskelighetsgrad på sin matematikkopplæring kan ikke karakterkravet være like enkelt som for norsk. Gitt dette framstår dagens karakterkrav i norsk og matematikk som forholdsvis like. Kravet i norsk er karakter 3 eller bedre. For søkere som kun har den enkleste matematikken (praktisk matematikk) fra videregående skole er det krav om minst karakter 4.

For søkere som har mer avansert matematikk (samfunnsfaglig eller realfaglig matematikk) er det tilstrekkelig med bestått. Kravet om karakter 4 i matematikk gjelder altså kun for den halvparten av elevene som har valgt den minst omfattende matematikkvarianten.

I den grad forhold ved utdanningen kan påvirke rekruttering, tror jeg den største utfordringen nå er gjennomføring av det siste året i LU 1-7 og 5-10. Det første kullet skal utmatrikuleres i 2022, og på kort varsel (høsten 2020) viser det seg at det siste studieåret er betydelig svakere finansiert enn de fire første årene. Dette gjelder spesielt for institusjonene som fyller opptaksrammene og overoppfyller kandidatmåltallene til Kunnskapsdepartementet.

Det første kullet er viktig for å sette omdømme om studier. Hvis man ikke klarer å følge opp studentene på en god måte, med relevante masteroppgaver og god veiledning, kan det etableres breie negative oppfatninger om disse lærerutdanningene. Det er en fare for at institusjonene ikke klarer å sette av tilstrekkelig ressurser til dette.

En økning på mange hundre studenter som skal skrive masteroppgave krever etablering av gode og forutsigbare opplegg samtidig som et stort antall tilsatte har ingen tidligere erfaring med masterveiledning. Dette krever større innsats enn når studiene blir mer etablert, og det er en fare for at fagmiljøene ikke har ressurser til det nå.

les også

Kraftig nedgang i antall søkere til lærerutdanningene