Endelig mandag. emil øversveen

Hvem er bekymret for den akademiske ytrings­­friheten?

Debatten om Kierulf-rapporten risikerer å tilsløre mer enn den oppklarer.

Publisert Sist oppdatert

Postdoktor i sosiologi ved NTNU

Denne våren har ytringsfrihet i akademia igjen vært tilbake på den universitetspolitiske dagsordenen. Utgangspunktet for dette årets diskusjon er Kierulf-rapporten, og da særlig utvalgets analyse av «dilemmaer og utfordringer» knyttet til den akademiske ytringsfriheten.

Blant de konkrete dilemmaene og utfordringene som nevnes er «politiske og strukturelle prioriteringer», «finansiering», «lite kollegialt debattklima», «kanselleringskultur», «populisme» og «politisering».

Til sammen skal disse faktorene bidra til å skape «den mest effektive formen for sensur: Selvsensur» (s. 11).

Slik tegner Kierulf-utvalget et bilde av en akademisk ytringsfrihet som er under press fra både internt og eksternt hold. Kierulf-rapporten var gjenstand for diskusjon allerede før den be publisert, en diskusjon som bare i Khrono alene har resultert i snart førti meningsinnlegg.

At rapporten vekker et såpass heftig engasjement må på den ene siden forklares med at den kommer i kjølvannet av en rekke kontroversielle enkeltsaker som alle direkte eller indirekte berører akademisk ytringsfrihet, deriblant avkolonisering, Eikrem-saken, ME-forskning og konflikten over identitetspolitikk ved Kunsthøyskolen i Oslo.

På et mer overordnet nivå kan responsen til Kierulf-rapporten også ses i kontekst av en generell moralsk panikk om kanselleringskultur, politisk korrekthet og woke-kultur i samfunnet for øvrig, hvor den amerikanske universitetssektoren gjerne framstilles som arnestedet for en ny og intolerant venstreside.

Kierulf-rapporten har også aktualisert en slumrende bekymring om den akademiske frihetens kår i en sektor som i økende grad preges av strukturell midlertidighet, byråkratisk styring, søknadsskriving og politiske nedprioriteringer.

Både Jørgen Lund og Kristian Gundersen har påpekt hvordan den akademiske friheten over tid har blitt snevret inn av tilsynelatende nøytrale styrings- og finansieringsmekanismer, som i sum legger store begrensninger på hva slags forskning det er praktisk mulig å gjennomføre.

Andre, deriblant undertegnede, har argumentert for at mangelen på jobbsikkerhet både direkte og indirekte truer den akademiske friheten til midlertidig ansatte, for eksempel ved å gjøre det mindre usikkert å ta kontroversielle standpunkter.

Et interessant aspekt ved den post-Kierulfske ytringsfrihetsdebatten er hvordan den har fungert som et fluepapir på temaene – new public management, woke-kultur, midlertidighet, Forskningsrådet, og så videre – som ellers surrer rundt i den akademiske samtalen.

Samtidig kan man spørre seg om det er hensiktsmessig å diskutere alle disse tingene innenfor én og samme debatt, og hva alle disse forgreiningene sier ytringsfriheten i seg selv.

Juridisk sett henviser ytringsfrihet til den lovfestede rettigheten man har til å fritt ytre seg uten å bli straffeforfulgt. Denne kan betegnes som formell ytringsfrihet, i at den er ment for å etablere rammene for den offentlige samtalen som helhet, uten nødvendigvis å gripe inn i konkrete spørsmål.

På et mer overordnet nivå kan responsen til Kierulf-rapporten også ses i kontekst av en generell moralsk panikk om kanselleringskultur, politisk korrekthet og woke-kultur i samfunnet for øvrig

Emil Øversveen, postdoktor i sosiologi ved NTNU

Akademikeres formelle ytringsfrihet er beskyttet på lik linje med alle andre norske statsborgere, og det er heller ikke denne formen for ytringsfrihet som debatten egentlig dreier seg om.

Diskusjonen som Kierulf-rapporten har satt i gang, med sitt fokus på strukturelle rammer, selvsensur og formidling, har heller dreiet seg om det man kan beskrive som reell ytringsfrihet, altså muligheten til å kunne ytre seg uten at det oppfattes som vanskelig og ubehagelig.

I motsetning til den formelle ytringsfriheten er den reelle ytringsfriheten nødvendigvis kvalitativ og situasjonsbetinget, og umulig å regulere gjennom liberal rettighetslovgivning. Hva som skal regnes som reell ytringsfrihet, hvordan den skal veies opp mot andre hensyn og hvem sin ytringsfrihet som skal prioriteres er i stedet politiske spørsmål, hvor folk ofte deles langs de samme linjene som preger politikken for øvrig.

Problemet i debatter om ytringsfrihet er at disse to formene for ytringsfrihet ofte blandes sammen. Årsaken er en retorisk strategi hvor debattanter gjerne ønsker å framstå som om de forsvarer den formelle ytringsfriheten, som alle støtter, når det de egentlig diskuterer er det langt mer kontroversielle spørsmålet om hva slags ytringsklima man ønsker seg.

Resultatet blir en paradoksal situasjon, hvor debattanter som står på hver sin stikk motsatte side i konkrete saker, for eksempel om eksternfinansiering eller den såkalte kanselleringskulturen, begge appellerer til ytringsfriheten for å begrunne sitt synspunkt.

På denne måten blir begrepet ytringsfrihet gradvis tømt for innhold, fordi det skifter betydning alt ettersom hvilket argument det blir tatt til inntekt for.

Et annet kompliserende element i debatten om Kierulf-rapporten, er at det er svært vanskelig å se for seg hva fullstendig reell akademisk ytringsfrihet egentlig vil innebære i praksis. Strukturelt sett er akademia heller basert på en streng regulering av ytringsrommet, i den forstand at vitenskapelig kvalitet sikres gjennom en kontinuerlig kritikk, kontroll og – hvis nødvendig – eksklusjon av vitenskapelige bidrag.

Ingen vil argumentere for at man bør la være å refusere en svak artikkel av hensyn til forskerens ytringsfrihet, eller snakke om kanselleringskultur når forskere med perifere perspektiver ikke når opp i konkurransen om forskningsmidler.

De fleste har nok opplevd å måtte tone ned et budskap i møte med en fagfelle, eller å tilpasse et argument for å passe bedre inn i tidsskriftet man ønsker å publisere i. Det er også bred enighet om at forskerens frihet skal begrenses av forskningsetiske hensyn, og at forskere bør være spesielt påpasselige med hvordan de ytrer seg i offentligheten.

Alt dette er eksempler på begrensninger av den akademiske ytringsfriheten som for de fleste er helt ukontroversielle. Kritikk, eksklusjon og selvsensur er altså ikke et nytt fenomen, men tvert imot helt nødvendige mekanismer for at det vitenskapelige feltet i det hele tatt skal fungere.

En innvending til det jeg har skrevet over kan være at problemet oppstår når sensuren skjer på et politisk, i stedet for på et vitenskapelig, grunnlag. Samtidig som at denne innvendingen prinsipielt sett er riktig, glemmer den at hva som skal regnes som politisk og ikke i seg selv er et politisk spørsmål, som ikke forskeren alene kan avgjøre.

Et kjennetegn ved tida vi lever i er en generell høy grad av politisering, hvor alt fra hårstiler til superheltfilmer gjøres til gjenstand for politisk debatt. Å forvente at universitetene, som historisk sett alltid har vært dypt integrert i samtidas politiske konflikter, skal være unntatt denne politiseringen slår meg som i overkant optimistisk.

Heller enn å beklage seg over politisering fra ståstedet til en apolitisk gullalder som trolig aldri har eksistert, bør tida vi lever i heller oppmuntre til en nytenkning av hvordan den akademiske klassen kan bidra til å klargjøre de kampene som for tiden preger samfunnet.

Dette betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan diskutere grensa for hvor grensa mellom legitim og illegitim regulering av samtalen går, eller om bestemte utviklinger innenfor sektoren øker eller begrenser forskeres profesjonelle autonomi.

Spørsmålet er hvor hensiktsmessig det er å knytte disse diskusjonene opp mot abstrakte referanser til ytringsfriheten og andre ubestemmelige størrelser, eller om man ikke bør diskutere dem konkret og hver for seg.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

akademisk ytringsfrihet emil øversveen endelig mandag jørgen lund kanselleringskultur nou 2022:2 kierulf-utvalget kristian gundersen me-forskning debatt anine kierulf woke akademisk frihet eikrem
Powered by Labrador CMS