Endelig mandag. emil øversveen

Hvem våger å kritisere systemet?

En universitetspolitisk debatt hvor bare de vellykkede deltar kan usynliggjøre sektorens mest problematiske sider.

På noen få tastetrykk kan jeg enkelt danne meg et noenlunde nøyaktig bilde av hvor jeg selv og kollegaene mine ligger an på den akademiske rangstigen, noe som gjør systemet langt mer gjennomsiktig enn det var tidligere, men også mer nådeløst, skriver postdoktor Emil Øversveeen. Illustrasjon: Øivind Hovland
På noen få tastetrykk kan jeg enkelt danne meg et noenlunde nøyaktig bilde av hvor jeg selv og kollegaene mine ligger an på den akademiske rangstigen, noe som gjør systemet langt mer gjennomsiktig enn det var tidligere, men også mer nådeløst, skriver postdoktor Emil Øversveeen. Illustrasjon: Øivind Hovland
Spaltist i Endelig Mandag, Emil Øversveen

Postdoktor i sosiologi ved NTNU

Et av de første årene mine som stipendiat traff jeg tilfeldigvis på en godt etablert akademiker på utestedet Moskus i Trondheim. Forskeren var kjent for å uttale seg kritisk om universitetspolitikk i offentligheten, samtidig som at han målt etter antall publikasjoner, prosjekter, priser og stipender måtte plasseres godt over gjennomsnittet i det akademiske hierarkiet. På et tidspunkt i samtalen spurte jeg derfor om hvordan han kunne være så kritisk til et system som han etter alt å dømme lyktes svært godt i.

På dette svarte han at det var nettopp de framgangsrike som hadde best forutsetninger for å ytre seg slik han gjorde, fordi kritikk fra mindre vellykkede forskere lett kan bli oppfattet som motivert av misunnelse og ressentiment. Det at han mestret systemets krav ga ham derfor en tyngde han ellers ikke ville ha hatt, også når det var nettopp disse kravene han var ute etter å kritisere.

Når jeg fremdeles tenker på denne samtalen flere år senere, er det fordi den reiste et spørsmål jeg har tenkt mye på i ettertid: Hvilke forskere er det som kritiserer det akademiske systemet, og hvordan påvirker CV-en deres vår opplevelse av dem?

Om man følger med på den universitetspolitiske debatten, er det vanskelig å ikke legge merke til visse fellesnevnere blant dem som ofte uttaler seg. I stor grad er det flinke, produktive folk som går igjen, gjerne med fast ansettelse eller i en akademisk lederstilling ved en institusjon i Oslo, og med en lang liste publiseringer og vellykkede prosjekter bak seg.

Ofte er de også norskfødte, i hvert fall så lenge diskusjonen ikke spesifikt omhandler internasjonalisering eller statusen til utenlandske forskere (for ordens skyld er jeg klar over at jeg selv deler noen av disse kjennetegnene, noe som i grunnen støtter poenget mitt).

Denne skjevfordelingen kan godt skyldes rent strukturelle forhold. Som Hannah Løke Kjos nylig påpekte i Klassekampen, er det ofte stor avstand mellom den tiden som formelt sett er avsatt til å gjennomføre forsknings- og undervisningsrelaterte arbeidsoppgaver, og den tiden det faktisk tar å utføre dem på en god måte. Gitt tidsklemma mange akademikere befinner seg i blir det å engasjere seg i universitetspolitiske spørsmål derfor en form for dugnadsarbeid, som kommer på toppen av forsknings- og undervisningsoppgaver mange av oss har mer enn nok med allerede.

At kronikker og debattinnlegg ikke premieres i tellekantsystemet gjør at også belønningene for å engasjere seg er av utelukkende sosial natur, altså oppmerksomhet, status og prestisje. Denne situasjonen tatt i betraktning kan det tenkes at de som engasjerer seg er de som allerede har god kontroll over de øvrige arbeidsoppgavene sine, og i tillegg befinner seg i en trygg nok materiell situasjon til at de vil søke godene (og risikoene) det å være en offentlig akademiker innebærer.

Overrepresentasjonen av vinnere i den akademiske debatten kan imidlertid også ha mer sosiale årsaker. I boka Homo Academicus beskriver den franske sosiologen Pierre Bourdieu akademia som et komplekst felt preget av en rekke ulike allianser, fraksjoner og konfliktlinjer, som likevel er strukturert etter lignende ulikhetsstrukturer som man finner i samfunnet forøvrig.

Selv om Bourdieu skrev om den franske universitetssektoren på åttitallet, er konklusjonen hans gjenkjennelig nok. Akademia er ikke bare et sted det produseres og formidles kunnskap, men også et hierarkisk system hvor det kontinuerlig skapes subtile, men tydelige skiller mellom vinnere, tapere og alle oss som befinner seg et sted midt imellom.

En forskjell fra Bourdieus tid til i dag er at vi ikke lenger er avhengige av kompliserte empiriske metoder for å studere forskningssektorens makt- og ulikhetsstruktur. Takket være digitaliseringen genererer produksjonen vår kontinuerlig en lang hale av metriske mål, enten dette er snakk om antall siteringer, impact factoren til journalene vi publiserer i, h- og i10-indeks, Researchgate-scorer eller oppmerksomhet på Altmetric (se faktaboks for forklaringer).

Fakta

Begrepsforklaringer

  • Impact factor måler kvaliteten til vitenskapelige tidsskrifter basert på hvor gjennomsnittlig antall siteringer per artikkel per år.
  • h- og i10-indeks bruker siteringstall som mål på innflytelsen til individuelle forskere.
  • Researchgate er et populært sosialt nettverk for akademikere, hvor man tildeles en score basert på en utregning på bakgrunn av artikkelsiteringer, -anbefalinger og -lesninger.
  • Altmetric måler hvor mye oppmerksomhet et gitt forskningsbidrag har fått i offentligheten mer allment, for eksempel om bidraget har blitt nevnt i en nyhetsartikkel eller på Twitter.

På noen få tastetrykk kan jeg derfor enkelt danne meg et noenlunde nøyaktig bilde av hvor jeg selv og kollegaene mine ligger an på den akademiske rangstigen, noe som gjør systemet langt mer gjennomsiktig enn det var tidligere, men også mer nådeløst.

Akademisk kultur, i hvert fall slik jeg oppfatter den, preges av en grunnleggende tillit til at systemet jevnt over fungerer slik at de flinkeste folka også er de som ender opp i de øverste posisjonene. Troen på meritokratiet finner man til og med også innenfor mitt eget fagfelt, altså sosiologien, selv om store deler av faget handler om å vise hvordan sosiale systemer sjelden fordeler ressurser på en rettferdig måte.

Slik må det vel også være når man vurderes så tett og regelmessig som det man gjør som forsker, fordi man umulig kan arbeide i sektoren over tid uten i hvert fall en implisitt tro på systemets rettferdighet. Samtidig kan det akademiske meritokratiet også smitte over på den akademiske samtalen, og skape en sosial distinksjon mellom de man regner som legitime systemkritikere på den ene siden, og de som lar seg avfeie som dårlige tapere på den andre.

Konsekvensen kan bli en skjevhet i hvilke spørsmål som tas opp og måten de diskuteres på, som i verste fall vil usynliggjøre dem som rammes hardest av systemets mindre attraktive sider. For de sistnevnte kan det framstå som mer fristende å finne seg arbeid utenfor sektoren, enn å engasjere seg offentlig for å reformere et system man aldri har følt seg vellykket og tilpass i.

Kombiner dette med en medielogikk hvor det gjerne er de samme kildene som intervjues igjen og igjen, og vi kan få en vinner-vridning av den universitetspolitiske samtalen som vil gjøre det vanskeligere å diskutere mer grunnleggende systemkritiske spørsmål.

Scenarioet jeg skisserer her er satt på spissen og, vil nok mange hevde, et stykke unna den norske universitetspolitiske debatten slik den ser ut i dag. De fleste er enig i at vi bør ha en inkluderende og mangfoldig sektor, og at målet om vitenskapelig kvalitet må balanseres opp mot hensynet til de som jobber eller vil jobbe i sektoren.

Som tidligere kommentatorer i denne spalten har argumentert for, virker veien imidlertid å være lang fra utjevnende retorikk til faktiske tiltak . For at vi skal kunne ha en debatt som faktisk fører til konkrete resultater, er det viktig at de som engasjerer seg i den også er de som har mest å tjene på en mindre ulik sektor. Dette kan kreve et oppgjør med universitetssektorens interne statushierarki, og vilkårene det legger for den universitetspolitiske samtalen.

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

Powered by Labrador CMS