Endelig mandag. emil øversveen

Midlertidighet er en trussel mot den akademiske friheten

Man kan anta at økningen i midlertidighet i akademia fører til en utvikling hvor stadig flere får en stadig mer usikker tilknytning til denne sektoren.

— Det som gjerne underkommuniseres i diskusjoner om forskningsfriheten, er at det å innta bestemte posisjoner kan ha en materiell effekt, ved at forskere med «kontroversielle» CV-er kan bli oppfattet som mer risikofylte arbeidssøkere, skriver Emil Øversveen.
— Det som gjerne underkommuniseres i diskusjoner om forskningsfriheten, er at det å innta bestemte posisjoner kan ha en materiell effekt, ved at forskere med «kontroversielle» CV-er kan bli oppfattet som mer risikofylte arbeidssøkere, skriver Emil Øversveen.

Postdoktor i sosiologi ved NTNU

Et av de tydeligste utviklingstrekkene i universitetssektoren de siste tjue årene har vært en økning i antall midlertidig ansatte. Mellom 2001 og 2019 økte antall stipendiater fra 3400 til 6800, mens antall postdoktorstillinger vokste fra 500 til 2100. Veksten i faste stillinger har ikke vært på tilsvarende nivå, noe som innebærer at også den relative midlertidighetsandelen har økt.

Selv om man legger til grunn at ikke alle som jobber midlertidig i akademia ønsker en fast jobb i sektoren, kan man anta at økningen i midlertidighet fører til det man i arbeidslivsforskningen kaller prekarisering, altså en utvikling hvor stadig flere får en stadig mer usikker tilknytning til arbeidsmarkedet. Fra denne forskningen veit vi at prekarisering kan føre til svekket psykisk helse for den enkelte, og reduserte arbeidsvilkår for arbeiderstyrken som helhet.

Erfaringene av midlertidighet kan nok derfor tilskrives mye av ansvaret for den høye graden av depresjon og angst man finner blant doktorgradsstipendiater, og at færre enn halvparten av postdoktorer ser lyst på karrieren sin.

På individnivå finnes det selvfølgelig store variasjoner i hvordan tilværelsen i det akademiske prekariatet oppleves. En del jobber nok relativt ubekymret, og nyter godt av alle de godene en akademisk arbeidshverdag kan gi, uten å bli plaget for mye av vissheten om at disse kan være utdelt på svært lånt tid.

Vi andre kjenner usikkerheten mer på kroppen. En av tingene som skiller forskeryrket fra andre jobber, er den manglende avstanden mellom vår profesjonelle rolle og vår personlige identitet. Som forsker er det jeg som enkeltperson som primært står ansvarlig for den forskningen jeg gjør, noe som fort leder til tanken om at den akademiske CV-en min er en gjenspeiling av mine personlige kvaliteter.

Innenfor sektoren råder det også en kulturell forestilling om at den gode forskeren først og fremst drives av personlig lidenskap, og at graden av suksess avhenger av hvor mye man er villig til å ofre. Her er veien kort til en akademisk burnout-kultur, hvor det å være utbrent og overarbeida tolkes som et tegn på innsatsvilje og engasjement.

For de av oss som sikter oss inn mot en akademisk karriere skaper midlertidigheten også en merkelig dobbelthet i hvordan vi forholder oss til det vi produserer. Arbeidsproduktene våre, enten det er snakk om forelesninger, forskningsartikler eller administrativt arbeid, har ikke bare verdi i og for seg, men også som innhold på en CV vi etterhvert håper skal bli tung nok til å sikre oss fast ansettelse. Dette innfører et element av strategi inn i den akademiske arbeidshverdagen, som både direkte og indirekte truer de midlertidige ansattes akademiske frihet.

Den første begrensningen midlertidigheten legger på den akademiske friheten er kanskje den mest åpenbare, og handler om hvordan prekaritet kan fungere som en mekanisme for politisk disiplinering. En generell trend i tida er at forskningen blir stadig mer politisert. Dette gjelder ikke bare for de samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagene, hvor grensa mellom politikk og forskning historisk sett ofte har blitt utfordret, men også for naturvitenskapelige disipliner som medisin, biologi og klimaforskning.

Veien er kort til en akademisk burnout-kultur, hvor det å være utbrent og overarbeida tolkes som et tegn på innsatsvilje og engasjement.

Emil Øversveen, stipendiat i sosiologi ved NTNU

Diskusjoner om forskningsfriheten handler gjerne om det akademiske ytringsklimaet, og risikoen for å bli utsatt for ubehagelige sosiale reaksjoner fra kollegaer og offentligheten forøvrig. Det som gjerne underkommuniseres er at det å innta bestemte posisjoner også kan ha en materiell effekt, ved at forskere med «kontroversielle» CV-er kan bli oppfattet som mer risikofylte arbeidssøkere. En sannsynlig konsekvens er at midlertidig ansatte vil vegre seg for å utforske potensielt brennbare temaer, en avskrekkingseffekt som vil øke i takt med midlertidighetsraten.

Akademisk prekarisering kan også begrense forskningsfriheten mer indirekte, ved å spore forskere inn mot de problemstillingene, perspektivene og metodene som oppfattes som de mest karrierefremmende. Internt i de ulike vitenskapelige disiplinene finnes det gjerne et tematisk hierarki, hvor noen temaer – f.eks. arbeidsliv og sosial ulikhet innenfor sosiologien – av ulike grunner blir ansett som mer faglig sentrale enn andre.

Dette hierarkiet skjerpes og formes av kampen om eksternfinansiering, hvor forskningssektoren gjør seg avhengig av å tilpasse seg interessene til eksterne oppdragsgivere, enten disse sitter i privat eller offentlig sektor. Midlertidig ansatte er gjerne avhengige av eksternfinansiering gjennom hele arbeidsforholdet: Først ved at man blir ansatt på et eksternfinansiert prosjekt hvor problemstillingene er gitt på forhånd, og deretter ved at man i løpet av jobben forventes å selv hente inn midler for å finansiere sin neste stilling.

Her ligger det en åpenbar risiko for at de midlertidige oppmuntres til å jage etter samtidas tematiske trender, og det i en periode av karrieren der man kanskje ellers har best forutsetning for å utvikle nye ideer og perspektiver.

Å forske kan være en utfordrende prosess, som de fleste er enige om at krever rolige og forutsigbare arbeidsforhold. Akademisk prekarisering er derfor ikke bare et spørsmål om de ansattes livskvalitet, selv om hensynet til denne utvilsomt må gå foran alle rent kvalitetsmessige vurderinger.

Økningen i midlertidighet, og den skjerpa konkurransen mellom ansatte som denne økningen innebærer, kan også true det som tradisjonelt sett regnes som akademias kjerneverdier, nemlig selvstendighet og evnen til nyskapning.

Finnes det politisk vilje for å redusere den akademiske midlertidigheten? Én ting er i hvert fall sikkert – problemene ved midlertidighet løses ikke ved individuelle tilbud om karriereveiledning eller jobbmestringskurs, ei heller ved justeringer i kvalitetskriterier som i praksis bare forflytter konkurransen fra én arena til en annen. Løsningen må derimot være strukturell, i den forstand at den må påvirke forholdet mellom midlertidige og faste ansatte direkte, og da gjennom en økning i sistnevnte kategori.

I forkant av stortingsvalget kom det et valgløfte fra rødgrønn side om å begrense antall postdoktorstillinger til én, slik at det ikke skal være mulig for hver enkelt forsker å ta flere postdoktor-jobber etter hverandre. Dette kan i og for seg være et fornuftig forslag, men kun dersom endringen fører til at universitetene faktisk oppretter flere faste stillinger for å kompensere for tapet av midlertidig arbeidskraft.

For meg framstår imidlertid forslaget som å begynne i feil ende, som i verste fall kan ende med å begrense heller enn å øke midlertidige forskeres jobbmuligheter. Kravet må derfor være flere faste stillinger – først og fremst av hensynet til de midlertidig ansatte selv, men også for sektoren som helhet.

Powered by Labrador CMS