Debatt ● Jørgen Lund
For tankefrihetens skyld
Da det akademiske møtte ytringsfrihetsdebatten i en offentlig utredning, ble resultatet taushet om at både ytringsfrihet og akademisk frihet er umulig uten formfrihet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det var entusiasme å spore i responsen da Henrik Asheim sommeren 2021 tok initiativ til en utredning om akademia og ytringsfrihet. Riktignok kunne høyrestatsråden mistenkes for litt surfing på en konservativ bølge man hadde hørt om fra utlandet, myndigheter som ville bremse eventuell venstreorientert intellektuell kanselleringskultur. Men flere i akademia opplevde nok med spenning at begrepet ytringsfrihet nå endelig kom hjem, så å si.
Var det håp om noe opplivende og samlende bortenfor det kjedelige «scenenekten eller pengesekken», endelig et brudd i rekken av akademiske kriserapporter? God intuisjon fra professoralt hold gjorde straks akademisk frihet til alternativt ledebegrep for det som skulle komme, som beredskap mot slikt som «strømlinjeforming» utløst av økt andel prosjektspesifikke finansiering (Vidar Strømme, Khrono 310721).
Ved lanseringen av NOU 2022:2 kunne derfor Anine Kierulf trygt fastslå at akademisk ytringsfrihet er «i vinden» (Morgenbladet 1. april 2022). Men var det ikke som om lufta begynte å gå ut av ballongen allerede ved tittelen? Akademisk ytringsfrihet. God ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag, en følelse av varig lavtrykk og trist hverdag var umiskjennelig.
Bedre ble det knapt da det viste seg at utvalget i stor grad hadde henlagt det litt kantete uttrykket «akademisk ytringsfrihet» til en gammel traver i styringsspråkets meldinger om slikt som må bli mer og bedre, nemlig formidling. Dermed foreslår de i den retning litt trimming av tellekantsystemets indikatorer. I tillegg kommer noen nokså diskrete lovparagrafer, og lanseringen av en plakat med akademiske ytringsvettregler: «7. Det går an å være vennlig, selv om du er uenig.» Det føles litt som barndommens forstemmende drømmer ved begynnelsen av sommerferien – at skolen langt fra er slutt likevel.
Den som vil være ytringsvettug burde kanskje ikke dvele ved slikt, men kanskje kan skuffelsen åpne noen refleksjoner som var mindre tilgjengelige på forhånd. Det er kanskje ikke så mye å bry seg om at det ikke ble noe stålbad i akademisk frihet, slik en del markerte debattanter satt og rykket i stolen etter.
Viktigere kan det være at rapporten og diskusjonen omkring offentliggjøringen illustrerer ganske tydelig at vi nettopp ikke sitter med en ferdig og robust innsikt i hva familiegodset akademisk frihet er og innebærer. Men når det ikke tok landets definitive ytringsfrihetsautoritet lange tiden å utmynte lovforslag og fornuftsregler til å slå opp på veggene, røper det allerede noe om forskjellen mellom å formalisere operative definisjoner i praktisk øyemed og faktisk gjøre seg kjent i det energifeltet mellom begrepene ytringsfrihet og akademisk frihet som mange hadde fornemmet som ansporende.
Det føles litt som barndommens forstemmende drømmer ved begynnelsen av sommerferien – at skolen langt fra er slutt likevel.
Jørgen Lund, kunsthistoriker
La oss for korthetens skyld gå ut fra at det som ikke kom, var en slags fremadrettet fusjon av tanke- og ytringsfrihet, med det akademiske ærend som en slags katalysator. Da måtte det nødvendigvis bli nedtur når Kierulf-utvalget tvert i mot trekker ytrings- og akademisk frihet fra hverandre, og enkelt sagt plasserer dem som separate funksjoner i en slags driftslinje: Akademisk frihet toner ut bak begrepet kvalitet, som i utvalgets fremstilling fremkommer gjennom fagfellesskapets «normer og standarder» - når rutiner og systemer siler fram vederheftige resultater etter vitenskapelig standard.
Først når ferden gjennom kvalitetsmatrisene er fullført, kommer ytringsfriheten inn i bildet, navnlig som faktor i formidlingen. Det er her, når tanker og viten blir ord og ytring i alminnelig forstand, at spørsmålet om ytringsmåte gjelder, med videre eller smalere grenser for ytringsfriheten.
Ved å bruke allmenn eller generell ytringsfrihet som kontrast, fastslår utvalget som særmerkende for det akademiske at altså kvalitet er en forutsetning og kommer først. Den generelle ”[y]tringsfriheten stiller ingen kvalitetskrav” (Kierulf, Morgenbladet 1. april 2022). Det låter jo både så demokratisk og så proft organisert at man skulle tro det bare var å iverksette, men hva mangler?
Viktigere enn å gardere seg mot urettferdige forenklinger av rapporten, kan det være å dvele ved effekten av å separere ytringsfrihet fra vitenskapelig kvalitet. Hva blir konsekvensen av utvalgets distanseringer når det gjelder oppfatningen av hva vitenskap og akademia er, og får den akademiske friheten som mange er opptatt av egentlig det den skal ha?
Kommisjonen har kommet raskt og pent i mål, og i henhold til sin mandat-tolkning levert sine sentenser. Men hvor mye er faktisk redet ut all den tid ingen spørsmål er stilt om hvorfor for eksempel lovbeskyttelse av ytringsfrihet er kommet til å etablere seg som en god ide. Noen historisering finnes knapt. Hvorfor overhøre det heroiske ekkoet av personlig risiko som fra opplysningstiden har fulgt faktiske brytninger med stats- og kirkesensur?
Én definisjon på modernitet og opplysning er da vitterlig den erfaring at ikke alt kan tenkes eller sies innenfor ett og samme språk, eller på en og samme dagsorden. Derfor konvergerer ny sannhet gjerne med brudd eller innovasjon på formenes nivå: Forut for oss ligger en brokete perlerad av stadig nye sjangre og ikke-sjangre – karikatur, pamflett, travesti – den ene incognitoformen etter den andre helt fram til slikt som revolusjonære opptog og avantgarde-manifestasjoner.
Den kunstneriske og mediale delen av dette er mest spektakulær og underholdende. Men den andre komponenten i historien om hvorfor vi i dag kan samle oss om ytringsfrihet som prinsipp, verdi og rett, består av det man kan kalle ytringsfrihet på tankenivå: Opplysningstidens brudd med klassisk akademisk formtvang og lærdhetsmonopoler på latin og gammelgresk, besto av en tilsvarende knoppskyting, hybridisering og mutasjon i tenkningens verden og i tenkingens former: Det å være relativt fristilt fra overleverte begreper, fremstillingsformer og tekstlige formater måtte bli en intellektuell forpliktelse i den grad det ble erkjent som nødvendig å få fram noe som ikke kunne sies med de midlene som fra før var foreskrevet. Oversatt til mer av dagens språk vil det si at slikt som språkvalg, publiseringsformat samt internt akademiske utvekslingsformer måtte styres av vitenskapelige behov snarere enn av bestemte myndighetsbehov.
På denne bakgrunn kan man med redusert patos si at saken er nok den, at den kvaliteten som utvalget altså forutsetter som trinn én, forut for formidlingens ytringsfrihetsdetaljer, har veldig mye mer med ytringsfrihet å gjøre enn det som innrømmes når man bare ser for seg distinkte momenter i ett og samme systemforløp.
Når utvalget endog omtaler «kvaliteten» som føringer, nemlig «for innholdet» så vel som for formen akademiske ytringer fremsettes i» (NOU 2022:2 side 7), begynner man å se seg forvirret rundt etter frihet, rettighet og formeksperiment selv midt inne i elfenbenstårnet. Hvor ble mulighetene av hvis det først er «føringer» og dernest «ytringsvettregler»? Det er nesten så man mistenker en regelplakat på trappene også for de innerste kontorer, laboratorier og seminarrom, kanskje i neste NOU…
Ytringsfrihetens praktiske og politiske historie viser seg som fullstendig kontinuerlig med den akademiske frihetens historie, og skjærer samlet tvers gjennom Kierulf-utvalgets demarkasjonslinje mellom akademisk og almen ytringsfrihet. Dermed motvirkes også faren for at utvalgets tendens til ekskommunikasjon av kvalitet fra ytringsfrihetens allmenne variant reduserer det som foregår utenfor den akademiske institusjonen til et lettere ignorant skravlekor for alle med penger til pc og internett.
Tvert i mot må vi si, er det allmenne og ikke-institusjonelle nettopp kvalitet i dypere forstand, arketypen på slik formfrihet og slikt format-mangfold som er samfunnets erkjennelses- og forbedringskvalitet framfor noe. Først med denne innrømmelsen kan vi se det faktiske møtet mellom ytringsfrihetsbegrepet og akademia som mer og noe viktigere enn en ren skuffelse: Kierulf-utvalget har verken kunnet rede ut eller helt glatte over at det dreier seg om en regelrett kollisjon mellom ytringsfrihet og den utpregede tendensen til format-tvang som festet seg med New Public Management, tellekantsystem og gjeninnføring av «vitenskapens språk» i form av engelsk.
Som formfrihet av erkjennelsesgrunner og politiske grunner, er akademisk frihet og ytringsfrihet ens. Derfor stemmer det dårlig at akademikerne må oppdras eller «trenes opp til å forstå at breddeoffentligheten er ‘vill’» (Kierulfutvalget side 102). Tvert imot må universitetspolitikken og feltets eget ledersjikt bringes til å tåle at den samme «villskap» nettopp konstituerer både spørsmål og tenkning.
I møtet med akademia skal derfor ikke ytringsfriheten gjøres til en slags kledelig, passelig løs slipsknute i møte med «folket» utenfor, men muntert bæres tilbake igjen til de indre gemakker der «akkrediteringene» og «publiseringsmalene» nå breier seg. Når det alltid vil drysse litt sand og skitt fra den, er det fordi den stadig også er på farten som allmenn ytringsfrihet. Inne fins det knapt noe tydeligere kvalitetstegn.
