kronikk ● kristian gundersen

Akademisk frihet, finnes den lenger?

Diskusjonen om akademisk frihet har blitt redusert til en diskusjon om akademisk ytringsfrihet. Dette er en ekstrem tilbaketrekning av frontlinjen.

Hvor ble det av debatten om den akademisk friheten i alt mylderet? Professor Kristian Gundersen (UiO) løfter den frem på ny i denne kronikken.
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kristian Gundersen
Professor i biologi ved Universitetet i Oslo

Akademisk frihet innebærer egentlig mye mer enn denne harde kjernen av ytringsrett, den handler også hvordan akademia styres og finansieres, og her har det skjedd en «ekstrem forvandling» slik at begrepet akademisk frihet kanskje ikke lenger gir mening.

Universitetene er i dag avgjort ikke et samfunn av frie forskere som styrer seg selv slik de var fra middelalderen og inntil for omtrent 20 år siden. Vi må nå diskutere om dette er en god eller dårlig utvikling. Er den dårlig, må vi ikke bare endre, men reversere kurs for både styrings- og finansieringssystemer.

Kjernen i akademisk frihet er selv å kunne bestemme hva man vil forske på.

Kristian Gundersen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo

Historisk var lærerne og studentene bokstavelig talt akademiske borgere, og universitet var serviceinstitusjoner for disse. Institusjonene bestemte like lite over de akademiske borgernes liv som et kommunestyre. Det var fagprofessorene og instituttene som styrte universitetene, ikke omvendt.

Med faste stillinger fulgte det frie midler som satte innehaveren i stand til å utøve sitt fag på et visst nivå uten å måtte søke om ekstern finansiering. Vi snakker ikke om paradisiske tilstander for hundrevis av år siden, men om det som omtrent var tilstanden da jeg fikk kontakt med universitetsforskning på 80-tallet.

Siden er det skjedd det som i signalteori kalles «baseline drift», eller mer folkelig, den langsomme koking av frosken slik at den ikke hopper ut før den er kokt.

Nye lover: Innskrenkning eller beskyttelse av akademisk frihet?

På tross av at akademisk frihet er beskyttet av en rekke internasjonale konvensjoner og grunnlovsfestet i en rekke land, blir den nå aktivt bekjempet også gjennom lovgiving. For eksempel fikk den danske universitetsloven av 2003 følgende paragraf:

«Instituttlederen varetager instituttets daglige ledelse, herunder planlægning og fordeling af arbejdsopgaver. Instituttlederen kan pålægge medarbejdere at løse bestemte opgaver. I den tid, hvor de videnskabelige medarbejdere ikke er pålagt sådanne opgaver, forsker de frit inden for universitetets forskningsstrategiske rammer. »

Dette var en radikal innskrenkning av den etablerte sedvane for akademiske friheten og slik var det nok også ment. Lovbestemmelsen gikk trolig for langt for den er senere noe justert, bl.a. heter det nå «Det videnskabelige personale må ikke over længere tid pålægges opgaver i hele deres arbejdstid, således at de reelt fratages deres forskningsfrihed.» Men heller ikke dette er akkurat noe fribrev.

Det gikk nesten galt i Norge også, da man på samme tid startet med revisjoner av universitetsloven. Ryssdalsutvalget (2003) foreslo ingen bestemmelse om individuell akademisk frihet, det var bare institusjonene som fikk lovbestemte friheter i forhold til statsmakten.

Ryssdal mente denne forretningsmessige friheten var nok, om intern frihet uttalte han bare at «bedriftsdemokratiet ville bli bevart», som om vi var et ASA (allmennaksjeselskap, red.anm.).

Min mening er at institusjonene ikke har noe krav om større på forretningsmessig frihet enn andre ytre etater, hvis det ikke var for nettopp å sikre fagmiljøer og enkeltforskere frihet. Universitetets ansatte ledere er neppe enig, de er nok mest opptatt av frihet for seg selv.

I 2006 foreslo Underdalutvalget en lovfesting av individuell akademisk frihet med bestemmelsen:

«Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særkilt avtale.»

I Stortingskomiteen lå det lenge an til at akademisk frihet bare innebar at forskerne selv fritt kunne velge metode for sin forskning, ikke tema. Auneutvalget som avga innstilling om ny universitetslov så sent som i 2020 skriver også at «Retten til selv å velge metode for forskning er kjernen i den akademiske friheten på individnivå».

Dette er en veldig liten kjerne, for hva betyr det egentlig? At jeg har rett til selv å velge typen blodtrykksmåler, eller bestemme hvor mange sykluser jeg skal innstille på PCR-maskinen på? Jeg ville snarere kalle det retten til profesjonell integritet, enn akademisk frihet. Kjernen i akademisk frihet er selv å kunne bestemme hva man vil forske på.

Under høringsrunden i 2005 da individuell akademisk frihet ble lovfestet var Norges Tekniske Akademi svært kritisk til bestemmelsen om fritt emnevalg for de ansatte, og høringssvaret fra NTNU inneholder også bekymringer for at det blir for mye frihet:

«NTNU har satt seg ærgjerrige strategiske mål som krever koordinert innsats og handlingsrom for faglig ledelse på alle nivå.» Det fremgår av høringsuttalelsen at universitetsstyret håpet på at lovens forarbeider vil svekke lovens bokstav.

Etter diskusjoner med «noen av oss» gikk en enstemmig stortingskomite inn for å lovfeste at valg av forskningstema også skulle være en individuell rett. Dette har nok gitt oss et bedre utgangspunkt enn i Danmark.

Universitetene er ikke lenger oss

Noe av det som har kjennetegnet universiteter er at de har vært styrt av den faglige staben. De var altså meritokratisk styrte etter en faglig logikk, og det var en selvfølge at det skulle være slik.

For eksempel skriver FNs organisasjon for vitenskap og utdanning, Unesco i Recommendation concerning the Status of Higher-Education Teaching Personnel 111197:

«Higher-education teaching personnel should have the right … to elect a majority of representatives to academic bodies within the higher education institution.» «Collegial decision-making should encompass decisions regarding the administration and determination of policies of higher education, curricula, research, extension work, the allocation of resources and other related activities, in order to improve academic excellence and quality for the benefit of society at large.»

Før Clemets universitetslov av 2003 hadde de fast vitenskapelig ansatte flertall i alle organer slik FN altså anbefaler, og lederne på alle nivåer var stort sett demokratisk valgte av og blant de vitenskapelig ansatte, og rektor var valgt styreleder.

Vi reagerte temmelig skarpt her i Norge da Ungarns Viktor Orban ville utnevne universitetslederne politisk, men ved norske universiteter er hovedregelen også blitt at styreleder er oppnevnt av departementet i lukkede prosesser og at styret oppnevner rektor i nye lukkede prosesser. Det er interessant at verken Norge eller Ungarn følger FNs anbefalinger her.

Når akademisk frihet forsvinner, så er det fordi noen ønsker det slik. De bør komme ut av skapet nå og ikke bedrive festtaler.

Kristian Gundersen

Resten av fagstyret har også forvitret. I styret for Universitetet i Oslo er nå 18 prosent valgt av faste vitenskapelige ansatte og representasjonen er nesten like lav i mitt eget instituttstyre. I dette helt sentrale organet for utviklingen av biovitenskapen ved universitetet er altså under 1/5 av medlemmene meritterte biologer.

Noen institusjoner har avskaffet kollegiale styringsorganer helt, og alle ledere er ansatt, ikke valgte. Lederne har da verken noe demokratisk eller faglig mandat, og hersker fritt uten bindende demokratiske eller faglige korrektiver.

Kriteriene ved ansettelsen av universitetsledere fra Rektor og nedover, er temmelig obskure. De fleste har nok fremdeles en faglig grunnutdannelse, men styrelederen ved Universitetet i Tromsø er ikke sikker på om de rektorer hun kan komme til å ansette trenger å ha doktorgrad.

Selv ved vår faglig sterkeste og mest demokratiske institusjon, UiO, dispenseres det ofte fra det reglementfestede kravet om professorkompetanse for instituttlederstillinger. Professorkompetanse er ikke et ekstremt høyt faglig krav i dag.

Og selv om vi var lovet at det var instituttene selv som skulle få ansette sine ledere da ordningen med valg ble avskaffet, har fakultetene tiltatt seg en stadig større rolle. Ledernes lojalitet blir derfor stadig mer orientert oppover og universitetene utvikler seg mer og mer til rene linjeorganisasjoner.

Arbeiderne og tenkerne i forskningssystemet

Selv om vilkårene for fri forskning var bedre før har det nok vært politisk styring av midlene helt fra fyrstenes tid. Vi fikk Mediciske måner og Tyco Brahe døde som kjent ved Kongens taffel, noe som kan tyde på en krevede søknadsprosess.

Det har alltid vært betydelig aksept for at politikerne har innflytelse på hvordan forskningsmidlene brukes i store trekk. Men vi fikk gjennom forskningsmeldingen av 1991 (Grøholtutvalget) et nytt innskutt nivå - det «forskningsstrategiske» (tenkerne?) mens universiteter og forskningsinstitutter ble degradert til forskningsutførende (arbeiderne?).

To år senere ble en rekke forskningsråd samlet i én monolittisk maktstruktur: Norges forskningsråd. Denne «tenketanken» hadde i 2019 over 460 ansatte. Kun 20 prosent av disse har forskerutdanning (Ph.d.), og svært få av dem driver selv aktiv forskning, eller har drevet forskning på et høyt nivå.

Forskningsstrategene forvalter også et eget fagspråk som ganske ugjennomtrengelig for oss forskere. Driften koster 839 millioner kroner, og de fordeler 10 milliarder kroner i forskningsmidler. I praksis har NFR monopol på å fordele offentlige forskningsmidler.

Det er veldig få andre land som har valgt en slik monolittisk struktur og mangelen på finansieringsmangfold er problematisk. Selvsagt involverer rådet forskere i arbeidet, men også deres aktivitet synes sterkt politisk og byråkratisk styrt. Hovedtyngden av bevilgningene er innrettet i programmer der det er lite rom for frie valg.

Universitetene selv: Mer katolske enn paven

Når myndighetene regner på hvor mye frie forskningsmidler forskerne har til disposisjon regner de inn om lag 50 prosent av universitetsbudsjettene fordi 50 prosent av virksomheten skal være forskning, 50 prosent undervisning.

Problemet er bare at denne forskningen ikke lenger er fri, vi har nemlig fått et innskutt strategisk nivå innenfor murene også. Det virker som dette nivået gjetter seg fram til hva som er politisk mest gangbart, og så lager de interne forskningsprogrammer.

Altså kritiserer vi forskningsrådet for å styre forskningen for mye, men så driver «vi» med det samme selv. Vi programmerer frie forskningsmidler.

En medlemsundersøkelse utført at Forskerforbundet fra 2009 viste at over 60 prosent av forskerne i universitets- og høgskolesektoren var helt eller delvis enige i at de ikke hadde midler til å drive meningsfull (sic) FoU aktivitet, selv i gruppen med høyest kompetanse, professorene, var tallet over 50 prosent.

Det er 13 år siden, så det er trolig verre nå. Samfunnet holder seg altså med en for stor forskerpopulasjon de ikke finansierer. De ansetter bueskyttere uten å kjøpe pil og bue.

I min tid i universitetsstyret i Oslo forsøkte vi lansere et system som ble kalt «småforsk» for å sikre et visst minimum av frie midler for forsker uten særlige eksterne midler, men ivrige strateger og ledere ulike nivåer har sørget for at det er forvitret.

Selv forskere med forskningsplikt i eksperimentelle fag står ofte helt uten forskningsmidler. Det er faktisk så ille at mange ikke kan gjennomføre et masterprosjekt i sin forskningsgruppe uten å subsidiere med eksterne midler man kanskje ikke har.

Nyeste artikler

Mest lest

Universitetene hadde tidligere betydelig infrastruktur de ansatte ikke behøvde å betale for, dette var en slags subsidiering av forskningsaktivitet. Dette var en god og lite byråkratisk ordning. Det er nå innført en myriade av internfakturering, som minner om den oppstykking NSB gjennomgikk. Verst er de såkalte leiesteder, man må betale for bruk av kontorer og utstyr.

For eksterne prosjekter kommer dette i tillegg til dekningsbidragene som er ment å dekke nettopp slikt, og det blir enda mindre å rutte med for forskerne selv. Har man lite forskningsmidler risikerer man ikke å ha råd til å bruke utstyr som står der. Jeg har for eksempel ved søknad skaffet midler til et avansert spesialisert mikroskop, dette kan bli stående fordi jeg ikke har råd til å bruke det.

Vi blir alle midlertidig ansatte

Det er mulig folk i rent teoretiske fag kan klare seg uten store midler og infrastruktur, for de har jo sin lønn. Men også dette begynner å komme under press.

Fastlønnsbudsjettene ved en del institutter dekker ikke lenger alltid fastlønn. De er derfor avhengig av dekningsbidrag og leiestedsinntekter fra eksterne finansiører. Når lederne derfor maser om at man skal bruke tid på å skrive søknader er ikke motivet å sette oss i stand til å forske, men å balansere budsjettet.

Vi har også fått en hel industri knyttet til teknikaliteter rundt å skrive søknader. Det minner litt om CV kurs der man ikke lærer å styrke sitt CV, men å skrive det bedre, en virksomhet som åpenbart er uten samfunnsøkonomisk verdi.

For eksempel leide en forskningsgruppe ved mitt eget institutt inn et nederlandsk konsulentfirma da de skrev en intern søknad til fakultetet som ligger på andre siden av Blidernveien.

I Sverige, på Karolinska institutet, er det nå gått så langt at man er forventet å hente inn eksterne midler til hele sin lønn. Det er foreløpig litt uklart hva som skjer når man ikke klarer dette, men vi beveger oss mot en situasjon der alle i praksis blir midlertidig ansatte.

Dette er et stort skritt fra tiden før 1989 hvor i det minste professorene var uoppsigelige embetsmenn, noe som utvilsomt styrket deres akademiske frihet. Snart kan også professorene miste jobben fordi man ikke passer inn i den forskningsstrategien som gjelder akkurat nå, kanskje kombinert med at de sier ting som ikke fremmer institusjonens «omdømme».

I Norge ligger tilslagsprosenten for frie forskningsprosjekter ofte så lavt som 5 prosent. Ikke 5 prosent av forskerne, men av de som søker, de aller fleste har gitt opp for lenge siden. Konfrontert med dette repliserte en politiker at forskerne fikk begynne å drive forskning noen ville betale for. Så mye for akademisk frihet.

Når akademisk frihet forsvinner så er det fordi noen ønsker det slik. De bør komme ut av skapet nå og ikke bedrive festtaler:

«Vi er for akademisk frihet, men …»

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

kristin clemet kristian gundersen underdalsutvalget styring og ledelse forskning debatt auneutvalget akademisk ytringsfrihet akademisk frihet new public management meninger ryssdalutvalget viktor orban
Siste fra forsiden:

Nyeste artikler

Mest lest

Powered by Labrador CMS