Debatt ● reidar k. maliks
Generaliserende og ubelagte påstander om utenlandske akademikere
For å kunne si noe meningsfylt om hvem som bidrar i offentligheten, må man lage empiriske undersøkelser fremfor å synse.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I forbindelse med Khronos serie om «intellektuelle akademikere» hevder Cecilie Hellestveit at utenlandske akademikere mangler evne og interesse til å delta i norsk offentlig debatt:
«De utenlandske forskerne kjenner jo ikke det norske samfunnet og er ikke her for å investere i det. De er her fordi de ikke får jobb på universiteter med størst prestisje, ennå.»
Hennes bekymring ser ut til å være at siden stadig flere forskere ved norske institusjoner for høyere utdannelse er utenlandske vil det bli mindre kunnskap og engasjement for det norsk samfunnet i offentligheten.
Hellestveit har med god grunn møtt motstand: hennes påstander er svært generaliserende, uten noe som helst belegg, og beskriver innvandrere på en måte som kan framstå som nedsettende.
Som det ble påpekt forrige gang slike standpunkter ble fremsatt i norsk offentlighet gir det lite mening å bruke nasjonalitet som indikator på kompetanse og interesse, siden det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom nasjonal bakgrunn og akademisk vilje og evne. Man kan være utenlandsk og ivrig og velkvalifisert til å delta i offentlig debatt, og man kan være norsk uten å ha interesse eller begavelse for det.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Å hevde at det å være oppvokst i Norge skal gi en nødvendig kompetanse for å forstå samfunnet står i stor kontrast til det gode arbeidet forskere i alle land, inkludert Norge, gjør med å forstå kultur og samfunn fra steder de ikke er vokst opp i.
Da den forrige gangen diskusjonen gikk, ble det også vist at påstanden passer dårlig for ett sted (Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo), hvor det ikke var stor forskjell på deltakelse i det offentlige ordskiftet mellom de internasjonale og de lokale. Forfatterne av den undersøkelsen hadde et viktig poeng: for å kunne si noe meningsfylt om hvem som bidrar i offentligheten må man faktisk ta skrittet fra synsing til å lage empiriske undersøkelser. Det er imidlertid tidkrevende, og ingen av innvandringskritikerne ser ut til å ha tatt seg bryet med det.
En ting man kan undersøke er betingelsene for at ansatte skal kunne bidra i det offentlige ordskiftet. Ved Det humanistiske fakultetet ved UiO ble det nylig gjort en undersøkelse om situasjonen til fast vitenskapelig ansatte med en annen nasjonalitet hvor 90 prosent av respondentene oppga at de ikke hadde fått noe som helst støtte fra instituttet eller fakultetet til formidling og offentlig engasjement (mens de mottok masse støtte til forskning).
For ordens skyld: undersøkelsen var for internt bruk og med begrenset vitenskapelig fundament. En del internasjonale trenger ekstra tilrettelegging siden deltakelse i norsk offentlighet forutsetter språklig og kulturell kompetanse, inkludert kunnskap om norsk media. Ingenting av dette er imidlertid nødvendig betinget av nasjonalt opphav.
Universiteter og høgskoler bør hjelpe de ansatte som trenger det med å nå fram i norsk offentlighet, og de kan godt se til dekanatet ved HF ved UiO som arbeider systematisk med dette.
Det trenger ikke være kostbare tiltak og de blekner i sammenligning med de store faglige fordelene ved å ansette dyktige forskere og undervisere fra utlandet (som ofte også er gode til å tiltrekke eksterne forskningsmidler). Media bør også kjenne sin besøkelsestid: redaksjoner må være villige til å oppsøke og gi taletid til forskere med bakgrunn fra andre land.
Det er store forskjeller blant forskere med en annen nasjonal bakgrunn, og vi bør være klar over at det kan ta tid å få mange av dem fullt involvert i offentligheten. Innen humaniora og samfunnsfag er internasjonaliseringen fortsatt ganske ny og vi kan ikke forvente å høste alle fordelene i norsk offentlighet med en gang. Det tar tid å lære språk og kultur, det tar tid for media å venne seg til nye navn.
Til sist: forskere fra andre land bosetter seg i Norge av mange ulike grunner. Vi har grunn til å være glade og takknemmelige for at de kommer til dette eksentriske landet for de bringer kunnskap, metoder og perspektiver som er sårt tiltrengte.