Provosert og fornærmet av påstander om utenlandske forskere

Særlig provosert er nettopp utenlandske forskere i Norge og akademikere med utenlandsk bakgrunn.

«Jeg forventer litt mer respekt fra mine kolleger», skriver professor Mariel Aguilar-Støen ved Universitetet i Oslo på Twitter.

Khrono har i flere saker satt søkelyset på mangelen på offentlige intellektuelle og hvorfor så få akademikere tar en større rolle i samfunnsdebatten.

Ifølge Cecilie Hellestveit, selv profilert forsker, jurist og samfunnsviter ved Folkerettsinstituttet, er dette en av de viktige årsakene: dominansen til utenlandske forskere innen visse fagfelt.

«De utenlandske forskerne kjenner jo ikke det norske samfunnet og er ikke her for å investere i det. De er her fordi de ikke får jobb på universiteter med størst prestisje, ennå», sa Hellestveit blant annet.

Feil, mener Aguilar-Støen.

«Skadelig for norsk akademia »

— Jeg reagerer på at Hellestveit sier at utenlandske forskere ikke kjenner det norske samfunnet. Hun impliserer at vi bare er her på gjennomreise. Dette er problematisk, fordi hun vet ikke noe om hva intensjonen til enkeltforskere er. Mange av oss deltar jo i offentlige debatter. Den oppdelingen hun kommer med virker derfor ikke så gjennomtenkt, utdyper Mariel Aguilar-Støen til Khrono.

Hun kommer opprinnelig fra Guatemala og forsker på miljø og styresett i Latin-Amerika.

— Det er veldig uheldig at Hellestveit snakker ned norske universiteter på denne måten, sier hun.

«Detriment to Norwegian academia», skadelig for norsk akademia. Det er Emma Mary Louisa Arnolds respons til Hellestveit.

Arnold, opprinnelig fra Canada, nå postdoktor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO, mener Hellestveit kommer med «elitistisk nonsens» og «elfenbensnasjonalisme».

— Jeg tror intervjuet traff en nerve, fordi dette er holdninger internasjonale forskere i Norge møter ganske ofte, sier Arnold.

Hun mener forskere som kommer fra andre land faktisk involverer seg i den offentlige debatten.

— Splittende og elitistisk

— Folk antar ofte at vi ikke bryr oss om eller er engasjert i det norske samfunnet, og det er fornærmende. Folk tror vi kommer til å flytte snart, og holder en viss avstand. Dette kan bli selvoppfyllende profetier. Man bør heller spørre hvor godt disse forskerne blir inkludert ved instituttene. Jeg tror ikke de vet hvordan de skal inkludere og engasjere dem, sier hun.

Arnold synes debatten om internasjonalisering utspiller seg på en merkelig måte i Norge.

— Tanken om å holde institutter norske har en nasjonalistisk tone over seg, syns jeg, og jeg ble opprørt av dette, sier hun.

Arnold har ellers lite til overs for ideen om den offentlig intellektuelle akademikeren.

— Jeg mener det er splittende, og en elitistisk idé: at disse offentlige figurene skal være hevet over resten av sivilsamfunnet, sier hun.

— Provinsielle her i Norge

Jussprofessor ved Universitetet i Oslo, Malcolm Langford, er opprinnelig fra Australia og har stiftet Forum for internasjonale forskere i Oslo.

Han sier Hellestveit bommer litt når hun peker ut forskere med utenlandsk bakgrunn, selv om han ser mange gode poenger om behovet for flere offentlig intellektuelle.

Hovedutfordringen er ifølge Langford manglende formidling over hele linja – både fra norske og utenlandske forskere.

— Jeg vet om flere toppforskere som formidler hele tiden. Her må bildet nyanseres. Mange internasjonale forskere formidler dessuten på norsk. Flere steder må man vise at man kan det for å få jobb, sier han.

Langford mener Hellestveit har rett i et det kan ta tid å bygge seg opp som en ekte offentlig intellektuell i en norsk kontekst.

— Men samtidig kan vi bli litt provinsielle her i Norge. Det burde være rom for mange typer offentlig intellektuelle, og internasjonale forskere kan bidra her, sier han.

Hellestveit: — Forsømmer norske talenter

Hellestveit mener kritikken sporer av fra den egentlige diskusjonen.

— Det handler ikke om at utenlandske forskere skal bli fratatt arbeidet. Jeg kritiserer ikke enkeltpersoner eller de enkelte institusjonene. Dette handler om at vi har et strukturelt problem i Norge i dag. Henter du bare utlendinger, får du ikke først og fremst folk som er interessert i å forvalte det norske samfunnets interesser, sier Hellestveit.

Hun bruker sitt eget fagfelt som eksempel. Hellestveit er ekspert på folkerett, et felt nært knyttet til internasjonal politikk og i forlengelsen av det, nasjonale interesser:

— Henter du bare inn utlendinger, får du folk som ikke nødvendigvis har interesse av å forvalte Norges posisjoner. Innenfor folkeretten er akademikere en egen kilde til tolkning av reglene. Da taler vi om «nasjonenes egne høyeste kvalifiserte publisister», altså gjerne jusprofessorer.

— Det er ikke naturlig at en tysk, kinesisk eller russisk professor opptrer på vegne av Norge i internasjonale fora. Enkelte utenlandske professorer representerer faktisk sine hjemland i slike fora, selv om de står på lønningslisten til Universitetet i Oslo, mens Norge har null representanter. Samtidig svekker vi våre egne faglige argumenter - vi dyrker ikke fram de norske tolkningsmåtene og interessene, og vi forsømmer å dyrke fram unge norske talenter som kan bli slike publisister i framtiden, sier Hellestveit.

Hun mener utviklingen av de internasjonale reglene om digitale operasjoner de siste årene er et illustrerende eksempel.

— Norge er et av verdens mest digitaliserte land, men har ikke hatt en eneste slik representant i de prosessene som har foregått de siste ti årene. Våre naboland har hatt det, sier Hellestveit.

— Ikke samme forutsetning

Hun mener det særlig er fagområder innen juss, statsvitenskap, økonomi og historie der en viss andel norske akademikere er avgjørende for å ivareta basalfunksjoner i samfunnet.

— Denne utviklingen er etter mitt skjønn medvirkende til at for få akademikere i Norge deltar i samfunnsdebatten. Det handler naturligvis om langt mer enn å skrive i avisen. Det er universitetet som i stor grad utdanner embetsverket i Norge. Det er også de som har nok kompetanse til delvis å være en motvekt til et faglig tungt embetsverk. Har du vokst opp og blitt utdannet i New Zealand, har du ikke den samme forutsetningen for å arbeide opp mot de norske statsmaktene som når du har vokst opp i Norge. Dette har ingenting med etnisitet, rase eller religion å gjøre. Det har med erfaringsbakgrunn å gjøre, sier hun.

les også

«Hvis du som politiker har doktorgrad eller snakker flytende fransk, må du gjemme det bort»