Debatt ● mathilde skoie
For å jobbe med språkopplæring må man vite hvor skoen trykker
For å ivareta hovedspråket samtidig som vi sikrer bred deltakelse er det essensielt at våre faste ansatte kan tilstrekkelig norsk.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
INTERNASJONALISERING| Den siste tiden har språkkrav og språkopplæring for ansatte med internasjonal bakgrunn vært diskutert i universitetspressen og i flere saker i Khrono. Vi vil ha god integrering av våre internasjonale ansatte. Derfor er det viktig å undersøke hva som skal til for at ansatte med internasjonal bakgrunn skal jobbe godt og ha det bra på UiO. Det er et arbeid vi er i gang med ved Det humanistiske fakultet.
De siste årene har omtrent halvparten av nytilsatte i vitenskapelige stillinger ved fakultetet hatt internasjonal bakgrunn, og i de siste to har andelen ligget på mellom 70 og 80 prosent. Det betyr at mange av våre ansatte ikke har bakgrunn fra det norske utdanningssystemet, ikke kan norsk, og heller ikke har kjennskap til norsk arbeidslivskultur. Økt mangfold blant de ansatte er en stor ressurs, men stiller oss også overfor konkrete utfordringer.
Å få alle våre ansatte til å medvirke i å utvikle fakultetet er en vesentlig oppgave. Som nytt dekanat var det å nedsette en arbeidsgruppe for å jobbe med dette noe av det første vi gjorde. Arbeidsgruppen leverte i fjor vår en rapport som tar for seg språkkrav, språkopplæring og tilrettelegging. Vi er nå i gang med å identifisere utfordringer og tiltak på det sosiale, kulturelle og organisasjonsmessige området , og det kommer en rapport i løpet av høsten. Her skal jeg imidlertid fokusere på vårt arbeid med språk.
UiO praktiserer parallelspråklighet. Det betyr at norsk er hovedspråk, men at det tilrettelegges for språklig mangfold, med engelsk som det primære fremmedspråket. For å ivareta hovedspråket samtidig som vi sikrer bred deltakelse er det essensielt at våre faste ansatte kan tilstrekkelig norsk.
Etter to år skal den ansatte være på B2-nivå ifølge Europarådets nivåskala for språk. Det vil si at man skal kunne framføre en klar, forberedt presentasjon.
Mathilde Skoie, prodekan HF-fakultetet , UiO
UiO har lenge hatt et krav om at folk som ikke behersker norsk eller skandinavisk skal lære dette innen to år. Arbeidsgruppen fant at det var uklart både for ledere og ansatte hva dette egentlig innebar og hvordan det ble tilrettelagt for det.
Som et resultat av kartleggingen har fakultetsstyret vedtatt en policy for praktisering av retningslinjene for språk for internasjonalt ansatte. Der ble kravene til den ansatte tydeliggjort og trukket noe mer ut i tid samtidig som vi laget noen minimumskrav for instituttenes tilrettelegging. Etter to år skal den ansatte være på B2-nivå ifølge Europarådets nivåskala for språk. Det vil si at man skal kunne framføre en klar, forberedt presentasjon. Etter det tredje året skal man kunne undervise på norsk, og det skal legges en plan for hvordan man skal få til dette i samarbeid med leder. Videre vedtok fakultetet minimumsstandarder for instituttenes finansiering av språkkurs og tilrettelegging for dette i arbeidshverdagen.
I oppfølgingsmøter med instituttene rapporteres det om motiverte ansatte, men også om vanskelige prioriteringer i en travel arbeidshverdag. Man kommer rett fra en postdoc, har publikasjoner man jobber med, skal skrive søknader om ekstern finansiering, ta kurs i pedagogikk og i tillegg undervise nye kurs. Videre skal man ikke undervurdere makten og identiteten som ligger i språkbeherskelse – ikke minst på et humanistisk fakultet. Tidlig innsats er ekstremt viktig fordi det ofte blir vanskeligere og mindre presserende å lære seg norsk ettersom tiden går, og det fungerer greit å ty til engelsk. Vi jobber nå med forskjellige strategier – fra språkbuddy til skreddersydde kurs. Det er også viktig med god støtte for ledere.
Integrering av våre internasjonale nyansatte er noe det må arbeides med hver dag. Det er gøy og jeg er stolt av å være en del av et internasjonalt forskningsfellesskap, men det krever også en innsats av oss alle.
Jeg har selv vært altfor naiv med tanke på hva som kreves. Jeg var instituttleder i åtte år og ansatte mange flotte norske og internasjonale kolleger. Med doktorgrad og arbeidsbakgrunn fra England og Italia, og spansk samboer, falt det lett for meg å forholde meg til den internasjonale dimensjonen og legge vekt på likheter snarere enn forskjeller. Jeg fortsatte også å snakke engelsk ettersom det falt naturlig for meg, men i det lange løp var det selvsagt en elendig strategi.
Arbeidet i gruppen har gitt meg en anledning til å justere kursen min, men jeg feiler stadig. Her er det viktig at vi alle bidrar og er generøse og tålmodige, enten det gjelder leders valg av språk, eller nyansattes nøling.
