Forsket på feminisme i islam. — God timing

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

FAKTA

Amna Mahmood

• Har skrevet avhandlingen «Feminism in Islam, Social Media and Religious Change. A Study of Multidimensional Decolonial Muslim Feminist and Queer Initiatives in Scandinavia».
• Disputerte 31. januar 2025 ved Universitetet i Oslo. 

— Det handler om feminisme i islam i Skandinavia. Jeg har undersøkt hvordan feminisme i islam blir forstått, med utgangspunkt i et utvalg med enkeltpersoner og organisasjoner fra forskjellige land i Skandinavia. Jeg har fokusert på sosiale medier, og det kommer av at de organisasjonene jeg har snakket med, gjerne kan beskrives som marginaliserte stemmer, eller i en marginalisert posisjon. Jeg har sett på hvorfor eller hvordan sosiale medier blir en alternativ eller viktig arena. Der kan de diskutere og ta opp emner de mener at offisielle og etablerte institusjoner, som moskeer, ikke tar opp.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Siden mastergraden min har jeg vært interessert i endringer i autoritetsstrukturer og religiøs endring. Islam har vært mitt felt. I masteroppgaven min jobbet jeg med høyere religiøs utdannelse i det ahmadiyya-muslimske trossamfunnet, som er et sted kun for menn. Da tenkte jeg at kanskje jeg kan se nærmere på autoritet, islam og kvinner i Skandinavia. Etter at jeg tok et kurs i feministisk teori og metode innså jeg at jeg stod i fare for å sette likhetstegn mellom kjønnsperspektiv og kvinneperspektiv. Derfor skiftet jeg fokus til feminisme i islam i Skandinavia, og kunne inkludere perspektivene til for eksempel menn og skeive. Jeg ville fortsette å jobbe med religionsvitenskap som fag, og så hadde jeg faktisk skjønt hva en doktorgrad er og innebærer i løpet av mastergraden min. Jeg så at det gamle instituttet mitt hadde lyst ut flere stipendiatstillinger. Det var god timing. Jeg er veldig interessert i å bidra til religionsvitenskapsfaget. Så da fikk jeg en mulighet til det. 

— Hva har du gjort av metoder?

— Jeg har jobbet kvalitativt og med kombinert metode. Materialet mitt er intervjuer med enkeltpersoner og organisasjoner, og så har jeg samlet materiale fra Instagram og Facebook. Jeg har kombinert alt dette med annet tekstmateriale skrevet av intervjuobjektene mine, som bøker, kronikker og intervjuer. Jeg har vært veldig inspirert av kritisk diskursanalyse og svart feministisk metodologi. Det har vært nødvendig for å se hvordan disse enkeltpersonene sin bruk av tekst, språk, bilder og videoer utfordrer det de ser på som undertrykkende maktstrukturer, ulikhet og urettferdighet. Svart feministisk metodologi har vært viktig for å reflektere over min egen posisjonalitet.

— Hva innebærer det, at du har reflektert over egen posisjonalitet?

— Det betyr å tenke over maktdynamikken som kan oppstå i et intervju eller i felt, når man skal skrive opp forskningen sin. Som forsker har man makten til å skrive det deltakerne sier og uttrykker, parafrasere det og sånt — så det har jeg tenkt mye på. Jeg vil yte dem rettferdighet. Det handler også om at når man snakker med mennesker så er det de selv som styrer hva sier og nevner — på den måten sitter ikke forskeren alene med all makten. Det er jo også et poeng her at jeg forsket på en gruppe jeg selv er en del av på ulike måter. Det påpekte informantene mine etter hvert. Mange var begeistret for å snakke med noen som «så ut som dem» om disse temaene, og en deltaker hadde ikke sagt ja til et intervju med en hvit student. Det hadde betydning for personen at jeg også var en «person of color» (melaninrik person journ.amn). 

— Hva finner du?

— Jeg har vært styrt av tre overordnede problemstillinger, og det er hvordan feminisme i islam i Skandinavia blir forstått, rollen sosial medier spiller, og eventuelle religiøse endringsprosesser feminisme i islam representerer. Islamsk feminisme i Skandinavia er mangefasettert. Hvis man tar utgangspunkt i definisjoner fra faglitteraturen, så er det en intellektuell og aktivistisk bevegelse som reagerer på ulike diskurser, som politisk og patriarkalsk islam på den ene siden og en orientalistisk diskurs på den andre siden. De skandinaviske muslimske feministene jeg har snakket med, tar opp temaer som seksuell frigjøring og likestilling, men også islamofobi og imperialisme. De jobber interseksjonelt, antirasistisk og dekolonialt, så det går forbi kun kvinnekamp. De er kritiske til det de oppfatter som begrensningene, det de selv kaller et «svik», fra hvit feminisme eller kolonial feminisme. Da blir islamsk feminisme et viktig alternativ for dem. Sosiale medier har sine begrensninger, men for deltakerne i studien min er det en viktig arena for å finne fellesskap, bygge nettverk og mobilisere til politisk handling. Jeg ser på dette som motoffentlige rom, det er rom som utfordrer de dominerende narrativene. På den ene siden har man etablerte moskeer, men også de større feministiske og skeive bevegelsene. På den andre siden er sosiale medier et alternativ for marginaliserte grupper eller personer i muslimske miljøer, for å finne fellesskap. De får møtt sine åndelige og sosiale behov, som de mener ikke blir møtt i tradisjonelle og etablerte moskeer. 

— Når det gjelder endringsprosesser har utgangspunktet mitt vært hvordan flere endringsprosesser skjer samtidig i et samfunn hvor sekularisme og religiøs pluralisme er blant de mest synlige. Jeg har sett på hvordan feminisme i islam kan være et uttrykk for individualisering, feminisering og liberalisering. To av organisasjonene jeg snakket med savnet mer omsorgsfulle og empatiske teologiske tolkninger i islamsk lære og praksis. 

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det siste året og i innspurten var det mange lange dager og jobbing i helger og på kvelder. Det gikk utover fritid og tid med familie og venner. Jeg merket at jeg ble en fraværende venn, søster og datter. Det var ikke så gøy. Jeg hadde heller ikke en forskergruppe, så det var til tider litt ensomt å skrive selve avhandlingen. Jeg satt mye for meg selv, og da ble det ekstra viktig med venner og andre kollegaer. Den andre tingen som tok mye plass hos meg var folkemordet i Palestina som skjedde litt ut i det siste året mitt, da det eskalerte i oktober 2023. Da ble jeg veldig engasjert i hvordan jeg kan bidra til palestinasaken og motvirke folkemordet, både som ansatt på UiO og norsk statsborger. Jeg brukte mye tid på demonstrasjoner og mobilisering. Det tar mye tid og ble viktig for meg. Det var fint å se alt engasjementet på Blindern. Jeg setter veldig stor pris på Palestina-campen med telt på Universitetet i Oslo, underskriftskampanjen og arbeidet for akademisk boikott. Jeg er veldig stolt av innsatsen vår. 

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Jeg tror ikke det. Jeg er veldig takknemlig for muligheten og jeg tenker at dette er en veldig privilegert jobb. Jeg har jobbet med det jeg vil, styrt min egen hverdag ganske fritt. Jeg har vært veldig heldig med arbeidsplassen min. Jeg setter pris på hvordan jeg ble tatt imot av andre stipendiater, veilederne mine for feedback og hjelp, og kollegaene mine. I tillegg har man godt betalt her i Norge sammenlignet med å ta doktorgrad i utlandet. 

— Kom du i mål på normert tid?

— Nesten! Jeg hadde to verv som styrerepresentant ved instituttet mitt, og et verv i ph.d.-programrådet på Det humanistiske fakultetet. Da fikk jeg fire ukers forlengelse til sammen. 

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Jeg er litt usikker på om jeg skal bli i akademia, men jeg vil nok det. Jeg liker å undervise, så jeg vil gjerne undervise mer. Det gir meg muligheten til å jobbe med faget på en annen måte. Nå som jeg har forsket for meg selv i tre år, så er det fint å bruke kunnskapen til noe og formidle faget til studenter. Det er ikke så mange stillinger, men jeg ser både på undervisningsstillinger og postdoc-stillinger. Og så må jeg kanskje se utenfor Norge.