Doktor først, verdensmester i jiu-jitsu etterpå

Den mentale treningen som forberedte henne på jiu-jitsukamp viste seg å hjelpe enormt da Barbara Ruiken skulle disputere. 

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

FAKTA

Barbara Victoria Ruiken

• Har levert avhandlingen "Discretionary Decision-Making in Child Protection Care Order Cases".
• Disputerte ved Universitetet i Bergen 16. april 2024.
• Ble i slutten av oktober norgeshistoriens verdensmester i jiu-jitsu. Hun representerte Bergen Grappling og konkurrerte i klassen +70kg.

—Jeg har sett på skjønn og likebehandling i saker fra barnevernsnemnda om omsorgsovertakelse av nyfødte barn. 

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg skrev master på samme institutt, og jeg kom godt overens med veilederen min. Da hun et par år senere lyste ut stilling som vitenskapelig assistent og så stipendiat, tenkte jeg det var en god mulighet for meg til å ta doktorgrad med noen som jeg trivdes med. Samtidig som jeg syns dette forholdet mellom stat og individ, statens maktbruk inn i den private sfæren, er veldig interessant. 

— Hva har du gjort av metode? 

—Jeg har analysert vedtak fra barnevernsnemnda. Det har vært litt forskjellige størrelser på utvalget på dokumentasjon i artiklene, med mellom 65 og 8 dokumenter. I forskningen min gikk jeg inn i argumentasjonen til nemnda: Hva de legger vekt på og ikke, hvordan de bruker loven, utøver skjønn og dokumenterer skjønn. 

— Hva finner du?

— I en omsorgsovertakelse av et nyfødt barn, så er det vanskelige avgjørelser å ta fordi partene må lage litt spådommer om framtiden. Det skjønnsmessige elementet i argumentasjonen er veldig sterkt, og det har konsekvenser for likebehandling. Jeg fant at beslutningstakerne vurderer de samme tingene, stort sett, men så får det ulikt utfall på vurderingene. De vektlegger samme elementer, men det får ulik innvirkning på sakens utfall. 

— Fører det til forskjellsbehandling?

— Ja, det kan det. Likebehandlingsprinsippet i rettsstaten blir ikke oppfylt som det skal, noe som kan ha store konsekvenser for systemet. Det har store konsekvenser for familiene disse sakene handler om. Jeg ga derfor en sterk oppfordring om å passe på at dommene blir grundigere skrevet og at de skjønnsmessige vurderingene blir beskrevet grundigere enn de har blitt gjort. Det er allerede en utvikling i Norge med krav til økt dokumentasjon. Jeg hadde datamateriale fra åtte land, så det er definitivt andre land som trenger å passe seg mer. Og så er det noen land som allerede er ganske gode. England for eksempel, der står dommerne fritt til å utforme dommene sine, og de er gode på å beskrive hvorfor de har gjort som de har gjort. I tillegg har de ofte skrevet punktliste med alle argumentene, som gjør det enklere å lese. I andre land igjen så har man sterke krav til dokumentasjon, men likevel tynt med begrunnelse. Det gjelder for eksempel Tyskland og Spania. 

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det som var mest krevende var når jeg på et tidspunkt måtte starte på nytt med en artikkel. Jeg hadde jobbet med den ganske lenge, men det kjørte seg fast, kanskje ideen var for komplisert eller ikke god nok. Å ta til meg at det ikke ville fungere, at jeg måtte arkivere utkastet … det var kjipt. Så var det jo også noen perioder under koronanedstengingen på vinteren hvor det var veldig mørkt og lite skjedde. Jeg satt og prøvde skrive og var ikke så flink til å snakke fint til meg selv. 

— Du ble i år norgeshistoriens første verdensmester i jiu-jitsu. Hvordan passer dette inn i alt? 

— Jiu-jitsu er det helt avgjørende elementet for min del. Jeg har alltid drevet mye med sport og trening, og jeg har alltid jobbet en del med skole og utdanning, så det er viktig å ha begge elementene i livet mitt. Jeg må ha balanse. Hvis ikke jeg får trent blir jeg så sykt urolig og jeg får ikke til å konsentrere meg om studier eller jobb. Det er veldig gøy å ha det avbrekket fra det tunge kognitive arbeidet og lekeslåss på jiu-jitsu.

— Hvordan fikk du til å delta i et verdensmesterskap oppi stipendiatperioden?

— Jeg har drevet med jiu-jitsu i over 12 år og jeg har nesten alltid konkurrert. Jeg tok en liten pause fra konkurranse det siste år av skrivingen, altså 2023. Da avhandlingen var ferdig og levert kunne jeg gi mer gass på trening. Den første konkurransen min var en og en halv uke etter disputas. Og så var det VM i oktober, hvor det gikk veldig greit. I begynnelsen av året gikk jeg til en psykolog for å jobbe med det mentale rundt å delta i konkurranser. Det som var uventet for meg var at det var mange paralleller mellom jiu-jitsu og disputas. I forkant av disputasen la jeg en slagplan med psykologen og forandret tankegangen min rundt å disputere og å stå foran en forsamling for å bevise alt jeg kan. Etter det gikk disputasen over all forventning. Det er en tankegang jeg også kan bruke i jiu-jitsu.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— (Ler) Ja, det var et punkt der jeg angra på det. Jeg tenkte at dette hadde ikke vært nødvendig — men jeg visste også at jeg ville angra om jeg ikke gjorde det. Jeg kjente på det da jeg var rundt halvveis. Og litt på slutten! Jeg leverte inn 29. desember, så å sitte i jula og skrive var litt vondt. 

— Kom du i mål på normert tid?

— Ja. 

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Nå skal jeg ut av akademia, men jeg tenker alt det metodiske som jeg har fått med meg vil være viktig framover. De analytiske ferdighetene som går på å se enkeltresultat i en større samfunnsmessig kontekst, det å se at en sammenheng mellom to variabler kan være et uttrykk for noe større. Det å kunne trekke de store linjene og kvalitetssikre de store linjene, at de er gyldige. Det er noe av det viktigste jeg har lært. Jeg skal jobbe i HK-dir med å analysere resultatet av norskprøver for innvandrere.