Angeren slo inn rett før disputas. — Hvorfor i alle dager har jeg gjort dette?

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Vi har sett på digitale intervensjoner for voksne med ADHD. Da har vi sett på utviklingsprosessen av intervensjonen, og evaluert gjennomførbarheten.

— Digitale intervensjoner kan være psykologisk behandling, mestringsprogrammer eller selvhjelp som er levert digitalt. Vi har sett på én intervensjon som er heldigital, der gjennomfører deltakerne psykologisk selvhjelp på nett, med et web-basert program uten form for terapeutstøtte. Den andre intervensjonen er et program som kombinerer digital oppfølging med gruppetimer. Mange voksne med ADHD ønsker seg ikke-medikamentelle tilbud, og det har vært lite tilgjengelig for de fleste. Tilgjengeligheten øker når vi kan tilby digitale alternativer. Det skal ikke erstatte medisiner, men er ment som et supplement. 

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Da jeg var student på psykologistudiet ble jeg interessert i digital behandling. Jeg fikk jobb som forskningsassistent hos en underviser som skulle jobbe med digital behandling, spesifikt for ADHD. Da rullet ballen videre derfra. Vi søkte doktorgradsstipend for å forske videre på tematikken.

— Var du med på å utvikle metodene?

— Både og. Jeg kom inn i utviklingsprosessen på det første programmet da jeg var student, og i doktorgradsprosjektet var jeg med fra start på å lage det kombinerte tilbudet med digital løsning og gruppetimer. Det har vært veldig kjekt å følge det hele veien. Det er tidkrevende å utvikle slike tilbud, men når du er med fra start vet du hvorfor ulike valg blir tatt, du får god innsikt og oversikt i prosjektet, og føler på eierskap. 

— Hva har du gjort av metoder og feltstudier?

— Jeg har gjort litt forskjellig. Jeg har hatt to gjennomførbarhetsstudier, som betyr at man primært ser på hvor gjennomførbar prosessen er for deltakerne, og lite på effekt. Da ser vi på om tilbudet fungerer digitalt, om deltakerne aksepterer den, hva er etterlevelsen på programmet. Det er tingene rundt effekt, men ikke selve effekten. Vi hadde noen mål på kliniske utfall, for å se på foreløpige kliniske effekter og at det ikke var negative effekter fra programmet. Studiene er ikke randomiserte kontrollerte studier.

— I tillegg hadde jeg kvalitativ intervjustudie med tematisk analyse, der jeg intervjuet deltakere som hadde vært med i programmet. Da fikk jeg høre om deres opplevelse, om de opplevde endring og i så fall hva slags endring, hva som var de positive og negative endringene deres. Det var også et eksperimentelt studie som gikk på effekten av påminnelser i programmene. Det var en multippel randomisert studie. Noen pasienter fikk påminnelser, tilfeldig valgt blant dem som ikke hadde fullført oppgavene sine. 

— Hva finner du?

— Digital intervensjon kan være nyttig for voksne med ADHD. De fleste som var med i studien var fornøyde med behandlingen og syns det var greit å få det digitalt. De ville fortsette å bruke ferdighetene de lærte, fordi det var nyttig for dem. De ville anbefalt programmet videre til andre med lignende problemer. Da sier vi at behandlingen kan vurderes som nyttig. Vi kan ikke si noe om effekt enda, siden vi ikke hadde randomisert kontrollert studie. Men av preliminære kliniske utfall så var det bedring i hovedutfall på gruppenivå. Påminnelsene vi testet ut hadde lite eller ingen effekt. 

— De kvalitative intervjuene ble gjort blant gruppen som fikk både digitalt program og gruppemøter, og de fleste opplevde en endring etter studien. Det påvirket hvordan de håndterte egne følelser, hvor de opplevde en grad av kontroll, økt grad av aksept for egne følelser, mer bevissthet rundt egne følelser, innsikt og kunnskap om hva følelser er og hva slags strategier man kan ta i bruk. Deltakerne pekte særlig på at å være i gruppe bidro til endring. Det var veldig viktig å møte andre med ADHD. Det ble en form for normalisering og aksept. Det var viktig for mange å ha terapeutveiledning, og å lære seg spesifikke ferdigheter de kunne bruke hvis de hadde emosjonelle vansker. Ikke bare at man har det på appen sin eller gjør øvelser på gruppetime, men at man bruker det i hverdagen. Det var viktig for endring, men også krevende. 

— Vi ser også at det kan være krevende med etterlevelse til slike digitale program, og at det er viktig med videre forskning som undersøker metoder som kan forbedre dette.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Jeg tok doktorgrad under covid, så jeg var mye på hjemmekontor. Det kan man bli litt isolert av. Og så mister man noen av godene ved en doktorgrad i den perioden, som å reise på konferanser, eller å jobbe hvor du vil. Heldigvis fikk jeg reist etter hvert, og var både en tur på konferanse i Berkeley og på forskningsopphold en høst ved Kings college i London. 

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Jeg angret rett før disputas. Da tenkte jeg, hvorfor i alle dager har jeg gjort dette? Men ikke før det. Det var altså rett før jeg skulle forsvare oppgaven at jeg hadde en dag jeg angret litt. Utover det har jeg vært veldig fornøyd. Det er en kjekk opplevelse. Man får mange goder, og så lenge man har et prosjekt man er investert i så er det et privilegium å kunne ha dette som jobb. 

— Kom du i mål på normert tid?

— Nei, jeg hadde fødselspermisjon og var borte rundt åtte måneder. Jeg fikk tilbake de åtte månedene og leverte vel en måned etter at stipendet gikk ut. 

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Jeg jobber som forsker i et annet prosjekt som heter UngMeistring. Der jobber vi med å utvikle og evaluere digitale intervensjoner for ungdom med ADHD, spiseforstyrrelser, angst og depresjon.