Da hun tvilte, ble Forsker Grand Prix og hagearbeid redningen

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

FAKTA

Sigrund Breistig

Har skrevet avhandlingen «På veg mot ei ny forståing og ein ny normal: Kvinner sine ønske og behov for oppfølging etter underlivskreft, og deira erfaring med digital rehabilitering.»

Disputerte den 26. november 2024 ved VID vitenskapelige høgskole i Bergen.

— Kvinner sine ønske og behov for oppfølging etter underlivskreft, og erfaringene deres med digital rehabilitering. I utgangspunktet skulle jeg utforske det digitale programmet, men da jeg begynte med intervju ble det tydelig at behovet for oppfølging og hva slags oppfølging de fikk, hadde stor betydning for hvordan man opplevde programmet. 

— Hva går det digitale programmet ut på?

— Gynea er et digitalt program i form av en nettside med ulike moduler som har informasjon, oppgaver, øvelser, veiledning og en del refleksjonsoppgaver. Alle disse handler på forskjellig måte om tematikk som tidligere forskning viser er relevant for underlivskreft. I programmet er det også en del fortellinger basert på kvinners erfaringer med underlivskreft. Det er psykoedukativt, med kunnskap og informasjon for å mestre utfordringer etter behandling. Mindfulness er sentralt. Forskere, klinikere og pasienter i Bergen har utviklet programmet.

Etter man er ferdig med kreftbehandling får kvinnene som bruker programmet oppfølging av sykepleier en gang i uka. 

— Det viser seg å være helt avgjørende for utbyttet som blir beskrevet. De jeg har intervjuet er kjempefornøyde med å være med. Det er viktig arbeid for dem, men også veldig krevende å delta, fordi det handler om ting som har stor betydning for disse kvinnene. Det er skummelt, noen er redde. Da er det viktig med sykepleieroppfølging og faglig kompetanse, så man ikke er helt alene. Det gir også økt motivasjon til å fullføre. 

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg søkte på en utlysning om å jobbe med dette digitale programmet og å utforske brukererfaringer, og så har jeg vært med å forme doktorgraden selv også. Jeg har jobbet klinisk på gynekologisk sengepost, og jeg skrev mastergrad om å leve med uhelbredelig eggstokkreft. Nå fikk jeg muligheten til å utforske hva slags erfaringer de som er ferdig behandlet har. 

— Er det fint, å gå fra uhelbredelige pasienter til ferdig behandla pasienter?

— Jeg tenkte også sånn, og selvsagt, som sykepleier er det flott at de er friske — men jeg opplevde også at de som var ferdig behandlet hadde det veldig utfordrende på andre måter enn jeg så for meg. Det var mye redsel for tilbakefall og lite oppfølging fra helsetjenester. Uten å sammenligne de to gruppene, så har de med uhelbredelig kreft fortsatt oppfølging. De er inne i et annet system. Jeg ble overrasket over hvor utfordrende livet er for disse kvinnene etter kreftsykdommen. Alle ser friske og raske ut, på intervjuer på zoom, men så lever de med mange utfordringer som gjør livet vanskelig. De har lite info og lite oppfølging. De blir alene om dette. 

— Hva har du gjort av metode? 

— Jeg har gjort individuelle dybdeintervjuer med 20 kvinner, og har brukt en semistrukturert intervjuguide. Ellers har intervjuene vært veldig åpne, og utforsker hva kvinnene forteller om sine erfaringer. Det er et fenomenologisk hermeneutisk design, som retter seg mot den enkeltes levde erfaring som beskrivelse. Jeg har valgt å gjøre kvalitative intervjuer, for å undersøke kvinners behov og ønsker for oppfølging. Hva trenger og ønsker man hjelp med etter underlivskreft? Man vet jo at kvinner HAR mange utfordringer etterpå, men det er ikke gitt at man ønsker hjelp til akkurat de tingene helsepersonell tenker er aktuelt. Det må de som går gjennom kreftbehandling fortelle selv. 

— Hva finner du?

— Jeg fant at kvinnene opplever å få lite informasjon og å være alene med utfordringene sine etter behandling. Mange blir møtt med en tilnærming fra helsetjenester om at nå er de jo friske, de må være glade! Det blir veldig motsetningsfylt. Å ta del i digital rehabilitering, som er noe kvinnene har funnet fram til selv på nett, kommer fra et behov for informasjon. Overordnet så forteller de fleste at dette opplegget var utrolig viktig for å kunne gå videre i livet. Med aksept og forståelse, så de kan begynne en ny hverdag. Mange kjente seg igjen i programmet. Det har vært emosjonelt og gitt stort utbytte for de aller fleste, men det er viktig å ha sykepleieroppfølging. Uten sykepleier hadde jeg falt av den første uka, sa en. Det er et seks ukers opplegg. Kvinnene har en sterk redsel for tilbakefall. De blir skrevet ut og får beskjed om at de er friske, men så kommer de hjem og kjenner kroppslige plager og endringer. Da tenker man at kreften er tilbake, og informasjon fra sykepleier demper den redselen. Samtidig viser studien viktigheten av å tematisere seksuell helse som en eksistensiell situasjon, altså ikke bare fysisk, men hvor viktig det er å ha det bra med seg selv og å sette grenser. 

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Å holde ut. Når jeg opplevde utfordringer så tenkte jeg: Klarer jeg å komme lenger enn dette? Har jeg den nødvendige mentale kapasiteten til å få til dette? Og så må man å holde ut og forstå at det løsner til slutt. Jeg vil si det er en tålmodighetsprøve: Å kjenne på usikkerheten og å stole på at du kommer til å få det til. Det var krevende. 

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Selv om jeg er takknemlig for stipendet og er fornøyd med at jeg gjorde dette, og var fast bestemt på å gjennomføre så kom disse øyeblikkene da jeg tvilte på meg selv, da kunne det komme litt snev av anger. Ikke helt anger, men at man tviler litt på seg selv: Får jeg dette til? 

— Angrer du på at du valgte et tungt tema?

— Nei, tematikken er tung, men det er nettopp der motivasjonen har vært. Det beste jeg kunne gjøre da jeg tvilte var å lese intervjuene med kvinnene. For det handler ikke bare om hva jeg skal prestere, men om å formidle historiene til disse kvinnene. Jeg ble motivert av at det var viktig å få formidlet noe for en pasientgruppe som ikke får så mye fokus. Det tunge har vært den akademiske prestasjonen. 

— Hva har du gjort for å koble av?

— Jeg elsker hagearbeid, så det har vært en fin avledning. I tillegg var det utrolig kjekt å være med på Forsker Grand Prix. Det var et skikkelig løft. Når du mister troen på deg selv, så er Grand Prix en motsats. 

— Kom du i mål på normert tid?

— Nesten! Jeg leverte til fristen, men fikk tilbakemelding om å omarbeide teksten. Så jeg fikk tre måneder på å omarbeide og da ble den godkjent. Jeg var tilbake i jobb ved sykepleierutdanningen da, og arbeidsgiver la til rette for meg så jeg kunne jobbe videre med doktorgraden. Hvis ikke, vet jeg ikke om det hadde gått. 

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Det er jo en utdanning og en kompetanse. Jeg jobber i sykepleierutdanningen, så jeg kjenner på en ny forståelse etter å ha tatt doktorgraden min. Jeg bruker kunnskapen inn i undervisningen og i møte med sykepleiestudenter. Det handler ikke bare om kvinner og underlivskreft — det handler om mennesker som opplever alvorlig sykdom. Hva gjør det med dem? Hva er viktig i møte med helsepersonell? Den kunnskapen bruker jeg når jeg snakker med studenter og følger opp studenter i praksis. I tillegg skal jeg skrive et bok-kapittel basert på dataene fra doktorgraden min, og da bruker jeg ny forskerkompetanse. Det kan jeg bruke i veiledning av studenter også.