Debatt ● tor eldevik
For enkelt fra Hatlen-utvalget
Hatlen-utvalgets anbefalinger synes å ha to grunnleggende svakheter, nemlig en resultatdel som bare er knyttet til utdanning, samt manglende konsekvensanalyse ved å gå bort fra den eksisterende modellen, mener Tor Eldevik.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor og instituttleder ved Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen
En vesentlig del – omtrent en tredjedel – av universitet og høyskolers grunnfinansiering er såkalte resultatmidler. Hatlen-utvalget leverte 17. mars sine forslag til revisjon og forenkling av dette finansieringssystemet.
Kort sagt er deres anbefaling at antallet indikatorer reduseres kraftig og at all resultatbasert omfordeling knyttet til forskning avvikles. Det siste er i dag basert på institusjonenes relative styrkeforhold innenfor vitenskapelig publisering og eksternfinansiert forskning, der gjennomslag i EUs forskningsprogram veier tyngst.
Utvalgets forslag er åpenbart en forenkling hvis forenkling måles i antall ting som telles. Men jeg frykter tilnærmingen er for enkel hva angår konsekvens.
Jeg argumenter i det følgende ikke imot enhver revisjon av det nåværende systemet. Dette er ikke et innlegg for eller mot publiseringsindikatoren, om vektleggingen av EU-forskning er tilstrekkelig, eller hvorvidt «lukket ramme» med fordel heller kunne vært «åpen». Mitt anliggende her er den tilsynelatende devalueringen av forskningens rolle generelt, og konsekvensene av utvalgets anbefalinger for institutt liknende mitt eget spesielt.
Utvalgets forslag er åpenbart en forenkling hvis forenkling måles i antall ting som telles. Men jeg frykter tilnærmingen er for enkel hva angår konsekvens.
Tor Eldevik, professor og instituttleder ved Geofysisk institutt (Universitetet i Bergen)
Utvalgets vurderinger, og dermed anbefalinger, synes å ha to grunnleggende svakheter. Den første er at det blir for enbeint med en resultatdel som bare er knyttet til utdanning; universitetene og høyskolenes formål er forskning og forskningsbasert utdanning, formidling og bærekraftig utvikling.
Den andre er mangelen på konkret konsekvensanalyse knyttet til det å gå bort fra den eksisterende modellen. Og i forlengelsen av dette, utvalget synes å ha en blindsone i sitt fleksible perspektiv. Det argumenteres vekselvis ut fra nettoen på institusjonsnivå og vekselvis ut fra det utvalget mener motiverer enkeltforskere til innsats.
Hvordan institusjonen og enkeltforskerne faktisk er organisert, hvordan forskningen (og utdanningen) dermed blir realisert – og akademia bygges og vedlikeholdes, tapes av syne.
Som leder av et særdeles forskningsbasert universitetsinstitutt, gir dette grunn til bekymring for framtiden. Her er min tentative konsekvensanalyse. Jeg vil forvente at analysen er liknende for andre som tilsvarende har innrettet seg etter den eksisterende (og pålagte) finansieringsmodellen og fungerer godt med denne. Der Hatlen-utvalget tilsynelatende beskriver et nullsumspill på institusjonsnivå, er realiteten på bakkenivå en annen.
Det angis at «lukket ramme», den forskningsbaserte uttellingen, er relativt liten. Og det er den. Men liten er også andelen enheter på topp internasjonalt faglig nivå som styresmaktene ellers har som mål å dyrke og styrke.
Ved UiB står mindre enn ti institutt, fordelt på fire fakultet, for brorparten av dagens EU-finansiering inkludert tilhørende resultatmidler og dermed stor merverdi for institusjonen. I dette perspektivet er resultatmidlene en treffsikker verdsetting av ønsket forskning fra styresmaktenes side.
Merverdien som kan knyttes direkte til forskning, er viktig. Ikke minst internt på institusjonene. I den nåværende situasjonen kan jeg som instituttleder med hevet hode både fremme kostbar forskningsaktivitet og peke på at dette gagner UiB generelt.
Resultatmidlene har i praksis en omfordelingseffekt; mesteparten av «våre» resultatmidler disponeres på sentral- og fakultetsnivå samtidig som resten utgjør store deler av Geofysens grunnbevilgning. Det at vi presterer godt der vi har spesielt gode forutsetninger, kommer hele UiB til gode.
I dagens finansieringsmodell er forskning med andre ord en utgift til inntekts ervervelse. Inntektssiden vil forsvinne med et pennestrøk hvis den eksplisitte anerkjennelsen av vellykket forskningsinnsats ikke lenger blir del av resultatgrunnlaget.
Selv om totalbeløpet som tilføres de respektive institusjoner skulle forbli uendret gjennom økt «basis» slik utvalget anbefaler, vil både føringene og insitamentet for institusjonell prioritering av forskningsbehov marginaliseres i møtet med alle andre gode og nødvendige formål.
Jeg kan ikke se at utvalgets vurderinger reflekterer denne sannsynlige og kritisk uheldige konsekvensen for sterke forskningsmiljø. Utvalgets konstatering av en form for nullsumspill på institusjonelt nivå, sier ingenting om de interne prioriteringene som likevel følger med ordningens innretning.
Ifølge Khrono betrakter Hatlen-utvalget «resultatindikatorer som verktøy for å fordele midler, ikke signal om prioritering av oppgaver». Dette ser jo beroligende ut ved første gjennomlesning; økonomisk realitet, akademisk frihet og den institusjonelle autonomi som uavhengige størrelser. Alle får sitt. Dette går selvfølgelig ikke opp, hverken som virkelighetsbeskrivelse eller som formål for resultatbasert finansiering.
Utvalget slår videre fast at enkeltforskeres publisering og vilje til å søke eksternfinansiering eksisterer uavhengig av hvordan institusjonen finansieres. Dette er ikke usant, men perspektivet er forkjært. Resultatindikatorer og -midler var aldri ment for å måle og premiere individer.
Det måles og gis uttelling på institusjonsnivå – og det er institusjonen som står for fellesskapet som legger til rette for forskning. En resultatbasert finansiering frikoplet fra dette, flytter forskningen i enda større grad fra institusjonen og inn på «forskerhotellet».
På forskerhotellet er fattige institutt vertskap for rike prosjekt. Men ingen er ansatt hos et prosjekt. Ansettelsesforholdet tilligger instituttet og institusjonen, også for eksternfinansiert virksomhet.
Redusert midlertidighet og større jobbsikkerhet for eksternfinansierte forskere forutsetter økonomisk handlingsrom hos arbeidsgiver utover den konkrete prosjektporteføljen. Å fjerne resultatmidlene knyttet til forskning, bidrar ikke til dette.
Det er absolutt lov å spørre seg hvordan vi havnet i en situasjon der våre institusjoner for høyere utdanning i stor grad er resultat- og eksternfinansierte. Og om dette har fungert etter hensikten. (Og etter hvem sin hensikt.)
Geofysisk institutt har uansett etablert en bærekraftig økonomi basert på den pålagte finansieringsmodellen – inkludert infrastruktur, stillinger og andre faste forpliktelser som støtter opp om den enkelte ansatte og instituttets mulighet til å forløse sitt potensiale innenfor forskning og utdanning i samspill med verden utenfor.
Jeg håper ministeren for forskning og høyere utdanning i den videre prosessen tar høyde for at også i et nullsumspill kan det å endre reglene ha store og uønskede konsekvenser. Jeg frykter det verste for dagens velfungerende Geofysisk institutt hvis denne innsikten ikke blir del av styresmaktenes vurderinger knyttet til vår økonomiske virkelighet.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Har varslet behov for å kutte opp imot 100 årsverk. Kun åtte får tilbud om sluttpakke
Tilbake til penn og papir?
Hva vil vi med barnevernspedagogutdanningen?
Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen
Åpen forskning muliggjør forskningsnær utdanning
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024