Debatt ● arve hjelseth
Hatlenutvalgets rapport bør være et oppspill til debatt
Generelt ser utvalgets rapport ved første øyekast ut som et spennende oppspill til debatt. Generelt er det nettopp det som også bør være poenget.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Sosiolog og førsteamanuensis ved NTNU
Det er ikke gjort i en håndvending å sette seg inn i detaljene i Hatlen-utvalgets forslag til nytt finansieringssystem for universiteter og høgskoler. Enda vanskeligere er det å si noe sikkert om hvordan institusjonene vil tilpasse seg et nytt reguleringsregime.
Til sist er det naturligvis også meget usikkert hvilken medfart utvalgets rapport får under den politiske behandlingen. Men nettopp derfor er det viktig å bidra til premissene for den politiske behandlingen, gjennom å anskueliggjøre sannsynlige konsekvenser og utfall.
Selv på Stortinget er man vel i stand til å lytte etter hvert som man forstår at man har vært på ville veier.
Arve Hjelseth, sosiolog og førsteamanuensis, NTNU
Jeg har ikke hatt tid til å lese stort i rapporten, men siden redaksjonen ba meg gi noen umiddelbare reaksjoner, kan jeg peke på tre forhold det er verdt å diskutere (det finnes helt sikkert langt flere).
For det første foreslår utvalget, som ventet, å fjerne publiseringsindikatorene. Generelt foreslår de å redusere antall indikatorer kraftig, de vil faktisk bare beholde to: Studiepoeng og avlagte doktorgrader.
Som jeg tidligere har argumentert for, er det å bli kvitt publiseringsindikatoren en lenge etterlyst reform blant mange i sektoren, skjønt meningene er meget delt også her. Samtidig kan det utvilsomt ha utilsiktede konsekvenser å fjerne den.
Utvalget peker ifølge Khrono på at de gjenværende resultatindikatorene dessuten skal være et «verktøy for å fordele midler, ikke signal om prioritering av oppgaver».
Forsiktig sagt er det uklart hvordan en skal unngå å sende prioriteringssignaler gjennom resultatindikatorene. Institusjonene har vist seg svært sensitive overfor styringssignaler, og at endringen som foreslås ikke vil gi institusjonene incentiver til å prioritere utdanning opp og forskning ned, har jeg forsiktig sagt vanskelig for å tro.
Særlig utsatt vil antakelig vilkårene for forskning uten ekstern finansiering bli. Jeg ser mange gode grunner til å fjerne publiseringsindikatoren, men føler meg kort sagt slett ikke trygg på at dette er et bedre – eller like godt – alternativ.
For det andre skal utviklingsavtalene gis en tydeligere rolle og gradvis kobles til finansieringsmodellen. Hvordan det skal skje framstår ikke som helt klart, men her er jeg for en gangs skyld intuitivt enig med Curt Rice:
Det kan ligge an til at det sniker seg inn et styringssystem som truer institusjonenes autonomi gjennom å strupe det reelle handlingsrommet (eller det «strategiske handlingsrommet», som Rice tidstypisk formulerer det).
Interessant nok foreslår finansieringsutvalget for det tredje, ifølge Universitetsavisa, ikke å innføre en indikator basert på arbeidslivsrelevans og sysselsetting, under henvisning blant annet til at dette er vanskelig å måle. Dette er gledelig, men om denne advarselen overlever den politiske behandlingen, gjenstår å se.
Tross alt har et flertall på Stortinget tidligere vedtatt at dette skal inn i modellen. Men selv på Stortinget er man vel i stand til å lytte etter hvert som man forstår at man har vært på ville veier.
Generelt ser utvalgets rapport ved første øyekast ut som et spennende oppspill til debatt. Generelt er det nettopp det som også bør være poenget:
Høringsrunden og den offentlige samtalen om forslagene bør ha som utgangspunkt å endre de forslagene som viser seg å være dårlig begrunnet, eller som viser seg å ha utilsiktede, negative konsekvenser.
Det er også å håpe at høringsrunden viser hvordan rapporten kan leses i lys av interessemotsetningene mellom forskningsorienterte og mer undervisningsorienterte institusjoner.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
