Debatt ● Stenseth, Loppacher, guzman og Fyhn
Et mangfoldig akademia er en ressurs for norsk forskning
I debatten om akademikeres ytringer i det offentlige rom, som har sporet over til å handle om «utenlandske forskere», er det viktig å unngå generaliseringer.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I sakene som har oppstått i kjølvannet av Hellestveits ytringer, har det blitt henvist til at «utenlandske forskere» har reagert på dette. I denne forbindelsen er det viktig at flere akademikere enn kun de som er direkte truffet, ytrer seg. Dette handler om solidaritet.
Når det er kun forskere med utenlandsk bakgrunn som tar avstand fra ytringer som setter spørsmålstegn ved deres tilstedeværelse i det norske samfunnet, er det lett å tolke andres taushet som et tegn på enighet i påstanden eller likegyldighet til temaet. Dette bidrar til dårlige arbeidsmiljø ved norske universitet. Som Arnulf Øverland skrev: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!»
Hellestveit gjør en kobling mellom det å være utenlandsk forsker og det å ikke være opptatt av, og forstå det norske samfunnet. Vi stiller oss undrende til at sosialiseringen som gjør at man får en dybdeforståelse for det norske samfunnet, den norske statsmakten og det norske embetsverket, skjer i oppveksten.
Dybdeforståelse og innsikt i nyanser får man gjennom studier av for eksempel institusjoner, noe som skjer i det voksne liv. Hvor man er født og oppvokst, er med på å forme ens perspektiver, men har svært lite å si for hvor godt man vil forstå forskningsfeltet man ender opp med å arbeide seg inn mot.
Derfor mener vi at Hellestveit blander sammen to fullstendig urelaterte temaer når hun snakker om «utenlandske forskere» i det hun ønsker å problematisere manglende interesse og forståelse for norske forhold.
Å kreve at hennes utsagn bør få stå uimotsagt, og at reaksjoner er å regne som munnkurv og anklager er urimelig.
Innleggsforfatterne
Videre er det interessant at Hellestveit mener at kritikken mot hennes ytringer om utenlandske forskere er en avsporing av diskusjonen hun ønsker. Noen av punktene hun tar opp, som f.eks. viktigheten av å sette søkelys på strukturer, kunne vært et konstruktivt utgangspunkt for en diskusjon. Hun unnlater derimot å forholde seg til at strukturer og aktørskap henger sammen.
En nasjonalistisk dreining på universitetene kan fort føre til at færre med utenlandske navn blir ansatt. Derfor er det ikke overdrevent å si at Hellestveits ytringer, forsterka av hennes akademiske posisjon, bidrar til å videreføre og legitimere tankegods preget av fremmedfrykt og sjåvinisme, noe som har reelle konsekvenser for enkeltindivider med utenlandsk bakgrunn.
Hellestveit påstår for eksempel at ved å ansette utlendinger i akademia, svekkes våre egne faglige argumenter og de norske tolkningsmåtene og interessene forsømmes. Vi finner det betimelig å spørre Hellestveit om hvilke faglige argumenter og norske tolkningsmåter som blir svekka av utenlandske forskere? Og, finnes det særegne norske tolkningsmåter som vi må hegne spesielt om? I tillegg, hvor er motsetningen mellom det å dyrke fram unge norske talenter som kan bli publisister i framtiden, og det å skape rom for utenlandske stemmer?
Hvis Hellestveit tror at «unge norske talenter» kun vil klare seg ved norske universitet hvis man lar være å ansette utenlandske forskere, all den tid diskriminering av mennesker med utenlandske etternavn i arbeidslivet er et forskningsmessig fastslått faktum, har hun liten tro på de «unge norske talentene», som for øvrig kanskje velger å finne seg arbeid på prestisjetunge universiteter i utlandet.
Vi finner det betimelig å spørre Hellestveit om hvilke faglige argumenter og norske tolkningsmåter som blir svekka av utenlandske forskere?
Innleggsforfatterne
Her kan man også spørre om Hellestveit er like bekymra for at norske forskere har manglende forståelse og engasjement i samfunn de studerer utenfor Norge?
Et annet aspekt vi ønsker å ta opp, er vinklingen i dekning av saken. I følge Khrono blir Hellestveit utsatt for heftig motbør etter hennes påstand om at «sentrale fagdisipliner nå er så dominert av utenlandske forskere at norske fagtradisjoner, rekruttering og interesser står i fare for å bli underminert». Her blir altså Hellestveit fremstilt som et offer for kritikk, hun blir utsatt for «heftig motbør», mens de som er kritiske til hennes uttalelser fremstilles som mulige angripere.
Dette er merkelig all den tid det var Hellestveit som kom med heftige angrep på utenlandske forskere. I den opprinnelige artikkelen, som handler om at forskere som stikker seg frem blir uglesett, avsporer Hellestveit debatten ved å trekke frem at stadig flere stillinger går til utenlandske forskere, uten å henvise til data på området, og uten å bli stilt kritiske spørsmål. Når Curt Rice derimot ytrer seg om temaet, presses han til å forsvare sine argumenter og det blir stilt spørsmål ved hvorvidt de er velfundert.
Her er det viktig å nevne at vi ikke kritiserer journalisters kritiske spørsmål, vi ønsker oss tvert imot at slike spørsmål stilles til alle debattdeltagere. I tillegg, når en journalist velger å underbygge en parts påstand med forskning, bør det være absolutt minimumsstandard å sitere alle relevante resultater fra studien og ikke kun delene som støtter perspektivet man ønsker å fremme.
I samme rapport hvor det står at 70% av søkere til professorstillinger var fra utlandet, står det også at 30% av nytilsatte professorer har utenlandsk bakgrunn. Å nevne det første og unngå å nevne det andre, er misvisende.
Videre stiller vi spørsmål ved begrepsbruk som «munnkurv» og utsagn som «Man må kunne komme med saklig underbyggede argumenter og påstander uten å bli møtt med anklager om farlige tanker, fordommer og fremmedfrykt». Rektorer ved flere norske universitet har ytret støtte til Hellestveit.
Aftenposten, en av landets største aviser, støtter hennes posisjon på lederplass. Saken har vært tema på Dagsnytt 18. Å sette seg selv, og bli satt i offerrollen av journalister i denne konteksten, fremstår som absurd. Hvilke utsagn mener de som støtter Hellestveits posisjon, og Hellestveit selv ville være akseptable i debatten, uten å beskrive dem som «heftig motbør», «munnkurv» og «anklager»?
Så vidt oss bekjent, er det ingen som har uttrykt at Hellestveit ikke burde få lov til å si det hun mener – heller ikke Curt Rice. Selvsagt kan hun mene og si hva hun vil. Å kreve at hennes utsagn bør få stå uimotsagt, og at reaksjoner er å regne som munnkurv og anklager er urimelig.
Avslutningsvis en kommentar til Hellestveits poeng om kvalifisert synsing. Det er greit at man ikke har tenkt gjennom enkelte aspekter og nyanser, men graden av manglende refleksjon i Hellestveits utspill bidrar ikke til debatten om akademikeres offentlige engasjement. Hvis man velger å blande inn et angrep på utenlandske forskere, og så reagere med vantro når noen påpeker det problematiske ved dette, er det ikke kritikerne som har avsporet debatten.
Følg flere debatter på Khronos debattside
Les også:
Nyeste artikler
Ny læringsteknologi kan bidra til økt læringsutbytte
Hvor er oljepengene når vi trenger dem?
Student ble utestengt i ett år for fusk. Nå har hun tapt to rettssaker
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa
Det trengs en framtidsrettet politikk for profesjonsutdanningene
Mest lest
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Takk og farvel, masteroppgaven
I Kjerkol-sakens kjølvann
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?