Debatt ● åse gornitzka og svein stølen
En særnorsk definisjon av postdoktorstillingen vil svekke forskningssystemet
Å innføre et regelverk som utelukker norsk forskning fra de vanlige internasjonale konkurransearenaene vil skade det norske forskningssystemet, og redusere karrieremulighetene for den enkelte kandidat.
Universitetet i Oslo Åse Gornitzka
Universitetet i Oslo Svein Stølen
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
POSTDOKTOR| Universitetet i Oslo ønsker Regjeringens Strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling velkommen. Hovedinntrykket er at de foreslåtte innsatsområdene og tiltakene er gode, men med et viktig unntak; postdoktorstillingen.
Regjeringens forslag reflekterer ikke at postdoktorstillingen er en svært sentral stillingskategori innen internasjonale finansieringsordninger, ikke minst i Horisont Europa og mer spesifikt for eksempel innen MSCA-ordningen. Det er et faktum at eksternfinansierte postdoktorstillinger for eksempel gjennom EU ofte har en kortere tidsramme enn 3-4 år. Dette må reflekteres i norsk forsknings- og karrierepolitikk. Det er svært uklokt å innføre et regelverk som utelukker norsk forskning fra de vanlige internasjonale konkurransearenaene. Det vil skade det norske forskningssystemet, og redusere karrieremulighetene for den enkelte kandidat. Forslaget står i direkte motsetning til Regjeringens strategi for samarbeid innenfor EUs nye rammeprogram og Det europeiske forskningsområdet (ERA), og vil skape betydelige hinder for å nå Regjeringens tydelig uttrykte og høye ambisjoner på dette området.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
UiO er et internasjonalt orientert, ledende europeisk universitet. Våre kandidater er tildels norske statsborgere og til dels internasjonale. De vil tildels se etter karrieremuligheter i Norge, men mange vil også i hovedsak se ut av Norge. Det er viktig at vi gir kandidatene kompetanse og støtte som muliggjør ulike karrierer nasjonalt og internasjonalt, og en UiO-kandidat bør kunne konkurrere også om stillinger ved sterke universiteter globalt og i internasjonalt næringsliv der naturlig.
Vesentlig for en slik ambisjon er internasjonal erfaring. Derfor vil mange professorer råde norske stipendiater til å søke postdoc ved utenlandske institusjoner, og dessuten bruke norske postdoc-stillinger tilsvarende til å bidra til internasjonalisering ved å rekruttere sterke internasjonale kandidater. Dette er en del av grunnmuren til det internasjonale forskersamfunnet. Dette må være et perspektiv når vi diskuterer videreutviklingen av postdoktorstillingen. Vi kan ikke sette sperrer for internasjonal mobilitet og vårt samarbeid med forskningsmiljøer utenfor Norge.
Vi må ikke skape et bilde som ikke reelt beskriver kandidatenes ambisjoner og som begrenser det norske forskningsystemet og den enkelte kandidats muligheter.
Postdoktorstillingen er viktig for den norske UH-sektoren, men også bredere. NIFUs post.doc. undersøkelse viser det tydelig. Når kandidatene kan velge flere karrierealternativer, svarer tre av fire postdoktorer at de ønsker en vitenskapelig stilling i UH-sektoren, halvparten svarer forskningsinstitutt eller helseforetak, en tredjedel svarer forskning/analyse i privat sektor/næringsliv og en fjerdedel forskning/analyse i offentlig administrasjon/offentlig sektor for øvrig.
Sett i lys av dette bør pkt 4.3 i Regjeringens strategi som påpeker at flertallet ønsker seg til UH-sektoren, modifiseres tydelig og betydelig. Vi må ikke skape et bilde som ikke reelt beskriver kandidatenes ambisjoner og som begrenser det norske forskningsystemet og den enkelte kandidats muligheter. Vi trenger dynamikk og muligheter. Disse retningslinjene for postdoktorer vil skape rigiditet der vi trenger fleksibilitet og mer mobilitet ikke bare over landegrensene, men mellom sektorer og aktører.
Postdoktorstillingen bør være en reell viderekvalifiseringsstilling ikke bare til førstestilling innen UH-sektoren, men òg til ledende forskerstillinger i arbeidsliv, instituttsektor og innen helseforetakene. Det er likefult viktig at postdoktorer som sikter mot norsk UH-sektor, gis mulighet til å opparbeide nødvendig utdanningsfaglig eller annen relevant kompetanse. Samtidig er det et mål for UiO som et internasjonalt ledende universitet at våre kandidater er attraktive internasjonalt.
Det betyr at forskningskompetanse må være viktigere enn noe. Vi vil også understreke at postdoktorstilling står helt sentralt i samarbeidsflaten mellom universitetene og universitetssykehusene. Her vil en postdoktorstilling kunne være kvalifiserende for en fast overlegestilling ved sykehuset, uten at målet er en akademisk førstestilling. Det er viktig at karrierepolitikken bidrar til å utvikle sektorsamarbeid, ikke til å hindre det. Da må dette hensyntas.
Det er stor variasjon i rammebetingelser på et breddeuniversitet som UiO. Det reflekteres i ulike ønsker og behov på de ulike enhetene. Noen enheter har et betydelig større omfang av ekstern finansiering, og et ønske om å opprettholde mulighetene for to-årige postdoktorstillinger, ikke minst i lys av internasjonale finansielle rammebetingelser. Eksterne finansiører legger betingelser som begrenser hvilke oppgaver som kan gjennomføres.
Dette bidrar til reduserte muligheter til kompetanseutvikling utover ren forskningsaktivitet og hindrer i mange tilfeller en reell viderekvalifisering. Vi kan likevel ikke utvikle en særnorsk postdoktor-politikk som svekker vår internasjonale konkurransekraft. Ved revisjon av «Forskrift om ansettelse for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat» bør derfor rammene for postdoktorstillingen vurderes opp mot eksterne finansieringsordninger, nasjonale behov og i en internasjonal kontekst.
Andre fagområder som er små og der tilgangen på eksterne forskningsmidler er mer begrenset vil ha andre utfordringer og behov, og ofte i retning av lengre ansettelser for postdoktorer. Dette tydeliggjør behovet for at karrierepolitikken må tilpasses ulike fagområders behov og rammebetingelser. «One size fits all» er sjelden en optimal løsning.
Forslaget slik det foreligger hensyntar dessuten ikke at postdoktorstillingen ikke er en beskyttet tittel, og at den benyttes både i instituttsektoren og i helseforetakene. Forskningsrådet tildeler postdoktorstillinger utenfor UH-sektoren. Dette har vært en problemstilling over mange år, som fortsatt ikke er løst. Her kreves en tydeligere refleksjon og analyse fra Regjeringen.
Når dette er sagt, er det viktig tydelig å støtte fullt ut andre aspekter knyttet til postdoktorers arbeidsvilkår. Det er helt påkrevd at vi arbeider med hvordan vi bruker postdoktorstillingen, og skiller den helt tydelig fra forskerstillingen. Ved UiO arbeider vi dessuten aktivt med en helhetlig og systematisk tilnærming til karrierestøtte til forskere i tidlige karrierefaser. Her har vi ikke minst tydeliggjort at postdoktorer skal ha anledning til å utvikle utdanningsfaglig kompetanse. Vi har som mål å gi postdoktorene muligheter snarere enn å begrense.
Les heile posisjonsnotatet om havforsking i Langtidsplanen her.
