nifu-rapport
Halvparten av postdoktorene forlater akademia
Norsk akademia mister talenter fordi postdoktorordningen ikke fungerer etter hensikten, går det fram av ny undersøkelse.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Kun 5 prosent av postdoktorene ved norske universiteter og høgskoler har blitt professor fire til fem år etter endt postdoktorperiode, til tross for at hovedformålet med stillingen er å kvalifisere til en akademisk toppstilling.
Halvparten av dem forlater universiteter og høgskoler når den 2 til 4 år lange postdokperioden er over, viser en ny undersøkelse som Nifu (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) har gjort for Kunnskapsdepartementet.
Undersøkelsen legges fram på et webinar som Nifu arrangerer torsdag. Her skal funnene diskuteres av blant andre Therese Eia Lerøen fra Høyre, rektor ved Universitetet i Bergen Margareth Hagen, og språkviter og leder for Akademiet for yngre forskere Ingrid Lossius Falkum.
«Moden for revisjon»
Nifu-forskerne Kaja Wendt og Hebe Gunnes sier i en kronikk i Khrono at postdoktorordningen er moden for revisjon.
«At halvparten av postdoktorene av ulike årsaker forlater norske universiteter og høgskoler virker høyt hvis hensikten med stillingen er å kvalifisere til en akademisk toppstilling», skriver de og de sier:
«Det er liten tvil om at norsk akademia mister talenter slik det er i dag».
Ifølge undersøkelsen svarer om lag 60 prosent at det ikke er kommet tydelig fram at stillingen skulle kvalifisere til professornivå, og kun 13,4 prosent hadde en arbeidsplan rettet inn mot professorkompetanse.
Det er liten tvil om at norsk akademia mister talenter slik det er i dag.
Hebe Gunnes og Kaja Wendt, Nifu
Videre er det bare omtrent en tredjedel av postdoktorene som sier at de får god faglig oppfølging.
Ifølge rapporten synes noen miljøer å mangle faste strukturer for faglig oppfølging og dette kan også avhenge av forskningsprosjektet postdoktoren er tilknyttet.
— Er dette grunnene til at såpass mange postdoktorer forlater norsk akademia?
— Det kan være flere grunner, og i undersøkelsen peker postdoktorene på flere problematiske sider ved stillingen, blant annet at flere får lite faglig oppfølging og at det er en stilling med høy grad av individualisering. Mange opplever kravet om publisering som tøft - det er «publish or perish», og det er også vanskelig å få en fast stilling. Postdoktorene vil dermed finne seg jobb utenfor akademia, eller i andre land, sier Hebe Gunnes.
De fleste er fornøyde
Nifu-forskerne skynder seg likevel å påpeke at de fleste er fornøyde med å ha en postdoktorstilling, der de får drevet med forskning og jobbet med det de interesserer seg for.
— Vi fikk nesten 1000 tilbakemeldinger på et fritekstspørsmål om hvordan postdoktorperioden påvirket karrieren deres. Bare en tredjedel ga et negativt svar, sier de.
De påpeker at etter at postdoktorordningen ble strammet inn i 2018 og det ble presisert at stillingen skal lede fram til akademisk toppstilling, så har institusjonene gjort dette mer tydelig. De sier videre at mangel på undervisningserfaring er et viktig hinder når det gjelder å kvalifisere seg.
Mangler karriereplan
— Det er krav til å ha en fremdriftsplan mot akademisk toppstilling nå, men det er klart at hvis man har flere hundre stipendiater og postdoktorer på et institutt, så blir det vanskelig å følge opp, sier Kaja Wendt, som understreker hvor viktig det er med karriereveiledning
— Spesifikk karriereveiledning ser ut til å være en mangelvare, sier hun, og viser også til internasjonale studier som sier at gode veiledere eller mentorer er svært viktig også for postdoktorer.
Anbefaler å se på lønna
— Hvilken endringer er det dere mener bør skje med postdoktorordningen?
— Nå var vårt oppdrag å skaffe fram et kunnskapsgrunnlag til departementet og peke på utfordringer med ordningen. Noe man kanskje kunne sett på er lønnsbetingelsene til postdoktorene. De gjør mye av jobben med å forske og publisere, men får lite uttelling for det i form av lønn og oppfølging. Man må være en «stayer» for å ha en slik jobb, sier de.
Advarer mot lovendring
Ny universitets- og høyskolelov skal vedtas i Stortinget nå i vår, og et av forslagene fra lovutvalget var at man kun skal kunne ha én postdokperiode. I noen fag er det vanlig med to-tre eller flere.
Nifu-forskerne er ikke så sikre på at det er noen god idé.
— Så lenge dette ikke er vanlig i utlandet, vil dette bli en begrensing som hindrer forskerne å bygge karriere i Norge. I akademia må man ofte ha mer erfaring enn én postdokperiode for å få fast ansettelse, og dermed blir man tvunget utenlands. Det kan være vanskelig for mange, som kanskje har familie og vanskeligheter med å reise ut, sier de.
Globalt problem
Postdoktorenes helse har vært tema i flere undersøkelser, blant annet i en stor, global undersøkelse som nylig ble presentert i Nature. Ifølge denne undersøkelsen sliter mange år i midlertidige stillinger, med dårlige utsikter til å få en fast stilling på postdoktorenes helse.
Man må hele tiden konkurrere om forskningsmidler, konkurrere om å få publisert artikler i de riktige tidsskriftene, og skal være en ener på sitt tema samtidig som man må passe inn i gruppen/teamet, og alt dette sliter på postdoktorenes helse. Når ansvaret for egen suksess i tillegg legges på enkeltindividene, blir presset høyt, heter det.
Asheim: — Dette er ikke bra
Forsknings- og høyere utdanningsminister, Henrik Asheim (H), trekker i en pressemelding fram at funnene i rapporten kan tyde på at deler av akademia ikke bruker stillingstypen slik den var ment, men heller ser postdoktorene som en fleksibel og midlertidig arbeidskraft.
— Det er ikke bra og det vil vi se nærmere på, sier Asheim i pressemeldingen.
– Funnene skal vi ta med oss inn i arbeidet med strategien for forskerrekruttering og karriereveier i forskning og høyere utdanning. Jeg vil også ta dette med meg inn i diskusjonen med sektoren om hvordan å få ned den unødvendig høye bruken av midlertidige stillinger, sier Asheim.
Asheim legger til:
— Norge trenger flere med akademisk toppkompetanse i årene som kommer. Da må vi gjøre forskning og undervisning til en attraktiv karrierevei for flere. Når vi ser at nesten halvparten av postdoktorene i undersøkelsen ikke lenger er ansatt ved norske forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner, er det enda en grunn til å diskutere formål og kravene til postdoktorstillingen på nytt.
Et avsnitt i saken er tatt ut torsdag 13.45. Det lød slik: I 2018 kom det en presisering i en forskrift til universitets- og høgskoleloven om at postdoktorstillingen har som hovedmål å kvalifisere for vitenskapelige toppstillinger. Det skjedde etter at Underdal-utvalget var kritisk til bruken av stillingen. Dette er feil og avsnittet er fjernet.
Derimot ble kravet om undervisning i forbindelse med opprykk fra førsteamanuensis til professor skjerpet i 2018. Flere av personene Nifu intervjuet nevnte dette og mente at det påvirket oppmerksomheten på å gi postdoktorene undervisningserfaring, slik at postdoktor-stillingen kan fungere som en kvalifiseringsstilling for akademisk toppnivå.
