Debatt ● Kaja wendt og Hebe gunnes
Postdoktorordningen er moden for revisjon
Det er liten tvil om at norsk akademia mister talenter slik systemet med postdoktorer fungerer i dag, skriver to Nifu-forskere.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
De skriver vitenskapelige artikler, får gjort unna forskning og undervisning, bringer inn nye ideer i miljøene og bidrar til å søke om ekstern prosjektfinansiering. Men er de selv fornøyde? Nifu har på oppdrag fra Kunnnskapsdepartementet sett nærmere på bruken av postdoktorstillingen i Norge. Rapporten lanseres i et web-seminar 21. januar.
Postdoktorene utfører eksperimenter, samler inn data, utvikler metoder og viktigst av alt, de publiserer vitenskapelige artikler. De er en verdifull arbeidskraft inn i prosjektene, de deltar i søknadsskriving, tar seg av undervisningsoppgaver og veileder i noen tilfeller master- og doktorgradsstudenter.
Undervisningserfaring får de imidlertid kun i universitets- og høgskolesektoren. Arbeidsoppgavene påvirkes av hvilken type finansiering postdoktorstillingen har. Postdoktorer som lærestedene selv finansierer har i større grad undervisning og annet pliktarbeid, og gjerne en ansettelsesperiode på 4 år. Postdoktorer finansiert av eksterne midler tilsettes som regel for 2 eller 3 år, jobber mer prosjektbasert og har i mindre grad pliktarbeid.
Postdoktorstillingen skal være en rekrutteringsstilling til akademia. Siden stillingstittelen ble innført i Norge på 1980-tallet har den økt til å omfatte nær 2200 personer i 2019. 75 prosent av postdoktorene er tilknyttet et universitet eller en høgskole, mens resten er ved et helseforetak (13 prosent), eller i instituttsektoren (12 prosent). Norge er del av et internasjonalt akademisk arbeidsmarked og 2/3 av postdoktorene kommer fra andre land.
Bruken av postdoktorstillingen er nedfelt i en forskrift til universitets- og høgskoleloven, og i henhold til forskriften har postdoktorstillingen som hovedmål å kvalifisere for vitenskapelige toppstillinger. Denne presiseringen i forskriften kom i 2018, etter at Underdal-utvalget var kritiske til bruken av postdoktorstillingen, og foreslo en spissing av postdoktorstillingen slik at den ble en reell kvalifiseringsstilling. I datamaterialet vi har samlet inn ser vi at postdoktorstillingen i noen grad fungerer som en kvalifiseringsstilling, men stillingen har også flere andre funksjoner.
Postdoktor framstår som en nyttig og anvendelig stillingstype; den tilfører miljøene unge, kompetitive, ofte internasjonale forskere som bidrar med viktig kompetanse. Postdoktorstillingen fyller sentrale behov ved institusjonene og gir dem anledning til å tilsette flinke folk i midlertidige stillinger uten at de må tilby dem fast jobb.
At halvparten av postdoktorene av ulike årsaker forlater norske universiteter og høgskoler virker høyt hvis hensikten med stillingen er å kvalifisere til en akademisk toppstilling.
Kaja Wendt og Hebe Gunnes, Nifu
Kun institusjoner som tildeler doktorgrad kan opprette egne postdoktorstillinger. Men postdoktor er ingen beskyttet tittel, og stillingene benyttes også i helseforetakene og ved forskningsinstituttene. Her er imidlertid postdoktorperioden kortere, ofte 2–3 år. Postdoktorene utenfor universiteter og høgskoler benyttes i større grad som verdifull arbeidskraft til å få gjennomført eksternt finansierte prosjekter. I helseforetakene er det mer fleksibilitet til å forlenge postdoktorperioden ved å tilsette i annen type stilling (forskerstilling), eller veksle mellom helseforetaket og universitetet som arbeidsgiver. I instituttsektoren brukes postdoktorstillingen i større grad til å rekruttere forskere til egne institusjoner, men er også viktige for å bygge nettverk med utenlandske forskningsmiljøer.
Oppfølgingen av postdoktorene virker ikke å være satt like godt i system alle steder. Mens det ved enkelte læresteder og fagområder finnes egne karriereoppfølgingsprogrammer, er faglig oppfølging og medarbeidersamtaler mer tilfeldig og institusjonene gjennomfører dem ikke med den hyppighet (årlig) som anbefales. Dette gjelder særlig ved enheter som har mange stipendiater og postdoktorer.
I vår undersøkelse kom det frem at postdoktorene selv har et litt annet bilde av hvordan postdoktorstillingen brukes enn hva institusjonene beskriver: Mange opplever verken at kvalifiseringsaspektet mot et professorat er et uttalt mål, eller at det tilrettelegges for dette. For postdoktorene selv er forskningserfaringen hovedmotivasjonen for å søke en postdoktorstilling.
Om lag 70 prosent av postdoktorene i undersøkelsen oppga at de ønsker en karriere ved et universitet eller en høgskole, men kun 30 prosent av postdoktorene blir værende i sektoren. På den ene siden ønsket institusjonene at de hadde flere stillinger å tilby, men samtidig har de lært seg å «bruke» postdoktorstillingen til å velge ut kandidater de ønsker å tilby videre jobb.
I flere fagfelt er det vanlig å ha to eller flere postdoktorstillinger før man får fast jobb. Mange går også årevis i midlertidige forskerstillinger, hvor de er avhengig av å selv skaffe finansiering til stillingen. De må konkurrere om midler, konkurrere om å få publisert forskningsresultatene i de beste tidsskriftene for å få bygget CV-er, konkurrere om faste stillinger - og konkurrentene kommer fra hele verden. For å unngå at forskere går fra postdok til postdok, har det blitt fremmet forslag om å kun tillate én postdoktorperiode i løpet av karrieren. Men mange av postdoktorene er selv kritiske til en slik begrensning. De tenker at slik det internasjonale akademiske arbeidsmarkedet er i dag vil en norsk alenegang kunne frata unge forskere en mulighet til å bygge akademiske karrierer i Norge.
Under en tredjedel av postdoktorene har stilling ved norske universiteter og høgskoler 4 år etter at postdoktorperioden er ferdig. Om lag 17 prosent er i instituttsektoren og rundt 10 prosent ved helseforetakene. De øvrige har forlatt norsk akademia. Noen velger seg andre karrierer, andre føler seg tvunget ut fordi det ikke finnes nok jobber til alle som ønsker å bli værende. De tidligere postdoktorene i kartleggingen oppga at de gikk til næringslivet (12 prosent), som omfatter blant annet legemiddelindustrien og teknologibedrifter, eller offentlig sektor (5 prosent), samtidig som nær 6 prosent oppga at de ikke var i arbeid. De øvrige var tilsatt ved utenlandske institusjoner. Blant dem som har fått en stilling i utlandet etter postdoktorperioden er 81 prosent oppvokst i utlandet og har en doktorgrad fra utlandet.
40 prosent av respondentene benyttet fritekstfeltet til å utdype svar om hvordan postdoktorperioden påvirket karrieren deres. Av disse var 50 prosent fornøyd med muligheter for fordypning og arbeidsmiljø, 25 prosent var nøytrale eller oppga både positive og negative karriereaspekter. 30 prosent var negative og følte seg motarbeidet og diskriminert. De fortalte om et system som ikke fungerer med usikre arbeidsforhold som påvirket helse og familieliv og der ansvaret for suksess legges på enkeltpersoner. Tallene viser at misnøyen med postdoktorordningen er utbredt og at mange av de samme problemene går igjen. Særlig utenlandske postdoktorer gir uttrykk for utfordringer med å få innpass i norsk akademia.
Mange postdoktorer ønsker nok en fast stilling hvor de får delta i forskning, men slipper publiseringskrav og kan jobbe normal arbeidstid. Flere respondenter svarer at de har løst dette ved å gå over i en teknisk stilling, for eksempel som ingeniør, etter postdoktorperioden. Noen ønsker ikke å undervise, og går over i rene forskerstillinger i instituttsektoren. Enkelte har også tatt til orde for å rendyrke forskerkarrierer ved universitetene – en postdoktorstilling trenger ikke nødvendigvis lede til en førsteamanuensis- eller professorstilling, det kan også etableres «rene» forskerkarriereløp, på linje med som førstelektor og dosent.
At halvparten av postdoktorene av ulike årsaker forlater norske universiteter og høgskoler virker høyt hvis hensikten med stillingen er å kvalifisere til en akademisk toppstilling. Den lave mobiliteten tilbake til akademia er også et tankekors: Er ikke tidligere postdoktorer med erfaring fra andre sektorer et positivt bidrag tilbake i akademia?
Det er liten tvil om at norsk akademia mister talenter slik systemet fungerer i dag. Ved institusjonene er det et stort ønske om å beholde postdoktorstillingen da den fyller mange behov, men mange av dem vi snakket med var opptatt av å forbedre betingelsene. Flere steder er det innført karriereprogram og mange sier de er mer oppmerksomme på utdanningsaspektet enn tidligere. Flere offentlige tiltak er de siste årene gjennomført for å forbedre arbeidsvilkårene for postdoktorene i Norge, blant annet ved å tydeliggjøre hovedformålet med stillingen (kvalifisering), samt begrense muligheten til å ha flere postdoktorstillinger ved samme institusjon. Andre land har lagt strengere vekt på reguleringer gjennom finansiering og dimensjonering. Men virker slike tiltak? Og adresserer de det egentlige problemet? Det handler til syvende og sist om dimensjonering, oppfølging av forskertalenter og å balansere ulike behov.
