En gang for alle: Jeg har ikke kritisert de internasjonale forskerne

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Khrono-intervjuet i september handlet om forskeres forsknings- og fagformidling. Spørsmålet var hvorfor forskere i sin alminnelighet deltar såpass lite i samfunnsdebatten i Norge. Jeg viste til rundt ti ulike faktorer som jeg anser som medvirkende.

En av disse er den økende internasjonaliseringen i norsk akademia. Økningen er empirisk faktum.Ved et HF-fakultet er andelen utenlandske forskere ansatt i faste stillinger de siste par årene 85 prosent. Etterhvert finnes det små institutter hvor samtlige faste ansatte er utenlandske forskere, altså 100 prosent. Tall fra Nifu viser en klar trend. Internasjonaliseringen tiltar, i tråd med ambisjonene.

Da jeg ble intervjuet, viste jeg til fire forskjellige typer utenlandske forskere: Toppforskere som vi har headhuntet, forskere som kommer til Norge fordi vi har ledende miljøer innenfor deres fagfelt, forskere som ikke får jobb ved mer prestisjetunge universiteter andre steder, samt forskere som er her fordi de har en særlig tilknytning til Norge eller ønsker å få det. Sistnevnte gruppe anser jeg i liten grad for å være «utenlandske» i den betydning det var tale om i intervjuet. I intervjuet ble mine betraktninger rundt disse ulike kategoriene av utenlandske forskere av journalisten slått sammen til ett kort og nedkuttet sitat.

intellektuelle akademikere

Mener forskere som stikker seg fram blir uglesett

Det som sto i Khrono var ikke at «de utenlandske forskerne kommer hit og tar alle jobbene». Det var heller ikke en anklage om at utenlandske forskere «kommer hit og bryr seg ikke om landet». Temaet for sitatet var fagformidling inn mot det norske samfunnet, altså noe man gjerne driver med når man snakker norsk og har en viss kunnskap om det norske samfunnet.

Jeg har selv vært ansatt som forsker blant annet i USA, Tyskland og Israel/Palestina, og kjenner meget godt til forskjellene i formidlingsoppgavene til en utenlandsk forsker (meg) og mine kollegaer som har nasjonal tilhørighet i landet der vi har arbeidet. Forskjellen er vanligvis stor, selv om USA skiller seg litt ut. Dette er empirisk observerbare fakta.

Jeg har ikke deltatt i tyske eller amerikanske samfunnsdiskusjoner i mitt fag på samme måte som tyskere og amerikanerne. Fra de norske samfunnsvitenskapelige instituttene hvor jeg har arbeidet, bla. Prio, juridisk fakultet ved UiO, Ikos og SMR, har jeg lignende erfaring. Når det gjelder fag- og forskningsformidling inn mot det norske samfunnet er det som regel en betydelig forskjell mellom norske forskere og utenlandske forskere som ikke behersker norsk. Det er helt naturlig, og må anses å være en påregnelig (om enn uønsket) effekt av internasjonaliseringen.

Sitatet slik det sto i intervjuet med meg i Khrono var som følger: «De utenlandske forskerne kjenner jo ikke det norske samfunnet og er ikke her for å investere i det. De er her fordi de ikke får jobb på universiteter med størst prestisje, ennå. Noen fagfelt er nå så dominert av utenlandske forskere at det nesten ikke er flere nordmenn igjen blant de ansatte.» Dette var ikke en ordrett sitering av hva jeg sa. Det var en sammentrekning av faktorene nevnt ovenfor, satt i en tabloid form av journalisten. Temaet var de utenlandske forskernes rolle som intellektuelle eller fagformidlere i Norge og et svar på hvorfor de ikke deltar i større grad i den norske samfunnsdebatten.

Årsaken til at jeg likevel ønsket diskusjonen om internasjonalisering velkommen, har særlig å gjøre med mine egne fagfelt, og da især spesiell folkerett. Her er situasjonen slik at det «snart ikke er flere nordmenn igjen», og det er i ferd med å bli kritisk, noe jeg også var inne på i boken «Krigens folkerett, Norge og vår tids kriger» i 2020. Bekymringen er ikke at vi har «for mange internasjonale forskere» innenfor dette fagfeltet. Bekymringen er at vi ikke lenger har mange nok norske folkerettsforskere.

Cecilie Hellestveit

Hun er Årets navn i akademia

Hvorfor er det viktig? Når norske statsmakter tolker folkeretten feil kan vi få mange og svært uheldige versjoner av NAV-skandalen. Og en påregnelig effekt av at utenlandske forskerne dominerer innenfor spesiell folkerett er at de i liten grad korrigerer norske statsmakters tolkninger av folkeretten. Det er ikke de utenlandske forskernes skyld. Det er ofte ikke naturlig at de gjør det.

Folkeretten er et fag som er innrettet på å tjene statenes interesser (regler primært mellom stater), og statene har ulike interesser i hvordan reglene skal forstås, Det er ikke naturlig at kinesiske eller bulgarske folkerettsforskere skal korrigere folkerettsforståelsen i norske domstoler eller hos det norske embetsverket eller forsvaret. Endel utenlandske folkerettsforskere arbeider også med folkerettslige problemstillinger som ikke er umiddelbart relevante for Norge. Jordbruksreform i Kerala er viktig, men det er en forskning og ekspertise som i liten grad er relevant dersom temaet er folkerettens regler som gjelder angrep mot norsk sokkel.

Viktigere er det at utenlandske folkerettsforskere i liten grad bidrar til å utvikle norske tolkningstradisjoner av folkeretten. Dette er heller ikke en kritikk av de utenlandske forskerne. Det er nemlig ikke naturlig at for eksempel en amerikansk folkerettsforsker utvikler norske folkerettslige tolkningstradisjoner, fordi amerikanske tolkningstradisjoner på endel områder innenfor spesiell folkerett er annerledes enn i Norge. For eksempel gjelder dette reglene om hvilke mennesker som er militære mål, eller hvilke soldater som har rett på krigsfangestatus.

Her har Norge og USA svært ulike tolkninger, og arbeider for å fremme ulike regler i folkeretten - fordi Norge og USA har ulike interesser i hvordan reglene skal være. Det er følgelig ikke naturlig at en amerikansk folkerettsforsker «bistår» norske myndigheter innenfor disse temaene. Når en amerikansk folkerettsforsker kritiserer norske tolkninger, vil det ha en dobbel klang. Det vil også være en problemstilling om det er norske tolkninger eller amerikanske tolkninger av folkerettsreglene som over tid setter seg hos norske jurister innenfor disse særområdene.

Dette er enda synligere når vi taler om sikkerhetsrelaterte fagområder for eksempel knyttet til teknologiutviklingen. Russiske, kinesiske og albanske folkerettsforskere vil neppe få sikkerhetsklarering i Norge. De vil ikke kunne arbeide med sensitive sikkerhetspolitiske problemstillinger knyttet til teknologi, KI, cyber og forsvar av Norge. Dette er ikke påstander. Det er en beskrivelse av gjeldende regler og hvordan verden fungerer. Utenlandske folkerettsforskere har en viktig men annen rolle i og for Norge enn norske folkerettsforskere. Slik er det i alle land. Min kritikk er ikke at det er for mange utenlandske folkerettsforskere, men at vi har for få norske.

Når vi ikke lenger har velkvalifiserte norske forskere på disse spesialområdene, er en konsekvens at Norge heller ikke har faglige representanter i internasjonale folkerettsekspert-prosesser på disse feltene. Et eksempel er Tallinn-prosessen som startet i 2013, hvor folkerettseksperter utvikler rammene for de folkerettslige regler som gjelder for operasjoner i det digitale domenet, for eksempel angrepet mot Stortinget i 2020. Som eneste nordiske land har Norge ingen folkerettsforskere representert her. Utenlandske folkerettsforskere ansatt i Norge kan tidvis representerer sine egne hjemland i internasjonale fora. Det er ikke galt, men nå er det slik at Norge nesten ikke har noen selv. Dette er også empirisk observerbare fakta.

Summen av disse forholdene er at de norske statsmaktene over tid kan komme i usynk med den internasjonale folkerettslige utviklingen, både her hjemme og ute i verden.

Min kritikk av internasjonaliseringen retter seg ikke mot de utenlandske forskerne, men mot strukturer og retning, særlig innenfor mitt fagfelt. Det er kritikk av forskningspolitikk, av styring og ledelse i akademia, og ikke av de utenlandske forskerne som er her av helt legitime årsaker og som gjør sitt beste som forskere. Sitatet fra det opprinnelige Khrono-intervjuet handlet kun om den norske samfunnsdebatten og rollen til utenlandske forskere som er her på kortere opphold eller ikke snakker norsk, og som derfor sjelden kan forventes å fungere som offentlige intellektuelle i Norge.

I ettertid ser jeg at jeg burde ha skrevet denne klargjøringen tidligere i Khrono, og ikke kun bak betalingsmurer i Aftenposten og Morgenbladet. Det beklager jeg.