— Jeg er ikke den samme som før jeg begynte med doktorgraden

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg har forsket på hvordan risiko blir oppfattet og beskrevet i ulike sammenhenger, og hvordan man kan ta beslutninger som tar bedre høyde for usikkerhet når man snakker om risiko.

FAKTA

Ingrid Glette-Iversen

• Har levert avhandlingen «Contributions to Risk Analysis - Improving the understanding and characterization of risk following an uncertainty-based risk perspective» for graden Philosophiae Doctor
• Disputerte ved Det teknisk-naturvitenskaplige fakultet, Universitetet i Stavanger, 18. juni 2024

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg ble ansatt i et bredt designet prosjekt og fikk anledning til å bestemme mye selv —sammen med gode veiledere. Inspirasjonen kom fra at jeg tidligere tok en master i risikostyring ved Universitetet i Stavanger hvor mye av fokuset var rettet mot «generisk risikovitenskap», og grunnleggende metoder i risikofaget.

— Generisk risikovitenskap? Hva er det?

— Altså, som oftest når man snakker om risiko, snakker man om spesifikke risikovurderinger — for eksempel knyttet til klima eller økonomi. Men det finnes også en generisk del av risikofaget, generelle metoder og prinsipper som kan brukes på tvers av ulike applikasjoner. Det er ikke så mange som kjenner til dette, kanskje, at det finnes både generisk og anvendt risikovitenskap. Så vi har nok en jobb å kommunisere det ut. For det er viktig at den vitenskapelige grunnmuren i faget er solid, og med min bakgrunn fra masteren føltes det naturlig å bidra til å styrke dette fundamentet.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Jeg skrev åtte ulike artikler hvor vi ser hvordan risiko beskrives og måles på ulike vis i ulike sammenhenger. Det var ganske ulike artikler — fra hvordan metaforer brukes for å beskrive sjeldne hendelser, til konkrete episoder som hvordan risikoen ved covid-19-vaksinene ble kommunisert. Flere av artiklene ble til underveis, de var ikke del av den opprinnelige skissen. Covid-19-artikkelen, for eksempel, ble til fordi det var mye snakk om risikoen knyttet til pandemien på den tiden. Jeg satte stor pris på friheten jeg hadde i prosjektet, og at det var mulig å gå opp stien etter hvert som jeg fikk nye ideer og kunne tilpasse løpet. Dette var nok med å bidra til at hele doktorgradsprosjektet mitt var preget av motivasjon og det føltes ikke som et pliktløp.

— Hva finner du?

— Det er et godt spørsmål, og jeg burde kanskje ha et klart svar på det. Men det er ikke så lett når jeg har skrevet åtte artikler som er veldig forskjellige. Likevel, en generell observasjon er at jeg finner at det ofte er et stort gap mellom det vi ser som rådende risikovitenskap og hvordan risiko faktisk blir beskrevet og tenkt rundt i praksis. For eksempel risikovurderingene rundt covid-19, både i Norge og andre land. Jeg mener usikkerhet burde vært tatt inn som en viktigere komponent i vurderingene. Det er ikke all usikkerhet som kan kvantifiseres gjennom sannsynlighet.

— Hvorfor er det viktig?

— Det er viktig med tydelighet og klarhet i hvordan vi beskriver risiko. Derfor trengs det mer kunnskap om hvordan dette gjøres i beslutningsprosesser, og hvorfor denne informasjonen bør bygge på et solid faglig grunnlag. Jeg mener også det er viktig å utvikle den generelle kunnskapen om risiko som strekker seg ut over enkeltsituasjoner.

— Ble du overrasket over noe?

— Jeg ble litt overrasket over hvor stort gapet mellom risikovitenskap og risikostyring i praksis faktisk er. Der har vi en jobb å gjøre med å bygge en bro.

— Er det interesse for risikovitenskap blant de som jobber med risikostyring i praksis?

— Ja, inntrykket mitt er at de er interesserte, men det er likevel en vei å gå for selge inn risikofaget som en generisk, grunnleggende disiplin. Det sitter folk i helsesektoren og tenker med sine metoder, og folk i økonomisektoren med sine. Vi trenger flere som ser over skilleveggene og anser risiko som en egen vitenskap. Det er litt bevegelse, mener jeg, og jeg tror at pandemien og energi- og klimakrisen har skapt en større forståelse for hvor sentralt risikostyring er. 

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det var egentlig særlig to krevende faser: Starten og slutten. I begynnelsen var overgangen fra master til doktorgradsnivået et sjokk. Det føltes som et stort steg — det kreves veldig mye presisjon å levere på det nivået av vitenskapelig skriving. Og så var slutten veldig intens. Det føltes så ekstremt viktig å klare å komme i mål. Jeg tenkte at hvis disputasen ble dårlig, så raste hele papirhuset. Men jeg er neppe alene om å tenke slik, jeg har hørt at det er en kjent sak at doktoranden blir litt gal i hodet. Tror ikke jeg var helt tilregnelig de siste månedene.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, ikke en eneste gang. Alt i alt var det en helt fantastisk opplevelse, selv om det var krevende iblant. Man er høyt oppe og langt nede, men jeg hadde to fantastiske veiledere som hjelp meg videre da det var tungt.

— Hva sitter du igjen med?

— Da jeg gikk inn i doktorgradsprosjektet var tanken å drive med forskning, og forske har jeg definitivt gjort. Men det viktigste jeg sitter igjen med etter prosjektet er den personlige utviklingen jeg har vært gjennom. Jeg er ikke den samme som før jeg begynte med doktorgraden. Det faglige ligger i bunn, men alle mulige slags ferdigheter og egenskaper utvikler seg. Mye med en doktorgrad er veldig personlig: Man blir dyttet utenfor komfortsonen og må presse seg. Det trengs for å bli bedre.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Nå skal jeg kombinere forskning og praksis fremover. Jeg skal inn i en postdok-stilling på et prosjekt som handler om risikovurderinger av hydrogen. Her får jeg både forske videre på risiko og teste ut funn fra doktorgraden. Dette er en perfekt stilling for meg. Jeg får fortsette i akademia, men får også se på konkret anvendelse av feltet mitt. Jeg var superheldig.