Forsket på torturoverlevende sine møter med helsevesenet. — Vil gi dem en stemme

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

FAKTA

Ana Carla Soares Portugal Schippert

• Har levert avhandlingen «Å gi torturoverlevere en stemme: Utvikling av retningslinjer for å forebygge re-traumatisering under kirurgisk behandling».
• Disputerte ved OlsoMet 13. juni 2024. 
• Schipert er utdannet operasjonssykepleier og tidligere leder av operasjonsavdelingen på A-hus. Avhandlingen er del av brobyggersatsningen til OsloMet. 

— Jeg har utviklet retningslinjer for å forebygge retraumatisering av torturoverlevende i kirurgisk behandling. 

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg vil gi en stemme til en sårbar gruppe pasienter. Helsepersonell jeg har snakket med syns det er viktig, men vanskelig, å gi riktig behandling til torturoverlevende. Og de torturoverlevende vil gjerne fortelle sine historier og føle seg trygge uten at de blir traumatisert på nytt. 

— Hvordan har du jobbet med doktorgraden?

— Først samlet jeg fakta, jeg har to systematiske reviews som ga grunnlag for kunnskap. Etter det intervjuet jeg torturoverlevende som har fått behandling i Norge, der de fortalte meg om erfaringer med tortur og erfaringer med behandling i Norge. Jeg intervjuet også helsepersonell, som fortalte om hvor vanskelig det var å gi god behandling til torturoverlevende. Det resulterte i fem artikler som utgjør doktorgraden min. 

— Hva finner du?

— Retraumatisering handler om en kompleks dynamikk som involverer pasientens sårbarhet og triggere, for eksempel i miljøet eller samhandlingen med helsepersonell. Derfor må man ha kontroll over det som kan trigge sterke reaksjoner, inkludert egne holdninger. Anbefalingene handler om dette. Helsepersonell rapporterer at de skjønner det er viktig å vite om pasienten har vært utsatt for tortur, men de syns det er vanskelig å spørre om det. Doktorgraden gir råd om hvordan man tilnærmer seg dette: Hvordan man spør, eller hvordan man tar imot historien. Retningslinjene jeg har utviklet gir blant annet råd om hvordan man skal ta imot pasientene; kommunisere, eller bruke tolk, for traumatiserte pasienter. Andre deler av retningslinjer går rett på den kirurgiske behandlingen, altså inne i operasjonsstua under anestesi. Så er det en seksjon om hvordan man skal håndtere utfordringer etter en operasjon. Så er siste seksjon hvordan man skal hjelpe pasientene når vi ikke klarer å forebygge og pasientene blir retraumatiserte under eller etter behandling. 

Noen råd er helt konkrete:

— Ikke bruk sterkt lys, for det brukes under tortur. Vent med forberedelser til kirurgi til pasienten har sovnet, og forklar hvorfor i forkant. Noe finnes i litteraturen, og så har torturoverlevende jeg har intervjuet fortalt hva som hjelper dem. Det er hva mine anbefalinger baseres på. 

— Hva ønsker torturoverlevende seg av helsepersonell?

— Torturoverlevende ønsker å bli sett. Når jeg spør dem om helsepersonell burde spørre dem om torturen, svarer de ja, men at helsepersonell må kunne spørre på en god måte og må kunne lytte på en god måte. Jeg husker at en av dem jeg intervjuet sa «jeg forteller ikke om torturen uoppfordret fordi jeg ikke vet om helsepersonellet tåler å høre det. Men hvis de spør meg så er det et tegn på at de tåler det, og det gjør det enklere for meg». 

— Tror du det har vært positivt for de torturoverlevende å delta i forskningen din?

— Ja, det er jeg sikker på. Jeg fikk tilbakemeldinger rett etter intervjuet om at de syntes det var godt å prate om det. Det var veldig ålreit at et menneske tok imot historiene og lyttet til dem. I tillegg hadde jeg oppfølging i etterkant, der jeg ringte én dag etter intervju, en uke senere og en måned senere. Jeg spurte om de hadde det bra og om de hadde fått sterke følelser etter intervjuet. Alle var positive og takknemlige. 

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det var veldig vanskelig å rekruttere informanter. Det gjorde meg bekymret i en periode. Jeg tok kontakt med mange institusjoner og det var lite hjelp å få. Det er et sensitivt tema og en sårbar gruppe. Jeg tok også kontakt med Senter for papirløse i Oslo. De ønsket å hjelpe, men de aktuelle pasientene har ikke rett til helsehjelp. Intervjuet kunne ha satt i gang en prosess hos dem og da ville de ikke kunne fått hjelp etterpå. I Danmark har man et tortursenter. Det hadde vært enklere for meg hvis vi hadde et sånt senter. Det var også tøft å høre på historiene. Men jeg følte enorm takknemlighet for at informantene stolte på meg og åpnet seg for meg. Da taklet jeg det på en god måte. De hadde mye å fortelle, så det var viktig for dem å snakke om det. Det ble en veldig fin erfaring til slutt. Da jeg gikk i gang visste jeg at det skulle bli krevende, men jeg var forberedt. Jeg hadde aldri snudd underveis. Jeg hadde en sterk indre motivasjon. 

— Kom du i mål på normert tid?

— Jeg startet i 2020 og disputerte i juni 2023. Jeg jobbet veldig hardt. Resten av familien gledet seg til jeg skulle bli ferdig, for å si det sånn. Jeg valgte å jobbe hardt, for det første var jeg opptatt av å gi en stemme til torturoverlevende pasienter. Og så er jeg voksen! Så jeg ville ikke drøye det. 

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Retningslinjene mine vil jeg gjerne at implementeres i helsevesenet. Det er det arbeidet som venter meg nå. Jeg har startet på arbeidet med å søke midler, for jeg kan tenke meg å lage et e-læringskurs basert på retningslinjene. Jeg er gjerne med på pilotimplementering på sykehus. Jeg har også tatt kontakt med tortursenteret i Danmark og med en psykolog i Sør-Afrika, for å lage en gruppe eksperter og jobbe videre med internasjonale retningslinjer. Oppgaven min lager retningslinjer for det norske helsevesenet, men helsevesen er organisert forskjellig i andre land. Jeg gjør en delphi-studie sånn at retningslinjene eventuelt kan brukes internasjonalt. 

— Bruker noen retningslinjene? 

— Nei, de er helt nye! Men Stavanger sykehus har allerede tatt kontakt og vil se på retningslinjene. Jeg skal dra dit i november og holde foredrag og se hva som kan gjøres. Det har vært stor interesse mange steder. Jeg har undervist flere steder, og lagt fram resultatene for mange sykepleiere. Jeg har blitt invitert til Island og Finland. Jeg savner likevel at dette arbeidet gjøres på en systematisk måte. Jeg er engasjert og villig til å gå videre med dette, men jeg er bare et menneske. Dette krever systematisk arbeid.