Bruker musikk til å trygge urolige folk med demens

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

FAKTA

Frode Aass Kristiansen

• Har skrevet avhandlingen «Musikkterapiens muligheter og begrensninger i møte med agitasjon hos personer med demens».
• Disputerte ved Universitetet i Bergen 22. august 2024. 

— Det handler om hvordan man kan trygge og berolige personer med demens som er urolige, det man ofte kaller agitasjon, gjennom bruk av musikkterapi og musikkbasert miljøbehandling.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg har selv jobbet som musikkterapeut på sykehjem i over ti år med personer med demens, og vet at det er et stort behov for gode måter å berolige personer med demens på. 

— Hvordan har du jobbet med tanke på metode?

— Empirien er basert på aksjonsforskning. Det er dokumentert gjennom kvalitative dybdeintervjuer med musikkterapeuter og annet helsepersonell som jobber med personer med demens. De testet ut musikk i praksis på sykehjem. Jeg er veldig glad for at doktorgraden var såpass praksisnær og tett på pleierne, for det er de som vet hvor skoen faktisk trykker og står i det i det daglige. De er ofte i forbausende liten grad spurt om hva uro og agitasjon er, og hvordan musikk kan påvirke det. 

— Jeg har også gjort omfattende litteraturstudier, og sett nærmere på hva man egentlig tester i de mange effektstudiene på musikk og agitasjon ved demens. Jeg har på en måte sett på denne effektforskningen med kvalitative briller.

— Hva finner du?

— Gjennom intervjuer med ansatte har vi funnet kjennetegn på hva som må til for at musikk skal ha en gunstig virkning på agitasjon og hva som kjennetegner gode arbeidsformer for å få til samarbeid rundt slik musikkbruk. Det er kjernen av prosjektet. I teoristudiene ser jeg at effektstudiene på feltet spriker litt, og det er forbausende mange oversiktsarbeider. Det i seg selv er et funn. I doktorgraden viser jeg faktisk til 19 oversiktsarbeider som finner effekt av ulike former for musikkbruk på agitasjon hos personer med demens. Det er likevel en veldig sentral metaanalyse som mente at det ikke var effekt. Det er Van deer stens «Music‐based therapeutic interventions for people with dementia». Den ble publisert hos Cochrane Database of Systematic Reviews, en anerkjent database mange bruker for å orientere seg på et nytt felt. Den har derfor hatt stor innflytelse, for eksempel er artikkelen sitert i Helsedirektoratets demensretningslinje. Jeg har gransket denne metaanalysen nøye. Mye av grunnen til at den ikke fant effekt ved agitasjon er nok at den har tatt med noen studier der musikken ble brukt på en måte som må ha gjort det vanskelig å ta skikkelig vare på alle deltakerne. Samtidig spørs det om effektstudier er egnet for en så kompleks intervensjonsform som musikkterapi for agitasjon ved demens. Det handler om menneskelige relasjoner, samspill med hjerneorganiske og psykososiale faktorer. Den kompleksiteten rammer effektstudiene. Så det er ikke slik at man kan få et endelig ja eller nei på effekten av musikkterapi ved agitasjon. Det interessante er når det har effekt og hva som skal til for å få effekt. Jeg har fokusert på hvordan man kan få til god virkning, og både sett på musikkterapiens muligheter og den begrensninger. Det har vært viktig for meg at det ikke bare blir en endeløs diskusjon av de samme effektanalysene. 

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

P— Kanskje det å finne en god avgrensning av tema: Hit, men ikke lenger. Jeg var ferdig på lille julaften, og fristen jeg satt for meg selv var julaften. Det er sikkert mange som skriver doktorgrad som kjenner seg igjen i dette, at det ikke er grenser for kvalitet eller hvor stort prosjektet kan være. De grensene må du lage selv. Jeg fikk god hjelp av veilederne mine, Brynjulf Stige og Anna Helle-Valle. 

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Jeg har ikke angret på doktorgrad, men noen ganger har jeg angret på valg av tema, fordi det har vært såpass mye mer uoversiktlig og rotete enn jeg trodde da jeg startet. 

— Kom du i mål på normert tid?

— Ikke helt, men nesten! Jeg brukte noen måneder lenger. Jeg fikk en utsettelse på grunn av pandemien. I møter med de ansatte måtte vi ha munnbind, holde en meters avstand og bruke andre smitteverntiltak. Det ordnet seg, men jeg ble bekymret over om det var mulig å gjennomføre. Jeg er veldig imponert over de ansatte som var villige til å gjennomføre prosjektet. Stor takk til dem og til instituttleder Randi Rolvsjord ved Griegakademiet, Universitet i Bergen.

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Jeg bruker den allerede! Jeg er ansatt som forskningsrådgiver i Kunnskapskommunen Helse Omsorg Vest på Vestlandet. Jeg jobber med å få til mer forskning på helsetjenesten i kommunen. Man skal ikke undervurdere kunnskapsutviklingen som skjer i den kommunale sektoren! Jeg håper også på å få bruke doktorgraden til å undervise studenter i framtiden.