Debatt ● ådne danilesen og kari riddervold
Digital undervisningsteknologi alene fremmer ikke læring
Krittavlen er ennå i bruk, og riktig brukt kan den skape læring nye digitale teknologier ikke er i stand å bidra til, påpeker innleggforfatterne.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Både gjennom og i kjølvannet av covid-19 pandemien har interessen for den digitale teknologiens plass og funksjon i undervisningen blitt heftig debattert. En viktig problemstilling har blant annet vært om det er mulig å skape god læring hos studentene kun gjennom bruk av digitalt betonte teknologiske løsninger.
En annen har vært diskusjonen om hva god digital undervisning kan og bør innebære av aktiviteter .
Nylig har professor emeritus ved Result, UiT Norges arktiske universitet Gunnar Grepperud publisert en gjennomgang av flere metastudier, andre ordens metastudier og et større utvalg primærstudier. Her har han sett nærmere på hva vi ut fra forskning vet - og kanskje mest av alt ikke vet - om sammenhenger mellom bruk av digital teknologi i undervisning og læringseffektene slik bruk gir.
Nå når de største dønningene etter pandemien er i ferd med å legge seg, kan det være på sin plass med en slik kunnskapsoppsummering.
Grepperud har identifisert fem sentrale begrunnelser for å utvikle og bruke digital teknologi i undervisningen:
For det første forestillingen om at bruk av digital teknologi bidrar til bedre undervisnings- og læringskvalitet og derav økt læringsutbytte for studenter. For det andre synet på at digital teknologi vil styrke mulighetene for at undervisningen kan gis på mer fleksible og tilgjengelige måter. For det tredje at den digitale teknologien gjør undervisningen mer effektiv og dermed mindre ressurskrevende. Den fjerde begrunnelsen viser til at bruken i seg selv styrker den digitale kompetansen. Den femte og siste begrunnelsen Grepperud trekker frem er at digital teknologi i dag er en sentral og integrert del av menneskers liv og virke, og at den også i utdanningssammenhenger er kommet for å bli.
Man må derfor forholde seg til den, enten man vil det eller ei.
Hans overordnede problemstilling er om den evidensbaserte forskningen kan gi klare(re) svar på hva slags betydning digital teknologi har for læringsutbytte/læringseffekt. Som særlig hans studier av metaanalysene viser, er forskningen omfangsrik, og den har nå pågått over flere tiår.
Det kan ikke være slik at det er Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og institusjonenes egne IT-avdelinger som alene skal definere valg og bruk av digitale teknologiske løsninger i høyere utdanning.
Innleggsforfatterne
Hovedkonklusjonen er at den evidensbaserte forskningen så langt gir få konkrete og entydige svar. Sånn sett illustrerer gjennomgangen en ofte tilbakevendende utfordring for pedagogikkfaget, nemlig at det ofte synes vanskelig å få frem tydelige og konsistente evidensbaserte funn som peker ut retning for hvordan undervisning best kan gis, og læring best kan skje. Grepperud tar også opp denne diskusjonen.
I den grad konklusjoner kan hentes ut, er det at teknologibruk i seg selv har liten, eller ingen betydning, for læring som skal finne sted. Det er det pedagogiske opplegget som anvendes som har størst betydning.
Som for all undervisning handler det om målrettet og kyndig pedagogisk tilrettelegging, kombinert med et kritisk og konstruktivt blikk for hva teknologi kan, og ikke kan bidra med. Undervisning er en kompleks og kontekstuell aktivitet.
De fleste undervisningssituasjoner består av flere metoder og/eller enkelttiltak som i hver sin kontekst, og hver for seg, interagerer med hverandre og slik bidrar til læringseffekter. Dette samspillet er mer eller mindre særegent for den enkelte undervisningssituasjon hvor flere variabler inngår.
I tillegg påvirker rammevilkårene undervisningen. De består av en rekke formelle og uformelle faktorer som påvirker adferd og resultat. I praksis betyr det at grep som kan tenkes å fungere godt i en gitt undervisningssituasjon ikke trenger å gjøre det i en annen, selv om underviseren sier og gjør nøyaktig det samme.
Underviserens rolle er å identifisere, forstå og forholde seg til denne variasjonen og kompleksiteten gjennom måten undervisningen tilrettelegges på - og hvordan selve læringsprosessene møtes, støttes og ledes.
Kunnskap om digital teknologi og dens muligheter er derfor bare en av flere faktorer som virker inn. Underviseren må ha kompetanse til å vurdere undervisningsmetodene og teknologiens relevans og betydning i forhold til den gitte undervisningen.
Det innebærer å vite hva slags teknologi som til enhver tid og i enhver situasjon best kan understøtte undervisningen. Det handler også om når digital teknologi ikke bør brukes.
Hva slags konklusjoner kan så trekkes ut av metaanalysene og primærstudiene Grepperud har gjennomgått?
Slik vi tolker Grepperud, er det for det første er all grunn til å alltid løpende vurdere, så langt underviserens handlingsrom tillater det, hva slags teknologi som kan være hensiktsmessig å anvende i gitte undervisningssituasjoner, og ikke minst hvordan teknologien best kan brukes.
Underviseren og underviserteamet som har et samlet ansvar for eksempelvis et studieprogram, må settes i en posisjon der de får størst mulig kontroll og innflytelse på de teknologiene som faktisk er tilgjengelige.
Det kan ikke være slik at det er Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og institusjonenes egne IT-avdelinger som alene skal definere valg og bruk av digitale teknologiske løsninger i høyere utdanning.
I dag ser vi betydelige styringsutfordringer her, blant annet fordi tilgang og bruk av digitale teknologier i økende grad er noe som jevnlig utsettes for anbudsrunder der pris og teknologisk kompetanse er bestemmende.
Spørsmålet er i høyeste grad også et pedagogisk og fagdidaktisk anliggende. Teknologien er til for læreren og ikke vice versa. Samtidig må man selvsagt være innforstått med at hangen til å kostnadseffektivitet og standardisering – det vil si å innføre og satse på samme type teknologier i så mange sammenhenger som mulig – legger begrensninger på underviserens valgfrihet.
Men det er særlig i slike situasjoner at underviseren må kunne velge bort noe som åpenbart vil være til hinder for god og effektiv læring hos studentene.
For det andre synes tiden kanskje å være moden for at man tar bort prefikset digital foran ordet teknologi. Det er som Grepperud poengterer det, for sent å snu nå. Den digitale teknologien har kommet for å bli.
Da kan det være greit å innlemme den, tone den ned og dermed likestille den med det som ellers finnes tilgjengelig av andre typer teknologier, også de mer gode gammeldagse. At teknologien ikke er digitalisert betyr ikke at den ikke virker.
Grepperud fremhever blant annet fortellingen om krittavlens fortreffelighet og revolusjonerende kraft når den i sin tid ble innført i klasserom rundt omkring i verden. Den er ennå i bruk og riktig brukt kan den skape læring nye digitale teknologier ikke er i stand å bidra til.
Det tredje og oppsummerende poenget kan sammenstilles gjennom tittelen på Grepperuds arbeid. Han har kalt det «Å koke suppe på en spiker». Referansen til det kjente eventyret er brukt fordi det illustrerer hva forholdet mellom digital teknologi og undervisning burde handle om. Det er ikke spikeren i suppa som gir den fortreffelige smaken, men interaksjonen mellom alt det øvrige man putter i gryta.
God undervisning og god læring handler om å vite hva slags ingredienser som passer best sammen, om mengden og styrkeforholdet mellom dem, og ikke minst om lengden på koketida. Slik er det også med god undervisning.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Khronos store julequiz
Fagskoledebattens blindsoner — mer enn ren kvalifisering for arbeidslivet
Frykter for kurstilbudet. Blir det svekket, kan det bli flere tomme studieplasser
Nøttesteik — på godt og vondt
Distriktsløft krever mer enn flere studieplasser
Mest lest
Dette er Lise Øvreås sitt lag til rektorvalet ved UiB
ChatGPT fikk A på eksamen. — Skulle nesten bare mangle
Tidligere har hun fått drapstrusler for forskningen sin. Men nå har det skjedd noe
Cecilie Hellestveit vurderer å slutte å snakke med media: — Klikkhoreri
Professor ber studentene forplikte seg: Du vil bli sett på som en forræder om du dropper ut