Må få på plass sterkere insentiver for god digital undervisning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Koronakrisen har på kort sikt virkelig satt fart på digitaliseringen av undervisningen i høyere utdanning. Det er imidlertid usikkerhet knyttet til hvordan sektoren vil høste frukten fra denne bølgen av digitalisering. Vil den føre til en omlegging som inneholder målrettet bruk av digital læringsteknologi som forsterker kvaliteten av tradisjonell ansikt-til-ansikt-undervisning?

Faktorer som tidligere har vært nevnt som betydningsfulle for innføring av god digitalundervisning er fagansattes digitale og pedagogiske kompetanse sammen med utdanningsledelse og en robust infrastruktur. Vi mener det er på tide at søkelyset nå også rettes mot de faktorene som kan påvirke den enkelte undervisers valg av undervisningsmetode og tiden de bruker på denne.

Det som har vært mindre diskutert i løpet av dugnaden er eksempelvis uklarheter med tanke på hvordan digitale undervisningsopplegg skal godtgjøres den enkelte fagansatte og hvem som har opphavsretten til det digitale materialet. Vi tror uklarheter rundt disse faktorene kan bidra til å bremse utviklingen.

Debatt

Koronautbruddet førte til økt stress for studentene og lite studentaktiv læring

Tilstrekkelig tid for undervisere til å endre undervisningsmetoder er et tema i både internasjonal forskning om digitalisering og tilbakemelding fra undervisere i evalueringer gjennomført under koronatiden. På tross av at det ikke krever mye ekstraarbeid å flytte tradisjonelle ansikt-til-ansikt-forelesninger til en digital plattform, er det tidkrevende å utvikle digitale undervisningsopplegg slik at de blir interaktive, engasjerende og læringsstimulerende for studentene.

En spørreundersøkelse blant jusstudenter denne våren, viste at opptil 60 prosent av studentene vurderte digital undervisning som likt eller bedre enn ordinær undervisning. Et flertall ønsket seg mer interaktiv digital undervisning, med flere muligheter for å stille spørsmål, diskutere og samarbeide – og evaluering fra andre læresteder i Norge har visste ennå mer misnøye med kvaliteten av digital undervisning i koronatiden.

Det finnes en rekke modeller, metoder og plattformer for aktiv digital undervisning. Under koronatiden oppdaget mange undervisere såkalt omvendt klasseromsundervisning. Siden videoforelesningene og andre digitale læringsressurser kan brukes både før, under og etter undervisningen, benevnes slik undervisning ofte som asymmetrisk digital undervisning.

Eksempler på symmetriske former for digital undervisning er oppbrytning av forelesning i mindre og varierte bolker til å støtte studenters læringsprosesser, prosjektdrevet undervisning, mulighet for studenter til å bygge eget læringsrom og mulighet for varierte digitale vurderingsformer - fra innlevering av videoer til bruk av automatiserte eksamener.

Men å gjøre det med tilstrekkelig kvalitet er ikke selvsagt for alle. Ta for eksempel bruk av video. Forelesninger kan produseres på egenhånd med enkel teknologi, slik som powerpoint med lyd. Det er da relativt lett å senere redigere, men produksjonen er tidkrevende og kvaliteten i det lengre løp er omdiskutert. Alternativet for andre er å bruke programvare som åpner opp for mer dynamisk bruk av tekst, bilde og lyd. Men igjen kan det ta tid å sette seg inn å bruke det –fra det enkle Screencast-O-Matic, til det mer avansert Camtasia.

Å legge til rette for nye studentaktiviserende arbeidsformer i undervisningen er sterkt ønsket fra myndighetene og også nedfelt i strategiplanene til de fleste universitetene og høyskolene.

Koronakrisen har imidlertid vist oss at de fleste institusjonene ikke var tilstrekkelig forberedt med infrastruktur og rutiner, samt at personvernspørsmål ikke var fullt ut avklart. Nå når disse akutte utfordringene er løst, er det på tide å stille spørsmål ved om insentivordningene for å digitalisere undervisningen er gode nok for den enkelte fagansette/underviser. Hovedtrekkene så langt har vært en symbolsk honorering av slike opplegg.

Noe har skjedd på dette området; med virkning fra 1. september 2019 ble Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger endret, slik at kvalitetsutvikling i egen undervisning og veiledning over tid nå blir vektlagt ved opprykk som professor. Videre har de fleste institusjonene innført meritteringsordninger for fremragende undervisere der vilkårene også har blitt utvidet på enkelte steder til å dekke digital undervisning.

Undervisningskvalitet

Skal undersøke digital korona-omlegging

I tillegg har Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning (Diku), Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) og utdanningsinstitusjonene selv delt ut midler til pedagogiske prosjekter som gjenspeiler prosessen med forskningssøknader – særlig Sentre for framragende undervisning (SFU-er) og utlysninger om digital og aktiv læring. Slike tiltak sender viktige signaler om at det å jobbe med utdanningskvalitet har konsekvenser for både karrieren og omdømmet til underviserne.

Det kan likevel stilles spørsmål ved om slike tiltak vil påvirke de mer kortsiktige valgene som undervisere gjør i sin arbeidshverdag (der også forskning, formidling og administrative plikter krever sitt). Slike valg kan bli påvirket av hvordan de ulike undervisningsformene blir honorert den enkelte. Dette kan nok variere noe mellom institusjonene; på læresteder som har fått innvilget søknader som dekker digitale eller interaktive undervisninger – er det vanligvis mulig å frigjøre tid til å eksperimentere med nye undervisningsformer. Dette er imidlertid unntaket.

Ved de fleste universiteter og høyskoler honoreres de ulike undervisningsformene time for time, med en såkalt omregningsfaktor. Dette er ordninger som ikke fanger opp det betydelige merarbeidet det ofte er å produsere digitale undervisningsopplegg, samt det faktum at slike opplegg oftest er langt mer kondenserte. Resultatet er at utvikling av aktive digitale undervisningsopplegg ikke vil bli honorert den enkelte underviser i tråd med den arbeidsinnsatsen som legges ned. Dette på tross av at mange universiteter har nedfelte strategier og retningslinjer for å sikre dette.

Eksempelvis heter det i retningslinjene for arbeidstid ved OsloMet – Storbyuniversitetet: «For å tilskynde overgang til nye undervisningsformer må det særlig settes av tilstrekkelig tidsressurser til utvikling av nye og/eller digitale undervisningsopplegg. Det må beregnes realistisk tidsbruk til løpende drift av disse». Disse formuleringene er imidlertid svært generelle, og vi kjenner ikke til at det hverken ved vedkommende universitet eller andre institusjoner pågår arbeid for å lage mer konkrete retningslinjer for å honorere ansattes arbeid med aktive digitale undervisningsopplegg.

Korona og undervisning

6 av 10 lærer mindre med digital undervisning

En annen utfordring er knyttet til gjenbruk av digitale læringsressurser og hvordan dette skal avtales med den som produserte materialet. Selv om utgangspunktet er at den som har laget materialet har opphavsretten til det, kan imidlertid arbeidsavtalen noen ganger tolkes slik at arbeidsgiver skal få en bruksrett til materialet eller få overta opphavsretten. I enkelte tilfeller kan slike læringsressurser være produsert av den fagansatte på egenhånd, mens i andre tilfeller kan det være snakk om mer profesjonelle produksjoner der institusjonelle støttefunksjoner i stor grad har bidratt.

Det vil være uheldig om produksjon av digitale læringsressurser vil bidra til å svekke hovedregelen om at den fagansatte har opphavsretten til materialet. Nettopp denne bekymringen var noe av bakgrunnen for brevet fra Forskerforbundet til universitetene før sommeren.

Koronakrisen har bidratt til at det digitale skiftet har gått raskere. Nærmest over natta måtte ansatte digitalisere egne undervisningsopplegg, inkludert vurdering. Men for de fleste gikk denne ekstraordinære innsatsen utover forskningen. Lange dager foran PC var også krevende for familielivet. Omlegging til digitalisering tok mye tid og fikk høy prioritert hos de fleste. Men hvordan vil det digitale skifte utvikle seg når vi kommer tilbake til en mer «normal» studie- og arbeidshverdag?

For å tilrettelegge for en mer varig endring er det nødvendig at universitetene og høyskolene utarbeider mer konkrete og forpliktende insentivordninger for aktive digitale undervisningsopplegg, samt avklarer spørsmålene om opphavsrett til materialet. En manglende avklaring på disse områdene kan få negative konsekvenser for den videre omleggingen til digitale interaktive undervisningsopplegg ved universiteter og høyskoler etter koronakrisen.