Det handler om forandringen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Prorektor Åse Gornitzka og rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo hadde nylig en ambisiøst samlende artikkel i Aftenposten. Forstår jeg dem rett, sier de at «sterk» internasjonal orientering er nødvendig for at UiO skal hevde seg «stadig bedre i Horisont Europa, verdens største forskningsprogram.» Og de forklarer hvorfor: «Det forventes av oss.»

les også

Mener forskere som stikker seg fram blir uglesett

Det slår meg at dette framstår som en litt smal og enkel begrunnelse for at hele den over 200 år gamle institusjonen skal internasjonaliseres «sterkt». Og hva betyr «sterkt» her? Hvor mye mer er det enn bare «fortsette sin internasjonalt rettede virksomhet»? Det slår meg også at den neste setningen er uten et spesifisert subjekt – hvem står for disse forventningene?

Jeg har nå vært knyttet til akademia i 50 år. Fra mine første «humsam»-studier var en internasjonal orientering tydelig: pensum var på alle skandinaviske språk og engelsk – og sporadisk på tysk. Jeg deltok alt som student i flere år i forpliktende, produktivt nordisk samarbeid.

Min første jobb var ved Stockholms Universitet, og i nesten 40 år fra 1982 reiste jeg til stadighet i Europa og interkontinentalt for å delta i konferanser med engelskspråklige innlegg, gjesteforelese på engelsk og sporadisk fransk. Jeg har forsket og undervist i halve og hele år i flere land og drevet og ledet europeisk finansiert forskningssamarbeid og annet som resulterte i artikler og bøker på engelsk og noen andre språk. Dette har vært helt normalt.

Instituttet mitt har hatt et meget stort antall internasjonalt ledende forskere på kortere besøk og lengre opphold, ikke minst i flerårige bistillinger. Studenter på flere nivåer har oppholdt seg i utlandet. Internasjonalisering, gjerne «sterk», er ikke noe nytt i Norge.

les også

Norsk samfunns­debatt berikes av internasjonale perspektiver

Det som er nytt, er en tendens som ble tydelig for kanskje bare fem år siden: en svært sterk økning av utenlandske søkere på stillinger ved de større norske universitetene, inkludert phd-stipendiatjobber. Gornitzka og Stølen omgår egentlig hele denne forandringen, som er det som har skapt debatt, ved å konsentrere seg om forholdstall som gjelder norske vs utenlandske i staben(e) som helhet, rike på ansatte over 45.

Men tendensen viser seg likevel i det de opplyser: 33 prosent av staben ved HF er alt nå utenlandske statsborgere, 40 prosent ved realfagene og 47 prosent blant rekruttene. Når 80 prosent av søkerne på faste stillinger ved norske universiteter og 77 prosent av søkerne på stipendiatstillinger i dag er utenlandske, er det klart at en må tenke litt annerledes og sette noen intelligente grenser av gode, samfunnsmessige grunner.

Jeg skulle gjerne sett at rektoratet ytret seg om dette i stedet for å gjenta det alle alltid har visst: Universiteter er og skal være internasjonalt orienterte, og vi er slett ikke mot utenlandske kolleger.

Les også:

Debatt ● agnes bamford

Norsk språk og inter­nasjonal­isering i akademia står i et spennings­felt

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside