Debatt ● Magnus Stray Vyrje
Akademia svikter studentene — en sluttkommentar om plagiat
Amundsen og resten av akademia har vært mer opptatt av forskningsetikken enn av hvorledes fuskevurderingen må gjøres når studentene glemmer å opplyse kilder.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«For oss forskere som underviser studenter i god forskningsetisk praksis er ikke spørsmålet om man kan bli dømt for det man gjør, men om det er forskningsetisk rett eller galt,» skriver professor Trond Amundsen.
Nettopp. Og det er her det har gått galt. Amundsen og resten av akademia har vært mer opptatt av forskningsetikken enn av hvorledes fuskevurderingen må gjøres når studentene glemmer å opplyse kilder.
«Mitt anliggende er forskningsetikk, ikke juss,» skriver Amundsen. På denne måten skyver han hele problemstillingen fra seg. Hva som skal til for at studentenes «tekst-tyveri» medfører fusk, vil han ikke mene noe om. «Jeg er ikke jurist,» skriver Amundsen.
Det har da aldri vært opp til jurister å sensurere eksamensbesvarelser innenfor andre fag?
Magnus Stray Vyrje
Men er dette juss? Er det ikke snarere slik at spørsmålet om studentenes manglende kildehenvisninger medfører «fusk», er en type vurdering som må foretas av erfarne sensorer, innenfor de ulike fagene? Det har da aldri vært opp til jurister å sensurere eksamensbesvarelser innenfor andre fag?
Studentene har havnet i et håpløst uføre etter at institusjonene begynte å laste deres besvarelser opp i dataverktøy for å avdekke «tekstlikhet». Antall plagiatsaker har skutt i været. Og verre kan det bli når institusjonene tar i bruk KI-verktøy for å avdekke «innholdslikhet».
Behovet for å klargjøre hvilke normer som gjelder for studentene i slike saker, har lenge vært presserende. Likevel vegrer kapasiteter som Amundsen seg fra å gå inn i spørsmålet. I stedet for å bistå sine studenter med akademisk avklaring, trekker han stigen med seg opp i forskningsetikken.
Kriteriene for når studentenes manglende kildehenvisninger medfører fusk og grunnlag for utestengelse, må klarlegges — dels på et mer overordnet plan, men også innenfor de ulike disiplinene. Det samme gjelder forholdet til forskningsetikken.
Dersom studentene kan utestenges selv om de opptrer i samsvar med gjeldende forskningsetiske normer, hva er da poenget med å lære dem forskningsetikk? Bør de ikke opplæres i det normsett som det medfører fusk å bryte?
Uh-loven presiserer at sensuren må gjøres faglig betryggende. Det samme gjelder vurderingen av hva som er fusk. De sakkyndige i Kjerkol-saken, førsteamanuensis Anne Kamilla Lund og professor Lars Klemsdal, har her kommet med gode innspill.
Det er forskjell på «faglig betryggende» og «juridisk betryggende». Juristenes hegemoni må derfor avvikles. Juristenes rolle er kun å være linjedommere, dvs. påse at sensorene og medlemmene av de mange fuskenemndene utøver sine faglige vurderinger innenfor lovens ramme.
Kanskje vi skal begynne her? Som hos Shakespeare? «The first thing we do, let's kill all the lawyers.»
