Debatt ● Magnus Stray Vyrje

Misforstått om plagiat

«Plagiat er tyveri og grensen er enkel», skrev Trond Amundsen. — Nei, det er ikke så enkelt, svarer advokat Magnus Stray Vyrje.

Vurderingen av hva som er «plagiat», «juks» og «fusk» må gjøres mer betryggende, mener forfatteren.
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Plagiat er tyveri og grensen er enkel, skriver Trond Amundsen. Ifølge NTNU-professoren, skal det ikke mye til. En liten setning kan være nok.

Det vesentlige er om man har utgitt andres tekst som sin egen, i smått eller stort, skriver Amundsen: «Går man over den grensen, har man begått tyveri av andres åndsverk. Da har man plagiert. Altså jukset, eller fusket.»

Nei, så enkelt er det ikke. 

Vurderingen av hva som er «plagiat», «juks» og «fusk» må gjøres mer betryggende. Ulike normsystemer må holdes fra hverandre. Terskelen for plagiat ligger høyere enn det Amundsen skriver. Det er forskjell på litterært tyveri og brudd på god henvisningsskikk.

Hvorvidt tekstlikheten medfører opphavsrettslig plagiat, må avgjøres ut fra åndsverkloven. Rettsanvendelsen forutsetter her både litterær og juridisk kompetanse. Rettspraksis viser at vurderingen kan være svært krevende. Stortinget har derfor valgt å kanalisere alle opphavsrettslige inngrepssøksmål til Oslo tingrett (tvungent verneting).

Åndsverkloven forbyr ikke gjenbruk av «en liten setning» eller andres åndsverk «i smått». Det skal mere til. For at tekstlikheten skal medføre det Amundsen omtaler som «tyveri av åndsverk», må det være noe ved de fragmenter som gjenbrukes, noe verbalspråklig som medfører man trekker veksler på foreleggets «verkshøyde». Hvis ikke, er gjenbruken tillatt.

Det er forskjell på litterært tyveri og brudd på god henvisningsskikk.

Magnus Stray Vyrje

Plagiatvurderingen er heller ikke enkel innenfor forskningsetikken. Her må vurderingen ta utgangspunkt i forskersamfunnets egne retningslinjer, som bl.a. sondrer mellom brudd på god henvisningsskikk (sjusk) og vitenskapelig uredelighet (juks).

Granskingsutvalgets praksis viser at uredelighetssaker om mulig plagiat kan være krevende å behandle. Årsaken er bl.a. at det i det enkelte tilfelle kan være vanskelig å trekke grensen mellom brudd på god henvisningsskikk (sjusk) og vitenskapelig uredelighet (plagiat).

Hvorvidt studentenes tekstlikhet medfører plagiat (fusk og grunnlag for utestengelse), må avgjøres med utgangspunkt institusjonenes fuskeregelverk. Dette er retningslinjer som varierer fra institusjon til institusjon, fra fag til fag og fra eksamen til eksamen. Det samme gjør praktiseringen av fuskeregelverkene.

Som Høyesterett påpekte i Fuskedommen fra 2015, har institusjonene bare «en viss frihet» til å bestemme hva som er fusk. Vurderingen må fremme lovens formål med eksamen, som er at studentenes kunnskaper skal prøves og vurderes på en «faglig betryggende måte». Er det faglig betryggende å legge terskelen for plagiat så lavt at det medfører fusk og grunnlag for utestengelse dersom studentene gjenbruker «en liten setning» eller andres arbeider «i smått»?

Innenfor mitt fag — som er det juridiske — har det aldri vært ansett som faglig betryggende anse studentene som akademiske tyver, bare fordi de, uten å opplyse om det, har kommet i skade for å gjenbruke en liten setning. Terskelen for plagiat ligger langt høyere innenfor jussen og humaniora, noe som også dokumenteres av en omfattende praksis fra Felles klagenemnd.

Det å gjenbruke «en liten setning» eller andres arbeider «i smått», er nødvendigvis ikke rettsstridig. Som Høyesterett uttalte i Fuskedommen fra 2015, må det innfortolkes en rettsstridsreservasjon i lovens fuskebegrep. Handlinger som åpenbart ikke er egnet til å gi studentene en uberettiget fordel, faller utenfor. Dette er handlinger som institusjonene ikke har anledning til å definere som fusk.

Amundsen har rett i at institusjonene bør vedta kjøreregler som tydelig angir hva slags tekstlikheter som medfører fusk. Men det er nok ikke her skoen trykker. Institusjonene har allerede gjort det de kan for å vedta slike regler. Utfordringen oppstår når reglene skal anvendes. Det er her vurderingen blir vanskelig, bl.a. fordi den må gjøres konkret og i samsvar med formålsbestemmelsene i uh-loven.

Det kan ikke være slik at vi aksepterer «litt juks» men ikke «mye juks», avslutter Amundsen. Ingen er uenig i det. Spørsmålet er bare: Hva er litt juks? At studenten, uten å opplyse om det, gjenbruker en liten setning? Virkelig?

Powered by Labrador CMS