Plagiat er tyveri og grensen er enkel

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I kjølvannet av underkjenningen av Kjerkols masteroppgave pågår nå en diskusjon om hva som er plagiat, og hvor mye tekstlikhet som skal til for å være et problem. Og Kjerkol selv bestrider nemndas konklusjon om at hun har jukset med forsett.

Men utgangspunktet er enkelt og klart: tar man andres tekst og framstiller den som sin egen, så plagierer man. Da stjeler man åndsverket til den som opprinnelig har skrevet teksten. Det er tyveri av tekst — av noe en annen har gjort sitt beste for å formulere.

Debatt ● Lars Klemsdal og Anne Kamilla Lund

Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?

Tekst-tyveri er plagiat enten det er en liten setning man stjeler, eller større tekstbiter. Klipper man fra andres tekst og limer inn i sin egen plagierer man. Det er ingen som klipper og limer uten å vite at de gjør det. Sånt er ikke slurv. Det er aktive handlinger — det er tyveri av tekst enten det skjer i stort eller lite omfang. 

Unntaket er selvsagt når man siterer andre. Da skal det opplagt gjengis ordrett, markeres med anførselstegn, og det skal oppgis kilde — både for å hedre den som hedres bør, og for at leseren skal kunne sjekke kilden. At sitater skal stå i anførselstegn er grunnleggende kunnskap i akademisk skriving. Det er universitetenes og høyskolenes ansvar å formidle dette til sine studenter. 

Debatt ● Atle G. Guttormsen

Takk og farvel, masteroppgaven

Jeg har vanskelig for å forstå at noen kan ha som mål å gjengi et sitat, og så glemme både anførselstegn og kilde. Men det er trolig mulig — og da kan man med et snilt ord kalle det slurv. Skjer det mange ganger er det ikke slurv lenger — da er det systematisk feil, og plagiat. Da framstår det som om man har tenkt og formulert disse tankene selv.

I noen omtaler av Kjerkol-saken virker det som sitater med manglende anførselstegn og kilde er hovedproblemet. Men basert på massemedias gjennomganger av Kjerkols oppgave er det klart at dette bare utgjør en liten del av tekstlikheten. I svært mange tilfeller — trolig de fleste — har tekstbiter fra andres verk blitt innarbeidet i egen tekst på en måte som får det til å se ut som Kjerkols eget arbeid, med innskutte egne ord og setningsdeler, og uten noen tegn på at det siteres. Dette er åpenbart klipp- og lim-plagiat. 

Vi vet ikke hvorfor Kjerkol og medstudenten hennes har gjort dette igjen og igjen. Det kan nesten virke som de har tenkt «det var godt sagt, det bruker vi». Men man skriver verken masteroppgaver eller forskningsartikler ved å klippe sammen andres gode tanker og formuleringer. Man skriver selv. Å formulere setninger og argumenter er en sentral del av den vitenskapelige prosessen.

I et nylig innlegg ble det hevdet at det er forskjell på plagiat i teori og metode-delen av en oppgave, og plagiat i diskusjonsdelen. Dette er et forståelig argument, for det er særlig i analysene og diskusjonsdelen av arbeidet at studenter og forskere viser sine forskningsferdigheter og sin selvstendighet. Men en viktig del av forskningsprosessen er også å formulere en god bakgrunn og motivasjon for forskningsprosjektet, og å motivere og beskrive relevante metoder. Klipp-og-lim er like mye tekstlig tyveri — plagiat — på alle deler av en oppgave eller artikkel.

Debatt ● Hilde Gunn Slottemo

En fordummende debatt

Ingen av oss vet om Kjerkol og medstudenten trodde det var greit å klippe og lime smått og stort fra andres oppgaver, bøker og forskningsartikler, og sette det sammen med egne formuleringer og ord. Dette har Kjerkol meg bekjent ikke uttrykt seg klart om. 

Det svært store omfanget kan tyde på at de kan ha trodd det var greit. Men det er altså ikke greit, som de fleste vet og forstår. Har ikke Kjerkol og medstudenten skjønt dette kan man spørre om Nord universitet kunne gjort mer i opplæringen om vitenskapelig forfatterskap. Hvis Kjerkol og medstudenten ikke har skjønt at de jukset er det mindre moralsk forkastelig. Men det er fortsatt like vitenskapelig forkastelig, det er fortsatt forsettlig i juridisk forstand, og det er fortsatt juks.

Vitenskapen og vi som forsker, enten vi er professorer eller studenter, er helt avhengige av tillit — i forskersamfunnet, hos beslutningstakere og næringsliv, og blant folk flest. Det er lett å jukse i forskning hvis man vil. Derfor er det forskningsinstitusjonenes ansvar å fremme normer og verdier som motvirker juks, og det er viktig at studenter og forskere har tydelige og lettforståelige kjøreregler for hva som er juks. Reglene bør sette klare grenser mellom rett og galt. 

Det kan ikke være slik at vi aksepterer «litt juks» men ikke «mye juks». Mengden av tekstlikhet bør ikke være vesentlig for om en tekst dømmes for «juks», og heller ikke hvilke deler av oppgaven det gjelder. Det vesentlige er om man har utgitt andres tekst som sin egen, i smått eller stort. Går man over den grensen har man begått tyveri av andres åndsverk. Da har man plagiert. Altså jukset, eller fusket.

Debatt ● Asbjørn Røiseland

Rent faglig ville Kjerkols masteroppgave vært bedre om den hadde vært halvparten så lang