— Å ta doktorgrad er det mest krevende og samtidig aller gøyeste jeg har gjort

— Hva har du forsket på?

— Jeg har forsket på utviklingen i norsk hagekunst på 1930- og 1940-tallet, og særlig sett på private villahager og bondehager.

FAKTA

Berit Rønsen

• Har levert avhandlingen «Norsk hagekunst mot et moderne samfunn – 1930-50. Intensjoner og idealer i en brytningstid»
• Disputerte ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) 31. mai 2024

— Du jobber hos Riksantikvaren. Hvorfor valgte du å ta doktorgrad om dette emnet?

— Hos Riksantikvaren jobber vi med å beskytte kulturarven vår, og grønne kulturminner er også kulturminner — og noe vi trenger kunnskap om. Motivasjonen min lå i det. Jeg så at NMBU lyste ut en spennende stipendiatstilling knyttet til det historiske arkivet for norsk landskapsarkitektur. Den søkte jeg, og fikk.

— Kan du kort presentere prosjektet ditt?

— Avhandlingen min består av tre artikler som løfter fram ulike aspekt ved det som skjedde i norsk hagekunst i denne perioden. Man kan si at artiklene er hver sine puslespillbiter eller biter av historie. I den første ser jeg på en hagearkitektkonkurranse om gode bondehager som ble arrangert i 1936—39. I den neste artikkelen ser jeg nærmere på en av de aller første norske, kvinnelige hagearkitektene, Torborg Zimmer. Hun startet sin egen bedrift i Bergen på 1930-tallet. Vi ser at disse tiårene er en tid når kvinnene kommer på banen. I den siste artikkelen ser jeg på det som kalles «nutidshagen». På 1930-tallet er man opptatt av funksjonalisme.

— Hva finner du?

— Jeg har blant annet studert idegrunnlaget for utformingen av hagene. Å bruke hagearkitekter var noe de med penger allerede gjorde, men ideene om moderne hagekunst spredde seg også til vanlige folk. Det som skjer fra på 1930-tallet er at selve hagekunsten på hagearkitektenes tegnebord endrer karakter og blir gjort tilgjengelig i større grad for det brede laget av befolkningen. Hagekunsten demokratiseres, det betyr at hagene skal ikke lenger være kun for den økonomiske eliten. Det ble lagt vekt på blant annet at det å ha en hageflekk var helsebringende og en del av det gode liv. 

— På 1930- og 1940-tallet ble hagearkitektene mer interessert i småhagene, som skulle være enklere å vedlikeholde — her var det ikke rom for å ansette gartner — og som skulle ha enkle former og rette linjer, eller mer rent og ekte naturpreg fremfor kopier av landskap, som hadde vært vanlig tidligere.

— Hvorfor er det viktig å vite noe om disse hagene?

— I et kulturminneperspektiv må vi forstå hvorfor de fysiske omgivelsene er formet som de er, og vi må forstå idegrunnlaget bak. Først da kan vi lese de historiske hagene i dag og få øye på verdien av dem.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det var nok å ha jevn og god framdrift, og å ha god nok selvdisiplin. I tillegg kom pandemien, som gjorde at jeg måtte tenke litt annerledes om prosjektet.

— Har du angret på at du gikk i gang?

— Nei, jeg syntes det var veldig givende. Jeg likte veldig godt å være student da jeg var student, og hadde tenkt at det kunne jeg tenke meg å bli igjen. Å ta doktorgrad er det mest krevende og samtidig aller gøyeste jeg har gjort.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Jeg håper at den kan føre til at jeg får jobbe mer med forvaltning av historiske hager, og jeg håper også at jeg får mulighet til å forske mer på hagekunsthistorie.

— Det er jo fristende å spørre: Hvordan ser din egen hage ut?

— Den er i stadig endring! Som gave fra mannen min etter gjennomført disputas fikk jeg et tre. Det er en rosemandel, et tre hagearkitekt Torborg Zimmer, som jeg skrev artikkel om, var spesielt glad i. Så det er et fint minne.