Bruker doktorgraden for å hjelpe OBOS-klubben til nye sportslige høyder

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Jeg har skrevet en dr.philos.-avhandling som handler om fysiske høyintensitetsaksjoner i fotball. Jeg undersøker hvilke krav for fysiske faktorer det er relevant å se på og hvordan de kan måles i trening og kamp.

FAKTA

Terje Dalen

• Disputerte 18. april 2024 for graden Doctor Philosophiae ved Fakultetet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag, Nord universitet
• Har levert avhandlingen «Physical high-intensity actions in elite soccer»

— Fysiske høyintensitetsaksjoner?

— Ja, om man ser på en enkeltspiller i en kamp, så er aktiviteten veldig kompleks. Selv om det ikke er voldsomt krevende å springe 11 kilometer på 90 minutter, er det totale bildet av aktivitet tøft fysisk. Dagens form for fotball gir høy belastning for spilleren. Fotballspillet består av en serie intervallpregede aktiviteter for utøveren — man gjør aksjoner med høy intensitet, som en sprint eller et hopp, og har rolige perioder mellom. Man kan gå fra høyhastighetsløp til rolig gange kort tid etter. Det jeg har undersøkt, er hvordan kan man måle dette i trening og kamp.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Da jeg først fant ut at jeg ville ta en doktorgrad, ville jeg jo gjøre dette om noe jeg interesserte meg for. Jeg har alltid vært veldig interessert i lagspill, men her så jeg muligheten til å kombinere det med fysiologi. Siden dette er en dr.philos.-grad, så gjorde jeg mye av dette ved siden av undervisningsstillingen ved HiNT og senere Nord universitet.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Jeg samarbeidet om målingene med en norsk eliteklubb, og plasserte et sporingsverktøy på spillerne for å måle dem i trening og kamp. Til sammen gjorde jeg fem studier om elitefotball, og en metodologisk studie rundt hvordan ulike fotballspesifikke bevegelser blir mål ulikt avhengig av måleinstrumentet du bruker og hvilken variabel du vurderer. For å finne ut av totalbelastningen en spiller hadde, så jeg i tillegg til plassering og akselerasjon på en akselerometermålt belastning — da kunne jeg studere både hastigheter, avstander og belastningen på spillere når de hadde aksjoner, men ikke byttet plassering på banen, som ved et hopp eller en takling.

— Dette verktøyet har etter hvert blitt ganske vanlig i norsk idrett, men da jeg begynte studiene var det fortsatt lite i bruk. Så dette arbeidet har også vært innovativt, mener jeg. Og siden dette var nytt, måtte jeg publisere resultatene raskt.

— Har forskningen din bidratt til å endre sportsteknologien?

— Ja, jeg tror forskningen min har vært med på å drive teknologien fremover. De to første artiklene er mye sitert, for der var vi tidlig ut. Men det er andre som har holdt på med dette også, så jeg kan ikke ta æren helt alene.

— Hva finner du?

— Hovedfunnene er vel egentlig at fotballspillere møter belastninger på mange måter, og at man må gjøre ulike målinger for å finne ut av hvor stor den er. Det å måle fart, akselerasjon og posisjon er ikke nok, det er andre belastninger med i bildet. Og de verktøyene som selges nå, har flere av disse variablene vi fant i forskningen at burde være med.

— Hva kan spillere og klubber lære av dette?

— Jeg tenker det er viktig å ha kunnskap om hva slags belastning en spiller er utsatt for, og at man da kan unngå å i feller som for høy belastning som medfører risiko for skader. Gjennom målinger kan vi studere hva enkeltspillere takler av belastning. Samtidig er det et dilemma for trenerne, dette. Man er jo i en prestasjonskontekst, og for å flytte grensene for prestasjonene må man overbelaste på trening.

— For lag som virkelig satser, kan dette ha mye å si. Fysiske trenere har en betydelig rolle. Men man må jo ha økonomi og fasiliteter til det, for i tillegg til innsamling må jo dataene også tolkes og analyseres. Store klubber øker mer og mer på dette, og oppover i nivået er det blitt utbredt med store team. Det å ha et stort apparat rundt fysisk trening er billigere for klubben enn å ha skader, man sparer spillerne mer når man kan målrette belastningen bedre.

— Ble du overrasket over noe under arbeidet?

— Det vi ble mest overrasket over var da vi fant tydelig mønster på akselerometermålt belastning i kampsituasjoner. Det viste seg at hele laget følger et fast mønster fra kamp til kamp, sannsynligvis ubevisst. Spillerne, uavhengig av posisjon, hadde tre perioder med høyere intensitet i hver omgang, etterfulgt av lavere. Det var et spennende funn, og vi publiserte en artikkel om det.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Forskningsmessig har alt gått veldig bra. Den største bøygen for meg var kanskje det å skrive kappen. Det var en tung prosess som tok lang tid, og forsinket meg veldig. Jeg ble førsteamanuensis før jeg disputerte, så jeg hadde egentlig ikke den store gevinsten av å ta doktorgraden. Da jeg også forsket og underviste mye på siden av dette, var jeg en stund litt i tvil om jeg skulle orke å skrive kappen ferdig. Det var utfordrende å gjøre begge deler. Men jeg måtte jo få det ferdig.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Jeg jobber litt videre, og er involvert som fysisk rådgiver i Levanger fotballklubb. Der får jeg jobbe med den samme type data på våre spillere som i doktorgradsarbeidet.

— Levanger, ja. Dere har jo gjort det stort så langt i cupen. Må andre norske lag passe på hva som kommer fra spillerne deres?

— Ja, absolutt. Det er gøy å følge klubbens utvikling nå. Vi har tatt steg for steg med dårlig økonomi, gjennom god trening. Vi kan ikke kjøpe oss gode, vi må trene oss gode. Men det er en knivsegg. Trener man for mye, står man igjen med få spillere. Da må vi heller trene smartere.