Thomas disputerte på likfingre og farlige vibrasjoner

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Det handler om helseeffekter knyttet til vibrasjoner fra arbeid med vibrerende verktøy. Om man blir eksponert fra vibrasjoner over lang tid, kan det føre til nedsatt følsomhet i fingrene, noe som kan føre til yrkessykdommen hånd-arm-vibrasjonssyndrom (HAVS). Det kan gå ut over funksjonen i enkle dagligdagse operasjoner.

FAKTA

Thomas Clemm

• Disputerte 14. desember 2023 for ph.d.-graden ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) / Universitetet i Oslo
• Har levert avhandlingen «Bad vibrations: Exposure-response between rock drilling and vibration sensitivity at the fingertips»

— Er dette en sykdom som er godt kjent?

— Til dels. Blant folk som jobber ute i anleggsbransjen snakker en gjerne om hvite fingre eller likfingre, og dette er ikke uvanlige symptomer. Internasjonalt har man et oppegående forskningsmiljø, men det har vært lite forskning på dette i Norge. Jeg vil nok si at det er en sykdom som har gått litt under radaren her hjemme.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg er utdannet fysioterapeut og begynte i bedriftshelsetjenesten hos Mesta i 2011. Da ante jeg ingenting om denne problemstillingen og de symptomene bruk av vibrerende verktøy kan føre til. Men dette var noe av det første jeg ble kjent med. Som nyansatt ble jeg med på screeninger av de ansatte, og da er det typisk undersøkelser av lunger og hørsel som er viktig, med tanke på støv- og lydproblematikk. Men så spurte vi litt videre om helsetilstanden ellers — og jo da, de ansatte var friske som noen fisker, sa de, helt til det kom for en dag at fingrene deres ofte kunne bli helt hvite. Dette måtte de regne med, mente de, for det var jo helt vanlig. Så gikk tilfeldighetene litt i min favør, og jeg var litt heldig, fordi bedriftslegen var forsker på Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), og hun mente dette burde forskes på. Da fikk vi i stand et samarbeidsprosjekt mellom Mesta og STAMI, hvor jeg fikk en stilling som var delt 50/50 som stipendiat og som ansatt i Mestas bedriftshelsetjeneste. Det var til tider krevende å dele seg — det føltes ikke alltid ideelt å måtte gjøre begge deler samtidig — men samtidig var det også verdifullt, for en kommer tett på de som har nytte av forskningen.

— Hvordan arter HAVS-symptomene seg?

— Her er det ikke som med yrkesskader, at skaden skjer plutselig og dramatisk. Skadene kommer snikende. Man har gjerne kalde fingre, hvite fingertupper, og som regel hindrer det en ikke i hverdagen. Derfor er dette en ganske lite kjent yrkessykdom og lett å overse tidlig i sykdomsutviklingen. Men hvis eksponeringen vedvarer kan arbeidstakerne få nedsatt fingerferdighet som kan gå ut over dagligdagse aktiviteter både privat og på jobb. Enkelte kan ikke fortsette i jobben sin.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Hoveddelen av avhandlingen dreier seg om en longitudinell studie jeg gjorde på to grupper hvor jeg studerte sammenhengen mellom vibrasjon fra ulike verktøy og helseeffekt. De to gruppene var fjellsikrere og rekkverksmontører, og jeg fulgte dem over fire år. Så jeg var mye ute og målte vibrasjonsnivå, ved hjelp av sensorer som måler akselerasjonen. 

— Hvilke verktøy er det snakk om?

— Fjellsikrerne jobbet med kraftige fjellbor, ofte på steder oppe i fjellsidene hvor det er vanskelig å komme til med maskiner. De må bore for hånd, og det med bor som hadde høg akselerasjon for å trenge gjennom steinen. Montørene brukte ganske vanlige, men kraftige muttertrekkere. Begge disse verktøyene er mye brukt, med mange arbeidstakere som håndterer dem hver dag. Samtidig er det stor forskjell mellom dem, de har ulik kraft, noe som ga et godt utgangspunkt for å studere hvordan ulike verktøy kunne ha ulik effekt.

— Hva finner du?

— For å finne ut av følsomheten i fingrene, brukte vi vibrametri — man legger fingertuppen på en tapp som vibrerer med ulik styrke og frekvens, og så skal man gi beskjed når man kjenner det. Litt som i en hørselstest. Og jeg fant at det var en klar sammenheng mellom nedsatt følsomhet i fingertuppene og hvor mye de var utsatt for vibrasjon på jobb. Blant fjellsikrerne var det mange slet med hvite fingre og nedsatt hverdagsfunksjon — og flere av dem hadde en helseutfordring rundt dette, rett og slett en yrkessykdom. Selv for de som jobber med muttertrekkere, som vibrerer mye mindre, så vi en tendens til redusert følsomhet. Det var ikke like merkbart hos denne gruppen, og vi må ta forbehold om at det kan være korttidseffekter, men jeg er bekymret for denne gruppen også.

— Hvorfor er det viktig?

— For det første bygger funnene mine videre på kunnskapen vi har om HAVS. Det er de vaskulære symptomene (de hvite fingrene) som har fått mest oppmerksomhet, sannsynligvis fordi de er så i øyenfallende. Det har ikke vært nok forskning på de nevrologiske symptomene som faktisk skaper mest utfordringer for pasientene, og de kommer tidligere enn først antatt. Jeg viser at det er en tydelig sammenheng mellom mengden eksponering og nevrologiske symptomer, og at det er indikasjoner på at også et lavt eksponeringsnivå kan føre til at en er i risikosonen.

— Gjøres det nok for å beskytte arbeidstakere mot denne risikoen?

— Jeg tror nok at kunnskapen om risikoen ved vibrasjonsverktøy har gått litt under radaren. Man har tiltaksgrenser for vibrasjoner, som man også for eksempel har for støy. Men grensene for støy er trygge grenser, for vibrasjoner er grensene høye. Selv om en er eksponert for vibrasjoner under tiltaksverdi, kan en få symptomer. Tiltaksgrenser er normalt sett på som trygge — så lenge en holder seg under den, er man safe. Men når det gjelder vibrasjoner er denne grensen ikke trygg. Og jeg tror dette delvis handler om politikk og økonomi, mer enn helse. Grenseverdien er politisk bestemt, og om man skulle lagt den til et sikkert nivå i helsemessig forstand, ville det blitt mye mer kostbart.

— Er det andre tiltak det er mulig å gjøre?

— Arbeidsteknikk er viktig. Det kan være måten en holder verktøyet på, for eksempel. Det trengs ikke så mye kraft på verktøyet — de som hadde vært i yrket lenge visste å la verktøyet gjøre jobben. Teknologisk kunne man nok langt på vei kvittet seg med problemet. For teknologien finnes, men da ville nok verktøyene blitt dyrere. Og det er ikke insentiver til dette hos verktøyprodusentene. Når det gjelder dette, så holder jeg faktisk på med et prosjekt nå som er en spin-off fra doktorgradsprosjektet: Vi har fått noen midler fra IA-bransjeprogrammet for Bygg og anlegg til å utvikle og teste ut noen nye prototyper på dempemekanismer i fjellbor. De er kjempeeffektive, og vibrasjonene har i noen tilfeller gått ned med 80 prosent.

— Det er veldig mye!

— Ja, da begynner det å monne. Vi samarbeider med både Mesta og andre entreprenører for å teste dette ut. Målet er å få verktøyprodusentene interesserte nok til å få det kommersialisert. Det er også viktig å få byggherrene med, det er en veldig viktig aktør å få med på laget om en vil få innføre endringer i bransjen. De kan skrive i sine anbud at man må bruke utstyr med vibrasjonsdemping, for eksempel, slik man har gjort med krav til elektriske anleggsmaskiner i den senere tid. Om slike verktøy i større grad blir vektlagt, blir det større marked for dem. I forrige uke var jeg ute og testet ut disse verktøyene på arbeidsplasser. Vi har også utviklet en støvsuger som fjerner mye av steinstøvet og reduserer kvartsstøveksponering. Dette er praktiske spin-offer fra arbeidet med ph.d.-en, og det er gøy å se at det blir til noe i praksis også. For mange er det jo slik at man arbeider som gal med en avhandling, blir ferdig med den, og så går livet umerkelig videre. Disse prosjektene gjør at jeg ser at det faktisk skjer noe som et resultat av arbeidet.

— Ble du overrasket over noe under arbeidet med doktorgraden?

— Det var egentlig to ting. For det første avdekket jeg at tidligere forskning ser ut til å ha underrapportert skaderisikoen ved vibrasjoner, siden det ofte har vært snakk om selvrapportering i spørreskjemaer. I min egen forskning overrasket det meg litt at vi også gjorde tydelige funn hos rekkverksarbeiderne, som var såpass lavt eksponert for vibrasjoner. At vi gjorde funn hos fjellsikrerne — det var mer som forventet. De som jobber innen bygg og anlegg snakker gjerne om langsomme ulykker. Det er mye fokus på å unngå ulykker, selvsagt, det er dramatiske hendelser. Når en er eksponert for ting som vibrasjoner, støv, støy, og så videre, så går det gjerne over mange år uten at en ser direkte skadeeffektene. Man er ikke like redd for det og dytter gjerne på den risikoen. Men for de som pådrar seg en lungesykdom eller HAVS — det er jo alvorlig for dem, og resultatet kan medføre at en ikke kan jobbe lenger.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Jeg har gått i mange år med en konstant følelse om dårlig samvittighet. En stemme i hodet som sier at man burde ha jobbet mer med den, hele tiden. Man får liksom aldri jobbet nok, føltes det ut som, og det var hele tiden noe nytt å sette seg inn i. Og jeg gikk også inn i et sammensatt fagfelt, med både tekniske og helserelaterte spørsmål. Etter hvert som jeg lærte mer og mer, følte jeg meg dummere og dummere. Men på et tidspunkt må man bare bestemme seg for at det er godt nok. 

— Når bestemte du deg for at det var godt nok?

— Det var en snikende erkjennelse av at jeg faktisk kunne ganske mye. Og den praktiske bakgrunnen fra fysioterapien og bedriftshelsetjenesten gjorde at jeg følte jeg kunne tilby en vinkling som var anvendbar for eksempel for dem jobber i bedriftshelsetjenester. Og det å få antatt den første artikkelen hjalp veldig. Jeg følte den ikke var god nok, men to av tre artikler ble antatt i det høyest rangerte tidsskriftet. Så når fagfellene hadde godkjent, da skjønte jeg at dette kunne være godt nok — og faktisk en anerkjennelse. De kan jo ikke være idioter, de som er fagfeller?

— Hvordan gikk disputasen? 

— Jeg var nok en av dem som led litt av imposter syndrome. Jeg tenkte jeg kom til å bli avslørt på disputasen. Folk sa på forhånd at jeg skulle nyte dagen, men det føltes helt umulig — det var som en muntlig eksamen. Min kone har også disputert, og fortalte om en som en gang besvimte på disputasen. Jeg holdt meg heldigvis på beina, og det ble faktisk en veldig hyggelig dag med god faglig diskusjon og interessante samtaler. Det var mye takket være de gode og nysgjerrige opponentene.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, det gjorde jeg ikke. Ja, det var slitsomt innimellom, og krevende. Da arbeidet gikk ut over fritid og ferier, minnet jeg meg selv på hvor heldig jeg var. Jeg tror også det har hatt mye å si at min kone er lege og har disputert selv. Så det var stor støtte hjemmefra, jeg fikk også hjelp fra henne, og vi har kunnet dele litt på hjemmebane.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

— Nå driver vi disse spin-off-prosjektene frem til høsten, og det blir spennende å se hva som kommer ut av det. Etter doktorgraden har jeg tatt over som leder for bedriftshelsetjenesten i Mesta, men jeg fortsetter også litt hos STAMI. Jeg har fått en god del tilbakemeldinger fra folk som har fått med seg hva jeg skrev om, og jeg er også invitert inn til å holde presentasjoner om temaet. Det kjekt at folk ute i linjen, de som jobber tett på de som blir rammet av HAVS-syndromet, har tatt kontakt. Det var enda en hyggelig effekt av doktorgradsarbeidet mitt.