Anne tok doktorgrad på konger og uregjerlige kartografer

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Avhandlingen min handler om historiske kart fra da Norge var i union med Sverige. Jeg ser på hvordan de ble brukt som politiske instrument, nesten som et slags våpen, i kampen for den norske nasjonen. Som del av nasjonsbyggingen ble det viktig for ledende miljøer i Norge å kartlegge landet med selvstendig, egen kartografi. Samtidig ønsket de svenske myndighetene å pålegge norske kartografer å innføre en felles kartografi. Da ble det konflikt.

FAKTA

Anne Lien

• Disputerte 8. mars 2024 for dr.philos.-graden ved Universitetet i Bergen
• Har levert avhandlingen «Sovereignty through cartography»

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg har alltid vært interessert i kart og kartografi, og jeg skrev også master om et liknende tema. Siden 2015 har jeg jobbet i Kartverket som fylkeskartsjef i Vestland. I Kartverket har jeg hatt svært god tilgang på både kartmateriale og kunnskapsrike kolleger. Jeg har visst lenge at jeg ønsket å ta en doktorgrad om kart og kartografi, men utfordringen var at jeg gjerne ville fortsette i full jobb, noe som ikke er mulig i det ordinære ph.d.-programmet. Men sammen med gode rådgivere ved Universitetet i Bergen kom vi frem til at jeg kunne skrive avhandlingen og levere som dr.philos. Jeg brukte seks år ved siden av full stilling, og er veldig glad for at den muligheten finnes.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Jeg ville gå litt dypere inn i det jeg begynte å pirke borti på masteren. Først dro jeg til Sverige og tok kurs i politisk geografi ved et svensk universitet. De er langt fremme på kartografisk forskning i Sverige, og det var nyttig å komme mer inn i den svenske karttradisjonen. Miljøet for kartografisk forskning i Norge er relativt lite, men dedikert.

I avhandlingen brukte jeg både historiske kart og andre historiske kilder, som for eksempel brevveksling mellom svenske og norske myndigheter i unionstiden. Jeg ville undersøke hva intensjonene til både de svenske og de norske kartografene var. For eksempel var kong Karl Johan personlig veldig opptatt av enhet i unionen. Dette ble fremhevet av svenske kartografer på kart over unionen hvor grensene var lite markerte, bare med en tynn, uklar linje. Norske kart fra perioden, derimot, hadde en tjukk strek langs grensen. Karl Johan viste også gjennom sine brev og dekreter at han ønsket felles kartografi for de to landene.

— Dette er nasjonsbygging ved hjelp av tusj?

— Ja, på sett og vis. Jo mer markert grensen er, jo mer markert er selvstendigheten, kanskje. Et annet eksempel er at svenske kart brukte navnet Skandinavia på området, mens det på norske kart sto «Norge og Sverige».

— Det likte kanskje ikke svenskekongen?

— Karl Johan var som sagt personlig opptatt av å styre norsk kartografi, og han ville at norske kart skulle vektlegge at det var en union. Sentralt i dette sto det at han ville nekte norske kartografer å bruke nullmeridian gjennom Oslo, som hadde blitt vanlig her til lands. Men kartografene i Norge ignorerte påbudene og dekretene fra ham, og brukte Oslo-meridianen som norsk standard selv om utenlandske kart gikk stadig mer over til den internasjonale meridianen i Greenwich. Jeg tolker det som at norske kartografer ville bruke kartene til å vektlegge Norge som nasjon. De ville være selvstendige. Utover 1800-tallet dabbet denne kampen av. Svenskene innså at de ikke klarte å kontrollere norske kartografer, og nordmennene så at det gikk mot unionsoppløsning. Jeg mener at skolekartene spilte en stor rolle i dette. Når elevene ble vist og undervist i kart hvor Norge var klart definert, bygget det opp under en forestilling om at Norge fortjente selvstendighet.

— Hvorfor er det viktig å studere historiske kart?

— Kart er politiske, og det gjelder i høyeste grad også i dag. Noe av det første Russland gjorde da de gikk inn i Ukraina, var å kreve at Google Maps førte opp de russiske navnene på områdene som ble okkupert. I Finnmark brukte norske myndigheter på 1600- og 1700-tallet kartskriving som et middel for å hevde at områdene tilhørte Norge — i konkurranse med svenske og finske kart som førte området opp som tilhørende deres land. Kart henger sammen med kontroll, og de som lager kartene er også med på å påvirke. Og det å forstå historikken i kartene er viktig for å forstå sprengkraften de har i dag.

— Ble du overrasket over noe under arbeidet?

— Det som overrasket meg mest, var da jeg oppdaget hvor lenge Norge brukte nullmeridianen gjennom Oslo. Selv om Greenwich-meridianen ble vedtatt internasjonalt på 1880-tallet, gikk norske kartografer veldig sent over til å bruke den. Siden svenske myndigheter prøvde å forby bruk av denne linjen, ble det kanskje så viktig for nordmennene at vi ikke ville gi den opp. Så norske kart brukte Oslo-meridianen faktisk inn på 1920-1930-tallet, og jeg fant spredt bruk av den helt opp til slutten av 1960-tallet.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Det var nok den enorme mengden kart som skulle analyseres. Sånn sett var jeg jo heldig som kunne studere kartene digitalt, med tilgang til all verdens arkiver fra egen datamaskin. Jeg slapp å dra mye på feltarbeid, slik jeg måtte gjort om jeg begynte med dette for 20 år siden. Men jeg var redd for å gå glipp av de kartene som var viktigst for meg — enten i mengden eller fordi de hadde gått tapt i historiens mulm og mørke.

— Hvordan gikk det å kombinere full jobb med doktorgradsstudier?

— Det gikk egentlig ganske greit, selv om det var mye jobb. Barna mine er store nok nå til at jeg kunne bruke lange kvelder på kontoret etter arbeidstid. Men det siste halve året hadde jeg ikke mye fritid, nei. Heller enn krevende, sitter jeg igjen med en følelse av at arbeidet var veldig gøy. Kanskje det er fordi jeg var veldig engasjert i det, og det er en fantastisk følelse å finne et kart man har lett lenge etter. Jeg husker jeg satt på kontoret en sen kveld og fant et kart hvor fjellet Lyderhorn i Bergen var brukt som nullmeridian. Det var veldig gøy, og ganske unikt. Jeg husker også godt følelsen av å komme til Riksarkivet, ta på de hvite hanskene, og rulle ut et kart ingen hadde sett på 100 år.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Jeg har jo lest i denne spalten at nesten alle angrer på et eller annet tidspunkt. Og ja da, det er jo av og til underveis man kan ha slike tanker. For meg skjedde det da jeg kjempet veldig med en artikkel. Jeg sendte til ulike tidsskrift, og på det tredje avslaget begynte jeg å lure på om dette egentlig var noe for meg. Men det gikk bra og jeg kom meg videre. Artikkelen ble publisert, og i ettertid ser jeg jo at prosessen var veldig god.

— Hva skal du bruke avhandlingen til videre?

—I første runde vil jeg prøve å få publisert de to prøveforelesningene, som jeg måtte holde som kandidat for dr.philos. Jeg skrev dem opprinnelig som artikler, men omarbeidet dem til forelesninger. Disse vil jeg jobbe videre med. Jeg er også opptatt av å formidle kunnskapen jeg har opparbeidet meg i løpet av arbeidet. Jeg hadde nettopp en kronikk på trykk i Forsvarets forum om kartografi som våpen, jeg har bidratt til en lærebok i geografi, og holder noen foredrag her og der. I jobben som fylkeskartsjef i Kartverket samarbeider jeg også mye med UiB.

Og jeg synes fortsatt det er gøy og engasjerende med kart, etter seks år i dypet med doktorgradsarbeidet.