Journalisten Kaia tok doktorgrad på MR-bilder av prostatakreft

— Kan du, helt kort, fortelle hva doktorgradsarbeidet ditt handler om?

— Når det er mistanke om prostatakreft, er MR-bilder en viktig del av diagnostiseringen. Men det er et problem at MR-bildene av prostata kan se veldig ulike ut, avhengig av MR-skanner og sykehus. For å løse dette kan man ta bildene på nye måter, eller standardisere dem etter at de er tatt. Jeg har studert begge deler.

FAKTA

Kaia Ingerdatter Sørland

• Disputerte 5. mars 2024 for ph.d.-graden ved NTNU
• Har levert avhandlingen «Enhancing prostate cancer MRI through artefact reduction and standardisation»

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Jeg hadde skrevet master innen MR-spektroskopi, som baserer seg på samme teknikk. Da var jeg del av en forskningsgruppe som jeg gjerne ville jobbe videre med, og i forbindelse med at det ble startet opp et nytt prosjekt i denne gruppen, som handlet om bruk av kunstig intelligens for å detektere prostatakreft i MR-bilder, lyste de ut flere stipendiatstillinger. Det var ganske klart definert fra starten av hva min lille del av prosjektet skulle handle om, og vi hadde et godt samarbeid i gruppen.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— Jeg gjorde tre studier i avhandlingen min. Først jobbet jeg med standardisering av bilder. Jeg satt sammen et datasett bestående av over tusen MR-bilder fra Norge, Nederland, Taiwan og Storbritannia. De var veldig ulike, men vi hadde en algoritme som hjalp til med å gjøre dem mer standardiserte. Denne algoritmen var allerede publisert av noen i samme gruppe som jeg jobbet i, og oppgaven min var å ta den videre og se hvordan den kunne forbedres. De to andre studiene tok utgangspunkt i en ny metode som ikke er brukt klinisk enda: MR Fingerprinting. Med denne metoden har vi potensiale til å raskt ta bilder av prostata som allerede er standardiserte, men vi hadde problemer med forstyrrende signaler i bildet. Så de neste to studiene handlet om hvordan vi kunne fjerne disse signalene.

— Hva finner du?

—Vi fikk gode resultater. Vi lyktes med å få bort de forstyrrende signalene fra Fingerprint-bildene, så det problemet løste vi. Likevel: Det er noen videre utfordringer med bruk av denne teknologien, så det er ikke helt klart til å brukes klinisk enda. Den algoritmen som skulle hjelpe med å standardisere bilder tatt ulike steder viste seg også å fungere godt. Den brukes i flere videre studier nå.

— Hvorfor er forskningen din viktig?

— Det er mange som får prostatakreft, og det berører mange — både pasienter og pårørende. Det er mange som vil trenge en MR-undersøkelse, så vi ønsker å kunne ta bilder raskt. Vi vil også ha mer nøyaktige bilder, det tjener mange på. MR er en standard del av utredningen, og det kan også brukes for å utelukke sykdom før en potensiell biopsi. Om man kan unngå biopsi, er det absolutt noe man ønsker. Et viktig mål er å unngå biopsi for de som ikke trenger det gjennom å øke kvaliteten på bildene.

— Ble du overrasket over noe?

— Det første jeg måtte finne ut av da jeg startet, var hvor prostataen egentlig er i bildene. Jeg hadde ikke jobbet med verken MR-avbildning eller prostata da jeg startet, så alt var nytt. Det som var litt utfordrende i dette prosjektet, var at man må kunne litt om så mye forskjellig: Informasjonsteknologi, medisin, maskiner … Jeg er fysiker i bunn, og nå måtte jeg plutselig vite ting om kreft. Så, ja, det var en læringskurve, og jeg hadde mange spørsmål i starten om hva de ulike tingene man ser på bildene er for noe.

— Hva var det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Jeg syntes det var litt krevende at ting tar så lang tid. Å forske er ikke for den utålmodige, og det tar mange år før man ser noe håndfast komme ut av arbeidet. Jeg startet på prosjektet i 2019 og den første artikkelen min ble først publisert i 2022. Jeg fant også ut at det var litt vanskelig å ha kapasitet til alt jeg ville gjøre samtidig — mens jeg studerte var jeg aktiv i studentavisa Under Dusken, og i begynnelsen av stipendiatperioden kombinerte jeg forskningen med noen kveldsvakter på papirdesken i Adressa. Det var en fin avveksling fra doktorgradsarbeidet, men det kunne fort bli litt travelt.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, da har jeg i så fall fortrengt det nå. Vi hadde et veldig godt samarbeid i prosjektet. Det var jo et tverrfaglig prosjekt, med teknologer og medisinere, så det var jo også helt nødvendig at vi kunne snakke sammen. Det var masse kompetanse i nærheten, jeg kunne bare banke på en dør om det var noe jeg lurte på. Det var også en av grunnene til at jeg ville gjøre graden der i akkurat denne gruppen.

— Hva er planene videre?

— Jeg er litt usikker på hva jeg vil gjøre fremover, egentlig. Nå er jeg journalist i Universitetsavisa, og trives godt med det. Det er befriende å jobbe som journalist — tempoet er raskere enn i forskningen, med mer som skjer fra dag til dag. Om man får til noe bra i medisinsk forskning, så tar det gjerne mange år før man ser resultatene. Som journalist er det noe helt annet, her kan vi begynne på en sak om morgenen og publisere til lunsj. Og det er kjekt å se resultatene av arbeidet.