Debatt ● karl øyvind jordell

UiA farer med løgn i fuskesak

Universitetet i Agder forsøker nå i en rettslig sammenheng å bløffe seg ut av en feil overfor studenten som ble utestengt i ett år for fusk. Man kan knapt tenke seg noe verre, skriver Karl Øyvind Jordell.

Professor emeritus Karl Øyvind Jordell har engasjert seg sterkt i fuskesaken ved Universitetet i Agder, hvor en sykepleierstudent ble utestengt i ett år for selvplagiering på hjemmeeksamen. Nå anklager han UiA for å ha løyet i den rettslige behandlingen av saken.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Karl Øyvind Jordell
Karl Øyvind Jordell
Professor emeritus, Universitetet i Oslo

18. mai hadde jeg et innlegg på Khrono med tittelen «Fusk og faenskap», om en fuskesak ved Universitetet i Agder, der det var fremmet tre anklager mot studenten.

En av disse viste seg å være feil. Studenten hadde ikke stjålet fra en annen besvarelse uten å oppgi kilde, men hadde korrekt oppgitt læreboka; det hadde ikke UiAs verktøy for å avsløre plagiat fått med seg. Man behandlet saken på autopilot, og ignorerte en anførsel fra studentens advokat om læreboka som kilde, ikke bare en gang, men i to behandlingsrunder.

Faenskapet består i at man stoler blindt på analyseverktøyet og ikke selv tenker en smule kritisk – er det sannsynlig at omfattende opplistinger skriver seg fra en studentbesvarelse; er det ikke tenkelig at studenten har slike formuleringer fra en lærebok – f. eks den hun oppgir som kilde?

Jeg hadde trodd at når UiA ble gjort oppmerksom på feil på ett anklagepunkt, og på de to andre ikke hadde tydeliggjort formildende omstendigheter, ville man ta saken opp til ny vurdering.

Karl Øyvind Jordell

På et annet anklagepunkt hadde studenten, ved hjelp av en overskrift, klart markert hvilke to avsnitt som var hentet fra en artikkel, som hun hadde oppgitt som kilde. Her er det formelt sett en feil at hun ikke hadde markert formuleringene med anførselstegn, men bruken av overskrift gjør i realiteten samme nytten.

Det tredje anklagepunktet er såkalt selvplagiering. Plagieringen finnes i en del av besvarelsen hvor det skal gis eksempler. Men så lenge hun har oppgitt den boka eksemplene var hentet fra, fremstår det ikke som særlig alvorlig å benytte noen relativt trivielle eksempler på nytt, uten å referere til forrige gang hun brukte dem.

Studenten har altså ikke fusket ved å stjele fra en annen besvarelse. Og på de sistnevnte to anklagepunktene har hun gjort det som er det vanlige ved eksamener, nemlig gjengitt læreboka (eller annet pensum) – de fleste eksamener er øvelser i plagiering!

I forlengelsen av dette har hun gjort det som må være det viktigste ved en hjemmeeksamen, nemlig oppgitt de kilder hun har basert seg på. Men på anklagepunkt nr. 2 har hun, i stedet for markering av sitat med anførselstegn, altså markert ved hjelp av overskrift.

Og på nr. 3 har hun ikke formidlet at de eksemplene hun gjengir fra pensum, også har stått i en av hennes tidligere eksamensbesvarelser. Dette er feil i forhold til reglene, men kan ikke med rimelighet anses som fusk, så lenge kilden er oppgitt.

Hvis jeg, etter å ha referert andres eksempler i en artikkel, skrev en ny artikkel der jeg refererte til de samme eksemplene, ville jeg begrenset meg til oppgi den egentlige kilden, og ikke også oppgi min artikkel nr. 1 som kilde for artikkel nr. 2.

Det mest alvorlige ved denne saken er de belastninger studenten har vært utsatt for. Men det er også svært alvorlig at UiA på det ene anklagepunktet stoler blindt på et databasert verktøy for å avsløre fusk, og i den videre saksbehandling ikke tenker tanken at det faktisk kunne være mulig at studenten hadde brukt den kilden hun oppga – og som hennes advokat til overmål hadde pekt på!

Og på de øvrige to punkter drøfter man overhodet ikke de formildede forhold som jeg har pekt på ovenfor.

Jeg hadde trodd at når UiA ble gjort oppmerksom på feil på ett anklagepunkt, og på de to andre ikke hadde tydeliggjort formildende omstendigheter, ville man ta saken opp til ny vurdering.

På det ene punktet er det ikke noe å vurdere – der har man kommet med usanne anklager mot sin student. Det som gjenstår å vurdere, er om studenten pga. to feil som ikke er fusk fortjente å bli utestengt i et helt år. Det gjorde hun nok ikke.

UiA vurderte muligheten for mildere straff endog da man mente man hadde tre anklagepunkter. Når det alvorligste, der man hevdet at studenten verken hadde oppgitt kilde eller markert sitat, faller bort, og kilde er oppgitt også på de to andre anklagepunktene, bør studenten kunne frifinnes for fusk, og få en påtale om brudd på reglene – i en pandemisituasjon som var stressende både for de som skulle gi eksamener, og de som skulle ta eksamen.

UiA fikk kjennskap til problemene medio mai. Etter noen tid svarte man studenten at UiAs vedtak var stadfestet av Felles klagenemnd, en nasjonal ankeinstans. Dette hadde et visst preg av «god dag, mann; økseskaft»:

Det var studenten som hadde anket, og hun visste utmerket godt at saken var behandlet i det nasjonale organet. Vi har bedt UiA klargjøre hvilken betydning man mener stadfestelsen har, når den baserer seg på feilinformasjon fra UiA.

Etter litt frem og tilbake viste det seg at utsagnet fra UiA egentlig skulle bety at man mente at anmodning om gjenopptakelse måtte sendes Felles klagenemnd. Dette har vi bedt om at UiA vurderer på nytt, og evt. begrunner.

Fusk i forskning får dramatiske konsekvenser for fuskeren. Det gjenstår å se om bløff i studieforvaltning får tilsvarende konsekvenser.

Karl Øyvind Jordell

En ting er at saken ved ny behandling i Felles klagenemnd ikke vil bli avgjort før ved juletider. I fjor sommer var det første jeg reagerte på, at saken etter sigende ikke ville bli avgjort før i november; det viste seg at endelig vedtak ikke forelå før helt i slutten av januar.

Viktigere er det at UiA uansett vil måtte uttale seg, og i den sammenheng må vurdere om det lenger foreligger noen sak i det hele tatt: Ett av tre anklagepunkter er falt bort, og det er dokumentert at på de to gjenstående punkter ikke er blitt tatt hensyn til formildende omstendigheter. Da kan UiA melde til Felles klagenemnd at saken berodde på en feil og to tilfeller av manglende nyansering, og derfor frafalles.

Det samme kan man meddele studenten, som da blir ferdig med saken før hun vender tilbake til sykepleierstudiet etter utestengelsen. Men det virker som hun skal plages i det lengste.

Dette er ille nok, men det blir verre. Utdanningsdirektøren meddelte nemlig studenten noe annet, samtidig som man kom med den unødvendige meddelelsen om stadfestelse: «Vi er kjent med at plagiatkontrollverktøyet normalt ikke kan søke i lærebøker, og det tas høyde for dette i saksbehandlingen.»

Dette fremtrer som en sannhet med så store modifikasjoner at den blir en usannhet. Det kan saktens være at man er «kjent med» verktøyets svakheter. Men denne kjennskapen er overhodet ikke blitt anvendt i den foreliggende saken.

I sakens dokumenter, som altså er knyttet til to runder med saksbehandling, er der ikke noen antydninger til at man har vurdert muligheten for at læreboka var kilde. Man refererer riktignok advokatens anførsel, men trekker ikke dette inn i egne vurderinger. Verre kan det knapt bli.

Universiteter er ikke en hvilken som helst virksomhet, men en virksomhet som bruker svært store ressurser for å sikre at forskning er kvalitetssikret, og derfor «sann» kunnskap, ofte med angivelse av forhold som kan tale mot «sannheten». Når en slik institusjon overfor en av sine studenter i en rettslig sammenheng forsøker å bløffe seg ut av en feil, kan man knapt tenke seg noe verre.

Fusk i forskning får dramatiske konsekvenser for fuskeren. Det gjenstår å se om bløff i studieforvaltning får tilsvarende konsekvenser.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

felles klagenemnd eksamen debatt fusk universitetet i agder student meninger karl øyvind jordell
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS