Debatt ● rune todnem by og christian jørgensen

Ytringsklimaet må ønske inter­nasjonale stemmer velkommen

— En fruktbar måte å diskutere samfunnsendring, er å se for seg en framtid vi ønsker, og spørre seg hva som må til for å komme dit.

Innleggsforfatterne er ikke fornøyd med svaret fra Khronos redaktør Tove Lie (nr.2 f.h.) om Årets navn i akademia 2021. Her med f.v. Rune Slagstad (jurymedlem), Cecilie Hellestveit (Årets navn) og Knut Olav Åmås (jurymedlem).
Rune Todnem By
Professor Rune Todnem By
Christian Jørgensen
Professor, Institutt for biovitenskap Christian Jørgensen
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi leser Tove Lies svar på våre kritikker av Khronos Årets navn i akademia 2021 med interesse. Vi finner ingen ydmykhet eller selvransakelse fra redaktøren, som konkluderer med at Khronos håndtering står til laud, samtidig som hun oppfatter oss som kranglefanter som oppfordres til «å legge godviljen til».

Dessverre virker det som hun synes det er viktigere å lytte, forstå og legge «godviljen» til når det kommer til det som er skrevet av oss hvite, privilegerte nordmenn, enn å prøve å forstå hvordan de som kjenner seg angrepet føler det.

I tiden som har gått siden våre innlegg har vi blitt kontaktet og takket av et antall internasjonale kollegaer som har tatt steget å flytte til Norge for å bidra til våre universiteter og samfunn. Det de har til felles er at de har vært forundret over den fremmedfiendtlige grunntonen i debatten i Khrono, i kommentarfeltene, i sosiale medier, og i Norge mer generelt.

Vi har også blitt kontaktet av norske forskere som har vurdert å skrive lignende innlegg som våre, fordi de reagerte på det samme som vi gjorde. Mer alvorlig er at vi også har hatt dialog med norske kolleger som forteller om at i deres fagmiljøer er det utenlandske forskere som ikke orker mer og aktivt søker jobb i andre land. De hadde ikke lyst til å fortelle sin historie til Khrono når vi spurte om lov til å tipse redaksjonen.

Og vi har blitt kontaktet av utenlandske kolleger som har flyttet fra Norge grunnet det de kjente på som fremmedfrykt. En fremmedfrykt som kjennes og føles på. En fremmedfrykt som lever i beste velgående, og som ikke bør kimses av.

Den er ikke noe vi i mangel av godvilje har lett etter, men noe som påvirker hverdagen til mange av våre høyt verdsatte forskerkolleger. Slik kan vi ikke ha det, og naive som vi er synes vi det er greit å ønske at Khrono hjelper til.

I våre innlegg kritiserer vi ikke at internasjonalisering debatteres. Dette er et særdeles viktig ordskifte, og som nesten alt annet i livet kan det bli for lite eller for mye medisin om man ikke tenker seg om.

En fruktbar måte å diskutere samfunnsendring, er å se for seg en framtid vi ønsker, og spørre seg hva som må til for å komme dit. Som eksempel kan vi velge året 2060, og at Norge har oppnådd utslippsnøytralitet, verden har redusert ressursforbruket, og mennesket lever i en balansert og varig sameksistens med naturen, i motsetning til i dag.

Hvis vi har kommet dit kan vi håpe det er fordi kunnskapssektoren har bidratt med å eksportere gode ideer fra Norge, med å importere innovasjon og nytenkning som har vokst fram utenfor våre landegrenser, og fordi vi har samarbeidet enda mer med resten av verden siden både problemene og løsningene var globale.

Slik utveksling av gode ideer fungerer best om det også er utveksling av hodene ideene befinner seg i. For lille Norges del betyr det at norsk forskning blir best om det er en betydelig andel forskere med erfaring og bakgrunn fra andre steder i verden, gjerne også om en del av dem kommer og går.

Så hva om vi i stedet for å fokusere på problemer i noen fagfelt til noen tider, spør oss hvordan vi kan få best utbytte av alle de samvittighetsfulle og oppegående forskerne som velger å bidra til vårt kunnskapssystem og samfunn?

Nyeste artikler

Mest lest

  • Selvfølgelig må vi passe på at det er nok norskspråklige til at viktige arbeidsoppgaver blir gjort. Det må for eksempel være tilstrekkelig språklig kompetanse til forsvarlig sensurering. Et viktig ledelsesansvar blir å sørge for kompetent bemanning og å fordele pliktene jevnt for å unngå friksjon.
  • Men like viktig blir det å åpne opp mulighetene slik at alle kan bidra, også de som kommuniserer på engelsk.
  • Med større bruk av engelsk i administrasjonen kan pliktene fordeles bredere, men også muligheten til å påvirke strategi og utvikling gjennom komitearbeid og endringsprosesser.
  • Ved å skifte til engelsk når nødvendig kan styringsorganer på alle nivåer åpne opp for bredere representasjon og nye vinklinger. Kanskje gir flere perspektiver dypere analyser og bedre beslutninger, akkurat som i forskningen?
  • Utlysninger fra Forskningsrådet og strategiske prioriteringer må i mindre grad avgrenses til norske områder og norske problemstillinger, men se en større verdi i det komparative og globale.
  • Det kreves en systemanalyse av blant annet arbeidsvilkår og usikkerhet for å forstå hvorfor det i en del fagfelt omtrent ikke er noen norske søkere til Ph.d-stillinger. Kan andre rekrutteringsveier endre dette? Eller er det noe i påstanden om at forskning i Norge er på vei til å bli et fremmedarbeideryrke?
  • Og kontorhverdagen må bli inkluderende, også rundt lunsjbordene, slik at samtalen flyter og ideer brynes.
  • En utfordring er å se når tellekantene fører til målforskyving, og når vi må ta oss tid til å gjenkjenne og premiere kvalitet og langsiktighet eller annet vi er opptatt av.
  • Det burde være helt naturlig å anta at utenlandske forskere er like ressurssterke og omtenksomme som norske forskere, og at de også ønsker at sin kunnskap skal være med å gjøre verden til et bedre sted. De ønsker å bidra. Da blir det ekstremt viktig at ytringsklimaet er respektfullt og at ordskiftet om internasjonalisering aktivt ønsker velkomment innspill fra de omtrent 30 prosent av forskerne i Norge som har bakgrunn fra utlandet.

Denne listen kan bli mye lengre. Felles for punktene over er at de krever godvilje og omtanke på alle ledelsesnivåer, fra veiledere og forskergruppeledere til rektorer og ministre.

I stedet for mistenksomhet må vi alle – inkludert de med formelt lederansvar og Khrono – gjøre vårt ytterste for å dyrke fram en respektfull samarbeidskultur som maksimerer gevinsten av å ha så mange flotte utlendinger som velger å forske, undervise og formidle i Norge.

Ikke bare vil vi alle tjene på det, det er også nødvendig om vi skal få til den framtiden vi så sårt trenger.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningssidea

debattklima debatt internasjonalisering årets navn i akademia 2021 meninger rune todnem by christian jørgensen cecilie hellestveit utenlandske forskere
Siste fra forsiden:

Nyeste artikler

Mest lest

Powered by Labrador CMS