«Jeg kårer Khronos prisutdeling til Årets avsporing»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Norge utgjør under én promille av verdens befolkning. Statistisk sett skal 99,9 prosent av alle talenter og gode ideer befinne seg utenfor landets grenser. Det er opplagt at å rekruttere disse til å bidra i norsk forskning og utdanning er helt nødvendig for at Norge skal lykkes som kunnskapsnasjon.

Spesielt viktig er det å være tydelig på dette når vi har en regjering som sender ufordekte signaler om en mer nasjonal profil på institusjoner, struktur, språk, og forskningstematikk.

Jeg krympa derfor på hjemmekontorstolen når jeg leste utfallet av Khronos kåring av Årets navn i akademia.

Prisvinnerens sitat som startet debatten er gjengitt mange ganger. Det påstås at de utenlandske forskerne «ikke kjenner det norske samfunnet», «er ikke her for å investere i det» men fordi de «ikke får jobb på universiteter med størst prestisje».

Det generaliserer basert på nasjonalitet, tillegger egenskaper og motiv til hele grupper, og gir forrang til gruppen en selv tilhører. Jeg makter ikke se at det styrer klar av Store Norske Leksikons definisjon på rasisme.

Anklagene er båret fram og feiret av avisen som eies og finansieres av arbeidsgiveren vår for å «bygge tillit og troverdighet i høgskole- og universitetsmiljøene». Og ledelsen på institusjonene våre har vært stort sett tause etter prisutdelingen, samtykker de?

I sitt forsvar 21/12 av tildelingen og prosessen skriver redaktøren: «Det må og bør for eksempel være mulig å diskutere internasjonalisering og økningen i andelen utenlandske forskere i akademia uten å få stempel som nasjonalist eller xenofob.»

Jeg vil snu på det: «Det må da være mulig å diskutere internasjonalisering i akademia uten å heie fram utsagn som åpenbart er fremmedfiendtlige.» Og i denne saken er ansvaret Khronos.

Redaktøren viser videre til at internasjonalisering av akademia er en lengre norsk debatt som også tidligere har vært anklaget for avsporinger grunnet fremmedfiendtlige utsagn og manglende mangfold i paneler.

Gitt denne forhistorien er det for meg uforklarlig hvorfor Khrono ønsker å gjenreise den samme skyttergravskrigen, heller enn å få i gang et mer nyansert og klokere ordskifte.

Jeg tviler ikke på at redaktøren har rett når hun sier at den opprinnelige saken var «undervinklet» siden den ikke løftet fram utenlandske forskere i ingress eller tittel. Det er heller ikke den opprinnelige saken som er redaksjonelt problematisk.

Det er den massive «overvinklingen» som har funnet sted i etterkant som er problemet, den som har forsterket et verst tenkelig utgangspunktet for en sensitiv og viktig debatt, som har løftet fram et uryddig og polarisert ordskifte, og som kulminerte med Årets navn i akademia 2021.

Spesielt forstemmende synes jeg det er at redaktøren bagatelliserer sin egen rolle: «Det er viktig å understreke at juryen som sådan har ingenting med Khronos redaksjon eller redaksjonelle dekning å gjøre. Det er én person fra Khrono som er med i juryen og det er [redaktøren], som leder juryen og deler ut prisen.»

Jeg vil plassere et mye større ansvar på redaktøren, som plukker ut en ren hvit jury og leder den til å konkludere at et rasistisk utsagn er startpunktet som ender med prisen Årets navn. Dette tar seg ikke ut i 2021, og ville ikke gjort det for ti eller tjue år siden heller.

Mest av alt minner det om en rettergang der den tiltalte (de utenlandske forskerne) ikke blir hørt, ikke har noen forsvarer, er uten representasjon i juryen, og sakspapirene er på et fremmedspråk.

Redaktørens innflytelse er også synlig i Khronos redaksjonelle dekning av kontroversene. Kanskje skal avisa ha skryt for å skrive en kritisk sak om sin egen prisutdeling – få andre medier ville gjort det selv om det føles selvsagt i en akademisk avis.

Samtidig er det tydelig at journalistene ikke tør finne fram det grove kaliberet når de skal beskrive kritikk av sin egen redaktør, men sørger for en behagelig stemning med tre kritikere, seks pluss en hel navngitt jury som støtter, og én som er behersket balansert.

Om man parafraserer premisset for denne artikkelen blir det absurd: «Vår avis satte på trykk et fremmedfiendtlig utsagn du som utlending synes var upassende. Nå har avisen og redaktøren vår valgt å hedre personen bak utsagnet med en pris. Kan ikke du som utlending utdype hvorfor du ble såret sist gang, vi fikk det nok ikke med oss, men vi har samlet en rekke nordmenn her som er uenige med deg.»

Khrono har et bredt og balansert mål for sitt virke, og mer generelt skulle jeg ønske redaktøren la mindre vekt på kontroversiell og mer vekt på alle de andre honnørordene som listes opp: etterrettelig, seriøs kritisk, tillit, troverdighet, informativ, nyttig, modig, saklig, vesentlig.

Min erfaring er at de aller fleste utenlandske forskere som kommer er dyktige, samvittighetsfulle, bryr seg, lærer seg norsk, føler de blir godt tatt imot av stat og samfunn, og ønsker som de ressurspersonene de er å bidra til det norske samfunnet.

Men samtidig som veksten i internasjonale ansatte drar mye godt med seg er det voksesmerter når det gjelder arbeidsoppgaver som krever norskkunnskap (inkludert administrasjon), universitetsdemokrati, rekruttering og likestilling. Disse krever nennsom diskusjon og treffsikre tiltak.

I lys av dette virker Khronos prisutdeling som en massiv avsporing som forhindrer en nødvendig og tidsaktuell debatt, og den sårer store deler av de som står på gølvet i forskningen i Norge.

Men dette er den viktigste effekten: Når Khrono har som suksesskriterium at saker treffer når akademikere blir sinte på hverandre så framstiller avisa akademia som en frakoblet elite hvis navlebeskuelse gjør seg selv irrelevante.

Men ser vi rundt oss er det store utfordringer for samfunn, natur og klima vi bare kan løse med tung bruk av eksisterende og ny kunnskap, samtidig som tilliten til forskning daler verden over.

Landet over jobber forskere hardt og mye. Vi er motivert av å få til noe som kan bety noe for planeten og menneskeheten (inkludert Norge). Og vi er frustrert over at endring skjer så sakte og at diskursen blir stadig mer polarisert.

I denne hverdagen står vi forskere skulder ved skulder, og nasjonalitet betyr ingenting når vi deler disse store og viktige målene.

I forskningsgruppene oppleves Khronos avsporing derfor som et bevisst forsøk på å helle sand i et maskineri som fungerer godt, at det sås mistillit som ikke er der, at det ønskes at vi krangler om noe vi ikke synes er et problem.

Jobb i stedet for samhold og tillit som kan styrke kunnskapens rolle i samfunnet. Selv om det er mye vanskeligere er det det vi forventer av dere, Khrono.

[For ordens skyld, jeg er gift med en utenlandsk forsker.]

(Cecilie Hellestveit har fått tilbud om samtidig imøtegåelse til dette innlegget, men har takket nei. Red.)

Se Opptak av prisutdelingen

Hun er Årets navn i akademia