debatt:

Påbud om to sensorer er velment, unødvendig og uklokt

Skal vi si opp lærere for å få råd til eksterne sensorer? Eller tror Aune-utvalget at statsråden er julenissen? Om han var det, ville det ikke vært eksterne sensorer som stod øverst på min ønskeliste, skriver Tor Egil Førland.

Faren er at debatten om ekstern styreleder overskygger debatten om det forslaget som virkelig vil forringe høyere utdanning: å påby to sensorer ved alle eksamener, skriver artikkelforfatteren. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Faren er at debatten om ekstern styreleder overskygger debatten om det forslaget som virkelig vil forringe høyere utdanning: å påby to sensorer ved alle eksamener, skriver artikkelforfatteren. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Publisert Oppdatert

Midt i februar la Aune-utvalget fram sine anbefalinger til ny lov om universiteter og høyskoler, NOU 2020:3. Debatten om utredningen har i all hovedsak dreid seg om utvalgets forslag om ekstern styreleder i stedet for at rektor leder styret. Mottakelsen har vist at det forslaget er dødt som en sild. Nærmere bestemt en red herring: et illeluktende kadaver som tar oppmerksomheten bort fra det man egentlig burde fokusere på.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim sier til Uniforum 28. februar at han ønsker seg mer debatt om andre sider, for «[d]et er mange forslag i utredningen som er verdt å diskutere». Jeg er enig med statsråden. Faren er at debatten om ekstern styreleder overskygger debatten om det forslaget som virkelig vil forringe høyere utdanning: å påby to sensorer ved alle eksamener.

Mottakelsen har vist at det forslaget er dødt som en sild. Nærmere bestemt en red herring: et illeluktende kadaver som tar oppmerksomheten bort fra det man egentlig burde fokusere på

Tor Egil Førland

Studiereformen av 2003 gav lærestedene anledning til å ha bare en sensor ved alle eksamener unntatt masteroppgaven. Samtidig medførte reformen en oppsplitting av gamle grunnfag, semesteremner og mellomfagstillegg til mindre emner tilsvarende fire, seks eller åtte ukers studium (7,5, 10 eller 15 studiepoeng; ett semester = 30 stp). Denne moduliseringen innebar at der det tidligere var to sensorer som avgjorde karakteren etter ett semesters studium, økte tallet sensorer gjerne til tre eller fire per semester ved de lærestedene som benyttet studiereformens anledning til å ha bare en sensor på eksamen. Antall eksamener og karakterer steg, slik at hver enkelt karakter ble mindre avgjørende. Studentene ble vurdert av flere lærere. Men hver lærer kunne være alene om sensuren i hvert emne, med det ansvaret, den usikkerheten — hos både sensorer og studenter — og det behovet for kontrollmekanismer dette førte med seg.

Resultatet av å fjerne kravet om to sensorer var at moduliseringen medførte mindre overføring av lærerressurser fra undervisning til sensur enn det som ellers ville vært tilfelle. Aune-utvalgets forslag betyr en massiv ressursoverføring fra undervisning til karaktersetting. Forslaget er velment, unødvendig og særdeles uklokt.

Et påbud om to sensorer ved alle eksamener er velment fordi tanken er at studentene skal få riktigere karakterer. Risikoen for at én sensor gir en karakter som er langt fra det et bredere faglig kollektiv ville gjort — i tolkningsfag er det noe slikt vi må legge i «riktig» karakter — er større enn at to sensorer gjør det. Utvalget vil dessuten påby at minst en av sensorene er ekstern, for å sikre at karaktervurderingen ikke blir intern og subjektiv (i små fagmiljøer der alle kjenner hverandre og studentene), men har feste i bredere faglige vurderinger.

Påbudet er unødvendig fordi intensjonene bak forslaget kan ivaretas på måter som er langt mindre ressurskrevende. Sensorveiledninger — allerede obligatorisk ved alle eksamener — sensormøter og medsensorer som leser enkelte besvarelser, hindrer individuelle karakterskalaer å feste seg. Universitetet i Oslo bruker eksterne tilsynssensorer: en erfaren sensor fra et annet lærested som gjennomgår ikke bare enkeltbesvarelser, men hele vurderingsordningen i et fag, fra oppgavetekster og sensorveiledninger til karakterstatistikk og enkeltsensur. På mange måter er dette bedre egnet til å sikre kvaliteten på karakterfastsettelsen enn et krav om ekstern sensor på hver eksamen. Behovet for å bedre rettssikkerheten ved muntlig eksamen der det ikke er klageadgang, kan ivaretas med å kreve to sensorer ved slike eksamener. UiO gjør for øvrig dette allerede.

Påbudet er uklokt fordi det vil medføre en betydelig overføring av ressurser fra undervisning til sensur. På historie ved UiO vil undervisningsplikten til mellom to og tre lærere måtte flyttes fra undervisning til sensur. Det er omtrent ti prosent av undervisningsressursene. Mitt institutt har ingen ledige lærerressurser. Hva verre er: Siden det foreslås at en av sensorene må være ekstern, kan vi ikke engang flytte ressursene fra undervisning til sensur; vi må skaffe nye ressurser til å betale den eksterne sensuren. Mitt institutt har ingen penger til slikt i skuffen. Skal vi si opp lærere for å få råd til eksterne sensorer? Eller tror Aune-utvalget at statsråden er julenissen? Om han var det, ville det ikke vært eksterne sensorer som stod øverst på min ønskeliste.

Gode statsråd: Legg vekk forslaget om ekstern styreleder; det er dead on arrival. Legg vekk forslaget om å påby to sensorer også; det er dårlig ressursbruk. Når disse forslagene er ryddet av veien, kan vi diskutere kjønnspoeng, dimensjonering og annet som fortjener debatt.