Kjenner studentene konsekvensene med to sensorer?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kvalitetsheving i høyere utdanning beskrives ofte som å styre et containerskip: endringene er langsomme fordi mange sta personligheter må undervise og vurdere på måter som er uvante og krever større innsats. Men med innføringen av to sensorer kommer kvalitetsendringen raskt; regjeringen har lyttet til studentorganisasjonene og foreslått en tidsmaskin som sender oss 30 år tilbake i tid.

Gjennom åtti- og nittitallet vokste studentkullene raskt (se figur). Brede lag av befolkningen skulle gjennom høyere utdanning for å bli produktive i kunnskapsøkonomien. Som i resten av verden gikk studentene fra å være et knippe nerder med dyp indre motivasjon og som nærmest lærte av seg selv, til at mange typer mennesker skulle studere. Dette er beskrevet godt og grundig for eksempel av læringsforskeren John Biggs. Biggs argumenterer for at alle disse nye studentene ikke er mindre dyktige enn de egendrevne nerdene, bare man følger dem opp mer i undervisningen og gir tilbakemelding, omtrent som i skolen. Forelesning og slutteksamen er ikke lenger nok.

Selv om antallet undervisere i høyere utdanning har økt siden nittitallet, er antallet studenter per underviserårsverk omtrent uendret (se figur1). Det at mange utdanninger i dag har mye større innslag av gruppeundervisning, innleveringer med tilbakemeldinger, praksis, formative underveiseksamener og annet er altså ikke realisert gjennom flere undervisere men fordi sektoren jobber smartere, med mer fokus på læring.

Dette begynte tydelig med kvalitetsreformen i 2001, der man hevet ambisjonsnivået for høyere utdanning, samtidig som man fjernet kravet om to sensorer for de fleste eksamenstyper for å flytte arbeidstidsressurser fra sensur til undervisning.

les også

Mer vurdering, mindre læring

Nå har Regjeringen lyttet til studentene og foreslår å gjeninnføre to sensorer for alle eksamener med bokstavkarakter, og presiserer at sektoren må løse dette innenfor eksisterende ressursrammer. Konsekvensen kommer til å bli at masse høyt kvalifisert arbeidstid flyttes fra undervisning til dobbeltarbeid på sensur og økte kostnader.

Regnestykket som gjør at jeg innfører flervalgseksamen

Sammen med en kollega underviser jeg et førstesemesteremne med cirka 200 studenter hvor hver student i dag får skriftlig og individuell tilbakemelding på hver av fire deleksamener. For eksempel hører vi begge på over 200 studentpresentasjoner og gir skriftlig tilbakemelding til hver enkelt student.

Det mest generøse skrytet kommer gjerne fra erfarne studenter, som i emneevalueringene legger vekt på hvor mye de lærer på grunn av deleksamener og tilbakemeldinger. Studentenes læring gjør arbeidet meningsfylt for oss undervisere, men det er åpenbart at dette tar mye tid. Høsten 2020 klarte jeg å klemme inn to frihelger fra midten av august til utgangen av november.

For begge underviserne er 40-50 prosent av tidsbruken i dag knyttet til sensur og tilbakemelding. Med krav om to sensorer dobles dette behovet, pluss at man må sette av tid til koordinering. Selv om sensor vil komme utenfra til vårt emne, må vi påregne å være sensor nummer to i andre emner. Den gjenværende tiden kan vi bruke på undervisning i klasserommet, som da vil gå fra 50-60 prosent av tidsbruken i dag til nærmere 0 prosent etter Asheims sensorkrav.

Å gjennomføre et emne kun bestående av eksamener der man ikke har tid til å undervise i eller trene på de nødvendige ferdighetene er åpenbart uforsvarlig. Allerede fra høsten vil dette emnet derfor gå som team-based learning, der studentene sanker poeng på flervalgsoppgaver underveis og har en avsluttende eksamen kun bestående av flervalgsoppgaver. Det flytter vår innsats fra sensur, som ville vært dobbelt så arbeidskrevende og halvparten så motiverende, til at vi kan være i klasserommet i mindre grupper der vi fra uke til uke veileder studenter som jobber med oppgaver.

les også

Skepsis til krav om to sensorer

Vi mener dette er det som best ivaretar læring etter innføringen av to sensorer, men det er også tydelig at studentene får mindre trening i skriftlige innleveringer og ikke lenger får skriftlig tilbakemelding på disse. For vårt emne isolert er kanskje denne endringen OK, men om kravet om to sensorer gjør at andre emner tenker likt kommer studentene til å oppleve mange færre innleveringer og mye mindre tilbakemelding, omtrent som før kvalitetsreformen.

Den opplagt beste responsen fra sektoren ville vært å bruke karakterskalaen bestått/ikke bestått i mye større grad. Da er det ikke krav om to sensorer, hvilket gir tid til individuell tilbakemelding. Forskning viser også at bestått/ikke bestått ofte flytter studentenes energibruk fra angst og stress til dybdelæring. Men det må i så fall innføres for alle emner i samme semester, siden erfaring tilsier at studenter som har en blanding av emner med A-F og bestått/ikke bestått vil prioritere å arbeide med de emnene som gir gradert bokstavkarakter.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

En særnorsk blindvei

Så vidt jeg vet er Norge det eneste landet i verden hvor en karakter oppfattes som et statlig forvaltningsvedtak som utløser lovfestet klagerett på linje med byggesaker eller søknader om statsborgerskap. Fordi klagesaker er så gjennomregulerte og arbeidskrevende er det meste av eksamensreglementet laget for å unngå klager. Sterke insentiver virker også på undervisere i å velge vurderingsformer og lage eksamener som er lette å klagebehandle.

Problemet er at eksamener som er lette å klagebehandle lærer man lite av. Det forstår man raskt om man setter seg inn i Blooms kognitive taksonomi, som beskriver hvordan kompetanse og innsikt øker i fire nivåer:

1. Gjengi enkelfakta (huske)
2. Koble fakta som hører sammen eller utføre spesifikke prosedyrer (utføre)
3. Forklare prosessene som gjør at et system oppfører seg slik det gjør (sammenligne)
4. Bruke systemforståelse til å generere nye hypoteser, kritisk plukke fra hverandre et kunnskapsfelt, eller angripe nye problemstillinger (skape)

En klage er lett å behandle og ender oftest opp med lik karakter om eksamen er gitt på et lavt kognitivt nivå (1 og 2): enten stemmer faktaene eller de gjør det ikke. Kanskje var det behov for å teste kunnskap på disse nivåene før internett, men når alle har Wikipedia i lomma virker dette som en tapt læringsmulighet.

Når samfunnet investerer tungt i høyere utdanning er det fordi kognitivt nivå 3 og 4 skal gi Norge konkurransefortrinn i kunnskapsøkonomien. Men for å vurdere om en eksamensbesvarelse gjengir en systemforståelse som er god og velbegrunnet, eller for å skille innovative nye hypoteser fra frittsvevende spekulasjon, kreves det at sensor er en ekspert som utøver sitt skjønn.

Er eksamensformene og oppgavene gode på den måten at de sikter høyt i Blooms kognitive taksonomi så er det altså en forventning at skjønn er involvert og at karakterene spriker litt. Siden det inngår mange karakterer på et vitnemål er det ikke et problem om enkeltkarakterene har noe støy, helheten og gjennomsnittet gir likevel et godt bilde av studentens potensiale. Ingen får jobb på grunn av karakteren i Ex.phil. eller lineær algebra, men mange får jobb fordi karakterene generelt er gode.

Kollisjonskurs

Både ressursmessig og pedagogisk står man overfor et valg mellom læring på den ene siden og karakterpresisjon på den andre:

Når undervisning og vurdering sikter mot et høyt kognitivt nivå involverer sensur en ekspert som utviser skjønn slik at karakterer vil variere noe. Karaktervariasjon er altså ikke bare en feil ved et utdanningssystem, men også en indikator på at undervisningen etterstreber dypere innsikt.

Slik karaktervariasjon kan motvirkes i en viss grad ved å bruke flere sensorer og beregne gjennomsnitt, men arbeidsinnsatsen som kreves er enorm og vil føre til færre undervisningstimer, færre innleveringer, mindre tilbakemelding og dårligere læring.

Om høringsinnspillene står det i Stortingsproposisjonen (111L, 2020-2021, s. 47): «Blant dem som ikke støtter forslaget [om to sensorer] er: Diku, NOKUT, Universitets- og høgskolerådet, 20 universiteter og høyskoler…» En nærmest samlet sektor innser altså at det er læringen som taper. Flertallet av innspillene som støttet forslaget gjorde det med forbehold, med uavklart ressursbehov blant de viktigste.

Mange av disse ville nok vært mot forslaget når regjeringen nå skriver (111L, s. 48): «Departementet legger til grunn at institusjonene selv må gjøre nødvendige prioriteringer for å dekke kostnader til sensur». Mot sektorens innsikt og ønske har altså regjeringen stilt tidsmaskinen inn på 1990 og med studentenes velsignelse er de klare til å trykke på knappen.

Student: Si fra!

For en underviser som bryr seg om fag, ungdom og framtid synes det ufattelig at regjeringen og studentorganisasjonene ønsker å ofre læring for at karakterpresisjonen skal bli bedre på et vitnemål de fleste bare viser fram til første arbeidsgiver etter endt utdanning. Jeg er naiv nok til å tro at den flotte ungdommen jeg møter som studenter bryr seg om kvaliteten på utdanningen de tar, og at de ville prioritert undervisning og læring i stedet.

Er du student og synes læring er viktigst? Nå er tida for å si dette høyt og tydelig til studentorganisasjonene, send for eksempel en epost til lederen i NSO på leder@student.no. Kanskje er de kloke nok til å angre, og formidle dette til Asheim slik at regjeringen trekker forslaget