postdoktorer
Slår alarm om «eksplosjon» i bruk av postdoktorer. Mer enn seksdoblet på 20 år
Vi har bemannet opp forskningsnorge med et forskerprekariat, mener Forskerforbundets leder Guro Elisabeth Lind.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Brussel (Khrono): — Vi har et forskerprekariat også i Norge. Det dreier seg i stor grad om unge forskere som driver forskningsnorge fra prosjekt til prosjekt i kortvarige stillinger, uten fast ansettelse.
Dét sier Guro Elisabeth Lind til Khrono. Lederen for Forskerforbundet slår i bordet med tall de har hentet ut over bruken av postdoktorstillinger.
Tallene viser en eksplosiv vekst, fra 250 i 2000 til 1650 i 2020.
Vi snakker med andre ord om en økning på mer enn 550 prosent, godt over en seksdobling. Veksten er ifølge Forskerforbundet ti ganger høyere enn veksten i undervisnings- og kombinerte vitenskapelige stillinger.
Lind slår nå alarm om denne veksten og det hun mener er misbruk av postdoktorstillingene.
Viser til hard konkurranse om midlene
Bakteppet er en rapport fra OECD om hverdagen for forskerprekariatet (et prekariat er en gruppe av arbeidstagere som opplever stor usikkerhet i arbeidsmarkedet, red.mrk).
I OECD-rapporten, som nylig ble omtalt av Khrono, defineres dette forskerprekariatet som postdoktorer på midlertidige kontrakter, uten trygge ansettelser i sikte, ofte med ufrivillig deltid og ubetalt overtid.
«Den kontinuerlige kampen for å komme inn i en akademisk forskerkarriere, i et miljø preget av høy konkurranse, fører til et regime av lange dager, avhengighet av seniorforskere, mangel på synlighet og anerkjennelse, stress på grunn av usikkerhet og misnøye med jobben, begrensninger i den akademiske friheten og en forverret fysisk og mental helse», heter det i rapporten.
Lind advarer mot å tro at et slikt forskerprekariat ikke finnes i Norge.
— Det gjøres altfor lite for å sikre disse forskerne anstendige arbeidsbetingelser, sier hun og viser hvordan mange av disse selv må skaffe midler til videre stilling, i en hard konkurranse, der de risikerer å bli sagt opp om de ikke lykkes.
Svak nedgang i midlertidighet
Lind peker på at det lenge har vært oppmerksomhet rundt utviklingen av midlertidighet i sektoren, men hun pirker samtidig ved statistikken.
Kunnskapsdepartementet og Forskerforbundet bruker ulike tall for midlertidighet i sektoren, mens departementet i 2019 snakket om 13,7 prosent midlertidige, mente Forskerforbundet midlertidigheten lå på 18 prosent. De ulike tallene skyldes uenighet om hvorvidt en skal regne med åremålsstillinger.
Lind understreker at det bortsett fra dette er enighet om hvordan midlertidigheten skal telles.
— Men da inkluderer man ikke grupper som postdoktorer som går på åremålsstillinger, de er etter avtale holdt utenfor statistikken. Det er ganske graverende når man ser på totaliteten av hvem som ikke har fast stilling i sektoren, sier hun.
Statistikken viser at bruken av midlertidige har gått noe ned i sektoren, slik Khrono kunne fortelle i desember. På universitetene lå da midlertidigheten i undervisnings- og forskningsstillinger på 13,38 prosent, mot 16,14 prosent i 2019.
Det store bildet er likevel rimelig konstant, mener Forskerforbundet. De slår også i bordet med tall som viser en langt høyere midlertidighet dersom alle kategorier inkluderes, også rekrutteringsstillinger og postdoktorer.
Ifølge Forskerforbundets beregninger, der disse gruppene er inkludert, gikk midlertidigheten svakt ned fra 48 prosent i 2018 til 46,1 prosent i 2020. Nedgangen spises ifølge Forskerforbundet nesten opp av en vekst i stillinger som ikke er med i statistikken.
— Mens det har vært et påtrykk for reduksjon av midlertidighet blant en del grupper, har det samtidig vært en økning i bruk av rekrutteringsstillinger og postdokstillinger. Summen er alvorlig, vi ligger ikke veldig langt bak femti prosent i sektoren av faste ansettelser for vitenskapelige ansatte, sier Lind.
— En eksplosjon i bruken av postdoktorer
Lind viser også til en rapport Nifu (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) har gjort for Kunnskapsdepartementet. Rapporten, som også er omtalt av Khrono, viser at bare fem prosent av postdoktorene ved norske universiteter er blitt professor fire til fem år etter endt postdoktorperiode, bare femten prosent har stilling som førsteamanuensis.
Dette til tross for at hovedformålet med stillingen er å kvalifisere til akademisk toppstilling.
— Det er veldig alvorlig, for det var en helt tydelig intensjon om hva postdoktorstillingen skulle brukes til. Det vi ser nå er en eksplosjon i bruken av postdoktorer, vi har bemannet opp forskningsnorge med dem, sier hun og viser til Nifu-rapporten:
— Når de intervjuer institusjonsledere sier de rett ut at de foretrekker den typen stillinger, for da kan de håndtere den fleksibiliteten i forskerstaben som de ønsker for å ivareta eksternfinansierte forskningsprosjekter. Dette er langt fra det som var intensjonen med å opprette postdoktorstillingene. De brukes nå til forfallende arbeid i kunnskapssektoren, uten noen risiko for institusjonene, de høster masse god forskning som er viktig for at de skal levere på samfunnsoppdraget.
Vil stramme inn på ordningen
Lind mener det må strammes inn på postdoktorordningen.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
— Den må brukes etter intensjon, ikke som en blankofullmakt til å ha midlertidig ansatte til å gjøre forefallende arbeid.
Hun viser til Kunnskapsdepartementets «strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling», som ble sendt ut på høring i starten av mai. Dette mener hun er en god arena for å ta tak i økende bruk av postdoktorstillinger og en voksende forskergruppe preget av høy midlertidighet.
— Det trengs sterkere lut og tydeligere tiltak enn det som er lagt inn i rapporten, spesielt når man ser på framveksten av dette prekariatet. Dette er jo problematisk for samfunnet vårt, for den norske forskningen, som krever forutsigbarhet og langsiktighet. Det vil være et stort samfunnsproblem hvis vi ikke sørger for at dette er attraktive karriereveier, sier hun.
Lind mener en har forspilt muligheter til å stramme inn på bruken av midlertidighet, blant annet i gjennomgangen av universitets- og høgskoleloven. Hun sparker samtidig ballen over til forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim:
— Det er en stor opprydningsaksjon og vi trenger en tydelig minister som kan gå foran og lede vei. Iselin Nybø var veldig tydelig i ambisjonen om å redusere midlertidigheten i sektoren til nivået i resten av arbeidslivet, så kan man jo stille spørsmål ved hva Asheim gjør med dette.
