Halvparten har vurdert å hoppe av på grunn av den mentale helsen

Brussel (Khrono): Det er kombinasjonen, sier Ingrid Lossius Falkum.

— Du har usikkerheten rundt videre stilling, selve midlertidigheten, du er i en fase der du kanskje skal få barn og samtidig produsere arbeid av internasjonal toppkvalitet for å hevde deg i konkurransen.

Hun stanser opp et sekund før hun fortsetter:

— En kan kan jo se for seg hvordan det har vært under pandemien å sitte på hjemmekontoret med barn mens du skal produsere arbeid av toppkvalitet. Det er ikke kompatibelt.

Falkum er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og nyvalgt leder av Akademiet for yngre forskere (AYF). Hun vet hva hun snakker om når hun kommenterer hverdagen for unge forskere i midlertidige stillinger, tidligere i år tok hun oppgjør med behandlingen av midlertidige ved Universitetet i Oslo etter 14 år som midlertidig ansatt, blant annet som postdoktor.

Denne gangen handler det ikke om hennes egen historie, men en undersøkelse gjort av Nature. Tidsskriftet har rettet inn siktet mot forholdene for postdoktorene, over 7600 postdoktorer i 93 land har svart på spørsmål om alt fra arbeidstid til trakassering og mental helse.

Målingen viser blant annet at svært mange av disse unge forskerne har spurt seg selv om det skal satse på en karriere i akademia, eller om de skal droppe ut.

Hele 51 prosent svarer at de har vurdert å slutte med forskning på grunn av depresjon, angst eller lignende knyttet til arbeidet. Det gjelder 55 prosent av kvinnelige postdoktorer, mot 46 prosent av mannlige. 20 prosent har fått profesjonell hjelp for å takle dette.

Etterlyser en større undersøkelse

Det er oppsiktsvekkende tall, mener AYF-lederen. Men hun viser samtidig til en undersøkelse de selv gjorde tilbake i 2018.

— Et av hovedfunnene var at unge forskere opplever en karrierevei i akademia som usikker og uforutsigbar, mange ville ikke anbefale andre en karriere i akademia.

Konkret svarte bare 52,9 prosent ja da AYF spurte om de de ville anbefale unge en forskerkarriere. I samme undersøkelse analyserte de hvordan de unge forskerne selv vurderte sine framtidsutsikter. Godt over halvparten var enten usikre (49,9 prosent) eller så ikke for seg (7,4 prosent) at de jobbet som forsker ti år senere. Kvinnene var mindre tilbøyelige til å se for seg kom til å fortsette som forskere.

Men denne undersøkelsen gikk ikke spesielt på mental helse, dette er noe vi vet for lite om i norsk kontekst, sier Falkum.

— Det burde gjøres en større undersøkelse av dette. Tall fra akademia internasjonalt tyder på at omfanget av dette er betydelig, men vi trenger mer kunnskap for å vite hvilke tiltak en skal sette inn.

Pandemien har påvirket karrierene

Nature-undersøkelsen ble gjennomført i juni og juli, midt under koronapandemien. I tillegg til de generelle spørsmålene om livet som postdoktor har de stilt en rekke spørsmål om hvordan dette livet er blitt påvirket av Covid-19.

— Pandemien har forsterket presset postdoktorer allerede var under, sier kreftforsker Hannah Wardill ved South Australian Health and Medical Research Institute i en kommentar til tidsskriftet.

Svarene i undersøkelsen viser at hun ikke er alene om å mene det.

Hele 61 prosent sier at pandemien har påvirket karrieremulighetene deres negativt. I tillegg sier 25 prosent at den endelige effekten på karrieren deres fortsatt er usikker.

Pandemien dukker også opp når de blir bedt om å peke på de største utfordringene for karrierene deres. Hele 64 prosent peker på konkurransen om midler, 45 prosent på mangel på jobber innenfor sitt felt og 40 prosent på den økonomiske virkningen av pandemien.

Spesielt utsatt under pandemien

Som Khrono har skrevet om før har folk i usikre stillinger vært ekstra utsatt når det har forsvunnet tusener av jobber ved universiteter i en rekke land, som en direkte følge av pandemien.

Les også

Hun hadde jobbet ved universitetet i årevis, så ble hun sagt opp. Via zoom.

Også i undersøkelsen fra Nature pekes det på hvordan Covid-19 har påvirket arbeidsmulighetene. Tretten prosent sier at de har mistet en stilling som postdoktor eller tilbud om dette, på grunn av pandemien. 21 prosent mistenker at de kan ha mistet en jobbmulighet.

Det pekes også på at mange er blitt forsinket i arbeidet på grunn av pandemien. Men har de fått forlenget kontrakten av den grunn? Litt under ti prosent svarer at de har fått forlengelse, 19 prosent er usikre, 63 prosent sier det er uendret.

Mener mye er overførbart

Ingrid Lossius Falkum mener mye av det som kommer fram i undersøkelsen er overførbart til norske forhold.

Hun understreker samtidig at vi foreløpig ikke ved nok om hvordan selve pandemien har påvirket vilkårene for unge forskere i Norge, men at det er noe de har snakket om i Akademiet for yngre forskere at de ønsker å sette fokus på framover.

— Det mest konkrete vi har sett er diskusjonen rundt forlengelse og kompensasjon til stipendiater og postdoktorer, for de som er blitt forsinket. Her har det vært ulik praksis, en forskjellsbehandling.

Hun legger til at det også har vært ulik praksis innen samme institusjon, for eksempel på Universitetet i Oslo der hun selv er ansatt.

— Dette er ikke holdbart, og institusjonene må rydde opp så raskt som mulig, sier hun.

Jobber lange dager

En annen ting postdoktorene i undersøkelsen rapporter om er arbeid langt utover det som står i kontrakten. 31 prosent sier de har jobbet minst ti timer ekstra i uka, åtte prosent sier de har gjort det minst 20 timer ekstra. 97 prosent har jobbet i helger og på fridager. Dette er ofte ikke kompensert, slår de fast.

— Jeg tror det varierer en del fra fag til fag, avhengig av slags forventninger det er i fagmiljøet, men jeg ville ikke bli overrasket om vi finner mye av det samme her, sier Falkum.

les også

Postdoktorer skal også få forlenget ansettelse

Det er en forventning som ikke nødvendigvis beskrives eksplisitt, for eksempel i samtaler mellom stipendiater og veiledere, sier hun.

— Men vi har jo et litt mer regulert arbeidsliv her, og det er ikke sikkert at det er slik over alt. Vi har jo et arbeidsliv som skal legge rette for at du skal kunne ha familie og jobb.

— Men jobber nødvendigvis en postdoktor mer ubetalt overtid enn for eksempel en professor?

— Ikke nødvendigvis, jeg vil tro at de fleste professorer også jobber ut over normal arbeidstid, men jobbusikkerheten midlertidig ansatte lever med er et ekstra intensiv til å jobbe mye og hardt.

Diskriminering og trakassering

I undersøkelsen sier en av fire at de har opplevd diskriminering eller trakassering mens de har vært postdoktorer. Ting knyttet til skjeve maktforhold/mobbing (65 prosent) kommer på topp, så følger kjønnsdiskriminering (40 prosent), rasisme (24 prosent), aldersdiskriminering (15 prosent) og seksuell trakassering (13 prosent).

— Det er ganske sjokkerende, sier Falkum om tallene.

Det er behov for en større undersøkelse rundt dette for postdoktorer og midlertidig ansatte også ved norske institusjoner, mener AYF-lederen.

— Avhengigheten og usikkerheten i stillingen deres gjør at de er mer utsatt, det er vanskeligere for dem å si ifra om kritikkverdige forhold og adferd. Den mentale helsen henger sammen med dette, vi trenger en større undersøkelse som ser på de ulike faktorene og samspillet mellom dem.

Når vi først snakker om denne gruppa serverer Falkum et hjertesukk inn i den pågående debatten om ytringsfrihet i akademia.

— Det er påfallende at den gruppa som kanskje har minst ytringsfrihet i akademia, de midlertidige, aldri blir nevnt. Det opprører meg. Vi hører om professorer som føler det er en innskrenking, men den gruppa som burde hatt mest fokus i denne debatten er aldri nevnt.