«Mange sliter seg ut på veien mot en fast jobb og gir opp akademia»

Khrono kan i dag fortelle at svært mange postdoktorer forlater universiteter og høgskoler før postdoktorperioden er over.

Anders Kvellestad (35) er postdoktor ved Fysisk institutt på Universitetet i Oslo og har tre år igjen av sin fireårige postdoktorstilling. Kvellestad tok doktorgraden sin ved UiO i 2015, og har deretter hatt midlertidige forskerstillinger både i Stockholm, Oslo og London.

— Hvordan er det egentlig å jobbe som postdoktor?

FAKTA

Anders Kvellestad

• Anders Kvellestad (35) er postdoktor ved Fysisk institutt, Universitetet i Oslo. Hans fagområde er teoretisk partikkelfysikk, noe han selv omtaler som et noe smalt grunnforskningsfelt.
• Kvellestad er opptatt medlem av Akademiet for yngre forskere, og her presenterer han forskningen sin i kortform.
• — Hva skjer når vi kolliderer elektroner, kvarker og andre elementærpartikler? Hvordan endte universet opp med bittelitt mer materie enn antimaterie? Hva er egentlig «mørk materie» for noe? Og hvorfor er det så lett å riste på Higgsfeltet, spør Kvellestad og legger til:
• — Dette er noen av de litt snodige spørsmålene vi forsker på i mitt fagfelt, partikkelfysikk. Kort sagt prøver vi å finne ut hvordan universet oppfører seg helt der nede «på bunnen», på de aller korteste lengdeskalaene vi kan utforske, skriver han.

Kilde: Akademiet for yngre forskere

— I de første midlertidige forskerstillingene jeg hadde, var det ikke tid og mulighet til å undervise, og begrenset mulighet til å veilede studenter. I stillingen jeg har nå kan jeg det. Og siden det er en fireårig stilling føler jeg også at jeg har litt tid og rom til å prioritere veiledning og undervisning, noe som jo også er viktige områder når man skal kvalifisere seg opp mot en professorkompetanse, forteller Kvellestad.

— Undersøkelsen som Nifu har gjort, viser at halvparten av postdoktorene forlater norske universiteter og høgskoler, selv om hensikten med stillingen er å kvalifisere til en akademisk toppstilling. Hva tror du årsaken er til det?

— Jeg tror forklaringene her er sammensatte, og at man vil se store variasjoner fra fagfelt til fagfelt. På mitt fagfelt, og jeg tror mange andre fag innen det matematisk-naturvitenskaplige området, er det mange som sliter seg ut på veien mot en fast stilling i akademia. Dette fordi man må gjennom gjentatte bytter av stillinger, noe som som regel handler om at man må flytte på seg, og også flytte til andre land. Dette tærer på alle og innebærer store komplikasjoner på eksempelvis familiesituasjonen. Mange kommer nok fram til at det å satse på en karriere i akademiea er så slitsomt at det ikke er verdt det, forteller Kvellestad.

les også

Halvparten av posdoktorene forlater akademia

— Attraktive tilbud i næringslivet

Men han trekker også fram et annet område som innvirker på situasjonen.

— Innen mange matematisk-naturvitenskaplige fag ser vi også at man i næringslivet får flere og flere attraktive stillinger der jobbene er forskningsnære. Innholdet i jobben ligner, men betingelsene er utrolig mye bedre. Her handler det altså både om mekanismer som skyver deg ut av akademia, og andre mekanismer som trekker deg ut av akademia og inn i næringslivet, sier Kvellestad.

— Synes du at forskertalenter blir tilstrekkelig tatt vare på gjennom systemet med postdoktorstillinger?

— Det føles rart å bruke ordet ivaretatt, sånn som systemet oppleves. Det å måtte kjempe seg gjennom korte midlertidige stillinger oppleves mer som en hinderløype med vilkårlig utfall, enn et løp der man blir ivaretatt og gjennom det har mulighet til å bygge den professorkompetansen det er ment man skal gjøre, sier Kvellestad.

Han trekker også fram at han i denne sammenheng mener man ikke kan se på postdoktorstillinger isolert men må se på alle de midlertidige forskerstillingene.

— De fleste av oss kan ikke velge og vrake. Vi priser oss lykkelig for at vi får en stilling, og gruer oss bare til neste gang vi må gjennom en ny søknadsrunde, legger Kvellestad til.

— Har lite tid til kursing

— Et av funnene i undersøkelsen er at noen miljøer synes å mangle faste strukturer for faglig oppfølging. Hva er din opplevelse av dette?

— Min opplevelse av faglige oppfølging har vært veldig god. Det har ikke så mye med strukturen rundt meg å gjøre, men at jeg har hatt svært gode veiledere, kolleger og nærmeste ledere som har fulgt meg tett. Jeg har rett og slett vært veldig heldig med de jeg jobber med på mitt fagfelt, både nasjonalt og internasjonalt sier Kvellestad.

Deretter trekker han fram en litt annen problemstilling.

— Det finnes på UiO mange gode kurstilbud, eksempelvis innen karriereplanlegging og pedagogikk. Dette er viktige og gode tilbud, men jeg tror svært mange i korte midlertidige stillinger føler at de ikke har tid til å prioritere denne type kurs og karrierebygging, sier Kvellestad og legger til:

— I mitt felt lyses de fleste stillinger ut ett år før oppstartdato. Hvis du har fått en toårig stilling betyr det i praksis at du kun har ett år på å publisere forskningen som skal hjelpe deg i neste søknadsrunde. Kurs og workshops havner langt ned på prioriteringslista i et slikt race.

— Skyver problemet utenlands

— Hva synes du om UH-lovutvalgets forslag om å lovfeste at man ikke skal kunne være postdoktor i mer enn én periode (på 2-4 år)?

— Jeg tror igjen at konsekvensen vil variere fra fagfelt til fagfelt. Sett fra mitt fag vil resultatet av en slik lov tvinge unge forskere til å ta flere eller lengre perioder i utlandet. Tallene for midlertidighet blir kanskje penere i Norge, men vi har egentlig bare forskjøvet problemet ut i det internasjonale markedet. Nå er jeg for at man reiser mer utenlands, men hvis det er det man vil oppnå, må man heller være ærlige på det, mener Kvellestad.

— Har du selv tenkt å bli ved universitetet?

— For øyeblikket er jeg veldig motivert for det ja. Til tross for problemene i systemet har jeg bevart det smånaive, romantiske synet på universitetet som en idé og institusjon det er meningsfullt å jobbe for, avslutter Kvellestad.

kronikk fra Nifu

Postdoktorordningen er moden for revisjon