Faglig frihet – noen utfordringer til Kierulf-utvalget

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kunnskapsdepartementet har 20. juli 2021 nedsatt en ekspertgruppe ledet av Anine Kierulf som «skal se på akademisk ytringsfrihet». Det er et prisverdig tiltak, og ekspertgruppen består av dyktige mennesker med bred erfaring. Gruppen har fått frist allerede til 1. mars 2022. Ekspertgruppen ønsker innspill og debatt. Arve Hjelseth har for eksempel gitt viktige innspill i sin kronikk i Khrono 23. juli.

I tillegg til de direkte truslene mot den faglige friheten, har det gjennom noen års arbeid med temaet akademisk frihet slått meg noen grunnleggende forutsetninger for akademisk frihet. Ekspertgruppen får selv vurdere om den har tid til å gå inn i disse spørsmålene, men jeg reiser her noen spørsmål. De er særlig knyttet til kunnskap, holdninger og informasjonstilgang.

• Er vi forskere gode nok til å møte ord med ord?

Det kan være ubehagelig å møte sterk faglig motstand, eller å se en kollega målbære synspunkter som man er grunnleggende uenig i – særlig dersom kollegaen bruker tittel og arbeidssted. Kanskje mener man også at kollegaen ikke har faglig greie på det han eller hun uttaler. Men er veien å gå via institusjonens ledelse, eller å ta ordet i debatten? Hvis et kontroversielt standpunkt er faglig underbygget, blir det en bedre opplyst offentlig samtale av å ta til motmæle enn av å få ledelsen til å kalle inn forskeren til samtale.

• Underviser universiteter og høyskoler godt nok om den akademiske friheten?

Det er ikke ukjent at ledelsen ved institusjoner avkreves svar på om institusjonen stiller seg bak en bestemt forskers uttalelser. Vi har også sett at en oppdragsgiver ber om omformulering av en forskningsrapport så oppdragsgiveren kan «stille seg bak» rapporten. Formuleringen ble senere beklaget. At erfarne medarbeidere i et stort direktorat klarte å skrive slik, får man bare ta til etterretning. Men hva lærer vi bort om faglig frihet til de fremtidige byråkrater og funksjonærer? Er vi gode nok til å fremheve betydningen av akademisk frihet til dem som om noen år skal bestille forskningsrapporter eller behandle søknader om innsyn fra forskere?

• Er reglene om forskeres informasjonstilgang klare nok og gode nok?

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Det er ikke ukjent at journalister har fått være med på for eksempel politiets patruljering. Derimot har det vært vanskeligere for forskere å få samtykke til å delta, av hensyn til publikums personvern. Allerede i 2007 foreslo professor Tor-Geir Myhrer en ny regulering av dette spørsmålet. Det er fortsatt aktuelt, og fortjener en seriøs vurdering.

Etter forvaltningsloven § 13 d «kan» forskere få innsyn i taushetsbelagte opplysninger. (Se også politiregisterloven § 33.) Det er imidlertid viktig å merke seg at forvaltningen ved vurderingen ikke uten videre kan avslå begjæringen uten å se hen til ytringsfrihetsbestemmelsen i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10. Det burde vurderes om ordlyden i forvaltningsloven § 13 d (og politiregisterloven § 33) bør endres for å få tydeligere fram de hensynene som gjør seg gjeldende. Også vilkår om gjennomlesing av utkast for å kontrollere at forskeren ikke har formidlet opplysninger i strid med taushetsplikten reiser prinsipielle spørsmål.

Professor Eivind Smith tok allerede i 1998 opp spørsmål om regulering av taushetsplikt og kildevern for forskere. Kildevernet for journalister er vesentlig utvidet i de senere årene. Hensynet til ytrings- og informasjonsfriheten skulle tilsi at det samme gjelder for forskere. Reglene er imidlertid ikke klare, og det kan være vanskelig for forskeren – og informantene – å være sikker på at de samme kildevernreglene gjelder for ham eller henne som for journalister.

Det er på tide å klargjøre regelverket.