KRONIKK Jonas Nøland og Olav Fosso

Profittjegere vanner ut norsk forskning

Verdens største Open Access-forlag øker stadig sin markedsandel i forskningslitteraturen. Forlokkende spesialutgivelser er den økonomiske strategien, og Norge er en gullgruve.

Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

OPEN ACCESS | Forskningsartikler som utgis hos publiseringsgiganten MDPI («Multidisciplinary Digital Publishing Institute») er ikke bare åpne for folket, de markedsføres også som eksklusive. Deres enorme vekst de siste årene kan nesten alene forklares av forlagets aggressive fokus på spesialutgivelser, eller såkalte «special issues» (se Figur 1).

I 2021 trykkes til sammen om lag 40.000 «special issues», noe som tilsvarer at de gir ut ett nytt spesialnummer hvert femtende minutt, hele døgnet, inkludert lørdager og søndager, året rundt. Dette får en til å spørre seg hvor spesielle disse artikkelsamlingene egentlig er. Hvis alt som gis ut er spesielt, er det da noe som i det hele tatt er spesielt? MDPI vet hvordan å spille på forskerens forfengelighet og ønske om å pynte på CV-en, heller enn å fokusere på et banebrytende område som virkelig fortjener et spesialnummer.

Strategien lykkes i Norge. De MDPI-tidsskriftene som hovedsakelig baserer seg på spesialutgivelser, viser seg også å hanke inn en betydelig andel artikler fra norske forskere (e.g., Sustainability, IJERPH, Energies, Applied Sciences, IJMS, etc.).

MDPI tjener årlig flere titalls millioner norske kroner på våre forskningsartikler

Jonas Kristiansen Nøland og Olav Bjarne Fosso

MDPI tjener årlig flere titalls millioner norske kroner på våre forskningsartikler, og kan om få år overstige hundre millioner. Nylig ble publiseringsfondet for åpen publisering på NTNU skrinlagt. I ettertid viser det seg at MDPI har beriket seg grovt på publiseringsfondet.

Figur 1: Antall artikler publisert årlig innen ulike kategorier i MDPIs 74 tidsskrifter med en innflytelsesfaktor. I 2020 ble nesten 70 prosent av artiklene publisert i et «special issue»..
Figur 1: Antall artikler publisert årlig innen ulike kategorier i MDPIs 74 tidsskrifter med en innflytelsesfaktor. I 2020 ble nesten 70 prosent av artiklene publisert i et «special issue»..

MDPIs spesialutgivelser lokker forskere til å publisere flere artikler enn de pleier. Om de får deg på kroken, kan de bruke ditt nettverk for å eksponere andre forskere i samme slengen. Taktikken er å oversvømme markedet med hastepubliserte spesialnumre for ren profitt. Du som forsker kan oppfattes som en brikke i et større spill om penger og markedsandeler.

MDPI er nå gjenstand for forvirring blant forskere. I noen av deres tidsskrifter med høyest innflytelse har fremtredende akademikere vært gjesteredaktører. Dette gir troverdighet på papiret, selv om adferden forøvrig ikke akkurat bygger tillitt.

Om du i disse dager får tilbud om å være redaktør i en spesialutgivelse for et av MDPIs tidsskrift, bør du tenke deg nøye om før du kaster deg ombord. Flere av oss har til og med fått forespørsler om å være redaktør for spesialutgivelser helt utenfor vårt kompetanseområde.

Det er slettes ikke noe å føle seg beæret over. Man burde i det minste forvente at et tidsskrift klarer å få med seg hva som er din ekspertise.

Figur 2: Antall utgitte eller planlagt utgitte spesialnumre i seks populære MDPI-tidsskrifter blant norske forskere. Sustainability er verst, med 9 «special issues» i snitt per døgn i 2021
Figur 2: Antall utgitte eller planlagt utgitte spesialnumre i seks populære MDPI-tidsskrifter blant norske forskere. Sustainability er verst, med 9 «special issues» i snitt per døgn i 2021

«Sustainability» ble det det desidert mest populære MDPI-tidsskriftet blant norske forskere i 2020. Sustainability lanserer et unikt spesialnummer hver tredje time, året rundt. Tall viser at de skal utgi hele 3303 spesialutgivelser i løpet av inneværende år (se Figur 2). Hver av disse opplagene henter inn cirka 11 artikler (tall fra 2020). Det betyr at tidsskriftet sanker inn om lag 36 000 artikler i 2021 på ren annonsering.

Om man tror dette er i vitenskapens fortjeneste bør man tenke seg godt om. Det er verdt å merke seg at MDPIs minst bærekraftige tidsskrift ironisk nok handler om bærekraft.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.Last ned til iPhone - Last ned til Android-

Det anerkjente tidsskriftet Nature satte nylig søkelys på den urovekkende trenden innen åpen publisering [1]. Her avslører de hvordan dårlig forskning for alvor har de begynt å forvitre systemet. Avsløringen har avdekket at den ledende forskningsdatabasen Scopus nå huser minst 300 potensielle tidsskrifter av dårlig kvalitet [2]. Det anslås at om lag 50 000 artikler med manglende kvalitetssikring slipper igjennom systemet hvert eneste år.

Grundig fagfellevurdering er det viktigste redskapet for å kvalitetssikre forskningen. Det betyr at alle artikler er evaluert av faglig tunge eksperter som kan gå god for at funnene holder vann. Kriteriene går på hvilken metode som er brukt, hvordan funnene er dokumentert og hvordan forskningen tilfører noe nytt sammenlignet med det vi allerede vet.

Et slikt portvoktersystem skal hindre publisering av dårlig forskning. Det er ikke uvanlig at seriøse tidsskrift sier nei til flesteparten av de innsendte artiklene, fordi forskningen rett og slett ikke holder mål (85-95% avvisning er vanlig).

Det er verdt å merke seg at MDPIs minst bærekraftige tidsskrift ironisk nok handler om bærekraft.

Forfatterne

MDPI hevder å avvise rundt 60 prosent av artiklene de får inn gjennom fagfelleevaluering [3]. De påstår også at den verste forskningen ikke kommer igjennom deres vurderingssystem. Denne påstanden burde nok ha vært bedre fagfellevurdert før den kom på trykk.

Undertegnede har over en lengre periode vurdert artikler for ulike tidsskrifter i MDPI. Ikke alt som sendes inn er dårlig. Vi har likevel med bakgrunn i våre fagfelt vurdert store deler av den innsendte forskningen som svak og dermed gitt uttrykk for at mange artikler ikke bør bli publisert.

Selv om de blir avvist av redaktøren, blir forfatterne likevel oppfordret til å sende inn arbeidet på nytt. Forfatterne returnerer artikkelen etter kort tid, og den registreres som en helt ny innsending. Har MDPI virkelig høye avisningsrater når nærmest alle avviste artikler passerer i neste runde?

Det er nå på tide at forskerne slår ned på dårlig praksis i sine fagfelt, slik at vi snart kan få bukt med all ukultur. Samtidig må statlige organer få bedre oversikt over hvor pengene til åpen publisering tar veien.

Først da vet vi at pengene vi bruker på åpen publisering er en god investigering for samfunnet. Ny kunnskap kan bare nå ut til folk flest om den tilgjengeliggjøres. Her vil åpen publisering være vel anvendte penger under forutsetning at den er grundig kvalitetssikret. Ingen er tjent med dårlig forskning

Kilder:

Powered by Labrador CMS